Debutromanen til en venn

Jeg leser debutromanen til en venn, en med noe av samme litterære dragning som meg selv. Den er bedre enn noe av det jeg skriver, tenker jeg. Ikke sånn at jeg stiller han og meg opp mot hverandre, jeg blir bare demotivert et øyeblikk. Den ligger liksom på et helt annet nivå.

 

Men selvfølgelig gjør den det. Den er jo ferdig gjennomarbeidet, har gått gjennom runde etter runde med modning, redigering, arbeid med redaktør. Det arbeidet som nettopp skal heve den opp på et annet nivå.

 

Jeg har opplevd det samme med eksamenslesing, sett over tidligere eksamensspørsmål før jeg begynte på pensum, og mistet motet. Jeg klarer jo ikke å svare på noe av dette! Men hadde jeg kunnet det, så hadde jeg vel ikke trengt å lese pensum.

 

Og mens jeg har jobbet med masteroppgaven har jeg ofte tenkt at jeg gjerne skulle sett noen skisser og utkast fra andre, ikke bare forskningsartikler og andres ferdige masteroppgaver. Det er så mange blindveier man må gå, så mange skuffelser og krokveier og omveier, som man neppe kan forberede seg ordentlig på før man en dag står der med hodet i spinn og lurer på hva i all verden det er man driver med.

 

Den ferdige forskningsrapporten forteller om et annet forløp. Noen kommer på spennende spørsmål, designer et gjennomtenkt forskningsopplegg, får noen svar som passer noenlunde bra, trekker noen konklusjoner som legger fint opp til neste prosjekt.

 

Jeg tror det skjer ganske ofte, at vi trekker den ene eller andre sammenligningen på feil grunnlag. Vi ser sluttproduktet, men ikke prosessen... Vissheten andre snakker med, men ikke tvilen... Vi kan bare si et ord av gangen, på rekke og rad, men forvirringen oppe i hodet følger hverken rekker eller rad, og jeg tror vi snurrer rundt i den alle sammen.

 

Å sammenligne seg med andres sluttprodukt har nok en god del for seg det, men da må du holde sluttproduktet og prosessen adskilt. Jeg vet det tar på, det krever en rent fysisk innsats. Som om du skulle hindre to vannmasser i å flyte over i hverandre. Eller nei, hindre to søsken i å slåss. Sluttproduktet representerer den dominerende av søsknene. Den som alltid synes, den som alltid kommer på toppen. Men det er prosessen man må prøve å bli kjent med.

 

Kanskje det gjelder i sosiale sammenhenger også, når alle rundt deg ser ut til å ha ting på stell, og er morsomme og underholdende og selvsikre og sjekker, flørter og bedårer, og du ikke kan skjønne hvorfor de skal få det til og ikke du.