Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

I dag fant jeg på middagen selv, og jeg synes det ble ganske godt. Så jeg har lyst til å dele oppskriften… men så kjenner jeg meg ikke helt trygg på oppskriftsjargong, for jeg har jo ikke holdt på med dette så mye heller. Først og fremst vet jeg ikke hva av det jeg gjorde som hadde noe å si, og hva som bare er overtro fra min side. Eller om jeg kunne ha gjort noe av det bedre. Men det smakte ganske godt, da.

Vel, jeg kjenner meg sjelden så veldig trygg når jeg skriver noe, alltid en fare for at jeg har tatt feil av noe. Det blir lettere når jeg innrømmer det som nå. Det har jeg vel sagt mye om før, jeg har begynt å kalle det for Disclaimergnomen. Jeg ser på ham som et støttehjul, forhåpentligvis klarer jeg meg uten en gang. Da kan jeg gjøre som vanlige folk og si noe om selve retten i stedet.

Her er oppskriften.

Man kan jo ta ut morrpølsa, hvis man vil ha noe helt uten kjøtt. Eller bruke helt andre grønnsaker, selvfølgelig.

Grønnsaksblanding (og morrpølse) i kokos- og daddelsaus

1 boks kokosmelk

En del dadler (jeg brukte seks stykker)

1 ss potetmel

Noen skiver morrpølse

1 fennikel
1 rødbet
Noen jordskokker
1 grønt eple
Noen vårløk

Gjør klar sausen: Fjern steiner fra dadlene, og hakk dem opp litt. Ha dem i en foodprocessor sammen med kokosmelken og kjør til de er most. Rør inn potetmelet.

Skrell og rens grønnsakene, og skjær dem i ganske store biter. Ha olje i en stekepanne eller wok. Begynn med å steke morrpølse og fennikel på høy varme i noen minutter. Ha i rødbet og jordskokk og stek en stund til. Skru ned varmen litt. Hell i sausen, vent til den begynner å tykne, og ha i eple og løk til slutt. La sausen småkoke til den ser fin og tykk ut. Så er det ferdig.

Hvordan vi vasker håret hjemme hos meg (fiksjon)

Hun bruker alltid en sjampo med ekstrakt fra velduftende frukter, med fiber fra korn og vitaminer fra blomkål og appelsin, og visstnok også tilsatt essensen av ungkyras første melk om våren. Selv nøyer jeg meg med å stikke hodet i en skål med frokostblanding hver morgen. Men det smaker ikke så godt av frokosten etterpå. Og håret begynner å lukte utover dagen. Folk rygger unna. Jeg har gått glipp av mye godt på den måten. Men  hver må vaske seg i samsvar med sin natur.

Hvorfor døden er verdt å skrive om

Jeg har kanskje skrevet litt mye om død og elendighet i det siste, når jeg har skrevet noe i det hele tatt… Først et dikt om å bli lurt av døden, og så en fortelling om å dø på do. Tilgriset og alene, som det står i overskriften. Jeg tenker – har tenkt – det kan kanskje få folk til å lure på hvordan jeg har det inni meg…

Men jeg har det jo bra inni meg. Jeg trives veldig godt med livet, og trekkes ikke mot død og elendighet, ikke i det hele tatt. Ikke personlig. Jeg trekkes mot det litterært. Personlig vil jeg helst ikke ha noe som helst å gjøre med det. Jeg finner stoff der som det er verdt å skrive om, bare. Kanskje nettopp derfor.

En dag om lenge ennå skal jeg dø. Det skal du også. Du kan telle alle julaftener du har igjen… du kan stille opp et grantre for hver eneste jul du har noen sjans i havet til å få levd gjennom, seksti, åtti? Med litt optimisme på moderne medisins vegne, kanskje hundre? Men selv ikke hundre grantrær tar noe særlig med plass. Du kan se fra den ene enden til den andre, og så går du tom for grønt.

En stund etter det har alle du noen gang har brydd deg om gått samme vei, en stund etter det igjen vil alt du har gjort i livet være glemt. Du er klar over det, ikke sant? Kanskje du tror det fortsetter et annet sted, men jeg har ikke det en gang.

Selve dødsøyeblikket har vi nå felles uansett hva vi tror på, da. Det er den ene tingen alle levende ting har felles.

Andre ting kan man alltids i teorien komme seg unna – prøven i morgen kan bli avlyst, det gjør nok vondt å ta den sprøyta, men jeg kommer meg alltids gjennom det – det finnes ingen forestilling jeg kan leve meg inn i hvor jeg kommer meg helskinnet gjennom døden, og den blir ikke avlyst i siste liten. Den blir i beste fall utsatt.

Døden er verdt å skrive om fordi livet er verdt å bry seg om.

 (Ikke omvendt, tror jeg – man trenger ikke døden for å sette pris på livet tror jeg – men den er nå der for det om.)

Alt man bryr seg om skal bli borte, og det er jeg både sint og redd for.  Jeg skriver best om det jeg er enten sint eller redd for, det har jeg lagt merke til en stund, og det er kanskje ikke så rart. Kanskje det må til for at det som angår meg skal føles som det angår andre også.

Sterke, vonde følelser dytter virkeligheten innpå meg, jeg ser kanskje ikke klarere, men jeg ser mer, og jeg ser mer av det som betyr noe – nok til å fylle en tekst med mer enn fine betraktninger, nok til å gi den et liv jeg ikke har full kontroll over.

Om å dø tilgriset og alene (fiksjon)

De gangene han ble godt nok kjent med folk til at det kom på tale å invitere dem hjem, så gjorde han det, heller før enn senere. Han serverte kaffe eller te, ettersom hva gjesten foretrakk. Selv tok han det ene like greit som det andre, det hadde ikke noe særlig å si for ham. Han satte også frem småkaker som han selv hadde rørt sammen, gitt form, og stekt ved akkurat riktig temperatur. Baking var en av de mange måtene han fordrev tiden på.

Ofte hadde de en del ting å prate om. Sånne ting samler seg opp når man går i hverandres sfærer. Det kan være pågående prosjekter, hvis man kjenner hverandre fra jobb, hvordan aromaen av en og samme kaffesort kan skifte fra dag til dag, hvis man kjenner hverandre fra en bestemt kafé – i så fall kunne man også ha snakket om gifteplanene til den dritpene jenta bak disken, eller tannhygienen til han som satt for seg selv borte i kroken og snakket alt for høyt i en mobiltelefon – men det kommer på siden av poenget, som var at de holdt praten gående en stund og så dabbet det av.

Det var litt uti dette ordfattige strekket han pleide å hente utklippssamlingen, den han hadde nederst i en av bokhyllene sine, en lav en på gangen med plass til to bokrekker i dybden. Han ga avkall på de klammeste stundene for å vise bort historiene han likte å lime opp på store ark og ta vare på. Alle handlet om det samme. Han hadde mange små notiser å vise frem, men også svære oppslag, hvor en eller annen journalist hadde kjent smaken av et samfunnsproblem, som noe innerst på tunga, kunne man tenke seg. Det handlet om folk som døde alene, og som ikke ble oppdaget med det samme…

De kunne ligge der i dager eller uker, aller helst år – eller sitte sammensunket, som tilfelle noen ganger var – uten at noen etterlyste dem, trengte seg inn huset deres for å se hvor de hadde blitt av, uten kunne det virke som, at noen savnet dem i det hele tatt.

Noen faste formuleringer pleide å vise hva det dreide seg om. Naboene begynte å klage på lukten, men... Postkassa begynte å bli passe full, men… Til slutt var det ofte huseieren som kom, fordi ingen hadde betalt leie på mange år.

Som om det skulle være det store samfunnsproblemet, pleide han å si. At huseieren somlet med å kreve inn penger. Holdt inne med den store omsorgen som visstnok skulle ligge i å komme med brekkstang for å be om penger.

Han lot gjestene sine forstå at dette kunne gjelde ham en dag, og ventet tålmodig på hvordan de tok det. De skjønte vel at de ble satt på prøve nå, men hvilken respons ville de gi? Han sorterte dem i tre grupper. De fleste sa noe sånt som "men nå har du meg, og jeg skal i hvert fall komme og lete etter deg hvis du bli borte". Noen virket mer likegyldige, eller beklemte, begge deler sorterte under ett. De i den første gruppen kuttet han ut så skånsomt som forholdene tillot, de andre holdt han kontakten med på sitt vis.

Den gruppen som nådde helt opp hos ham var de som trakk et sukk og sa: "Skulle nesten ønske man kunne si det samme om meg."

Med dem la han ned noen premisser, eller håpet at de ville skjønne det. Vi treffes når det faller seg sånn. Bøter på ensomheten bare der og da, når vi orker. Ensomheten er ingen venn, men det finnes da verre alternativer. Ringes vi ikke på et år, så ringes vi ikke på et år, tar den ene ikke opp røret så maser vi ikke noe mer om det.

Han fikk seg noen engstelige forbindelser på den måten, hvor man bare klynget seg sammen nakne og fysiske til den ene eller andre fikk nok, og det endte ofte nok i konflikt. Men konflikt kunne han tåle. Han hadde også langvarige vennskap – det kunne kalles vennskap – som siden endte i et skuldertrekk, og med savnet gikk det samme vei som med alt annet. Det var en god nok måte å ordne seg på.

I perioder hadde han nok en del slike venner, men i strekk på år av gangen ble det ikke mer enn noen ytterst få.

De siste månedene av sitt liv kunne han telle fire personer som han møtte mer eller mindre fast. Han sendte dem en tanke i sitt døende sekund, et slags håp på vranga.

Det skjedde med ham i ung alder, faktisk da han fylte en og førti. På morgenkvisten mens han satt og gjorde fra seg gikk noe helt galt oppe i hodet på ham et sted. Han hadde presset ekstra hardt, sånt som kan få det til å svartne for en. Det skjer ofte og med hvem som helst, men så gir det seg etter en stund.

Denne gangen kom ikke synet tilbake, og han gjenvant ikke kontrollen over armer og ben. Tvert i mot gikk det rykningen i ham, og en del avføring som han ikke hadde klart å presse helt ut ble gnidd godt utover rumpesprekken.

Da tenkte han: "Nå tror jeg at jeg dør."

Har jeg tatt ut småkakene av ovnen, tenkte han. Ja det hadde han. Skrudd av ovnen og kaffetrakteren, så ingenting kommer til å brenne. Skrudd av kranen. Bikkja døde for evigheter siden.

Har jeg noen avtaler fremover? Ja, skulle jeg ikke spise ute i kveld men hun… hun der… jeg husker ikke ansiktet hennes en gang. Faen, jeg dør. Det skjer akkurat nå.

Så her sitter jeg da, med fillete pysjamas mellom føttene og avføring hengende ned fra rævva. Akkurat sånn jeg aldri i verden kunne ønske å bli funnet. Ahh, nå henger tunga ut av munnen på meg også. Vær så snill, la tunga mi råtne først. La skiten størkne og smuldre bort og kroppen gå i oppløsning på egen hånd før dere begynner å tukle med levningene mine… tenkte han.

Nå var det de såkalte vennene hans det sto på, om han hadde feilvurdert dem, om de på tross av alle store ord sto ham nær nok til å få med seg at han gikk ned under horisonten. Ikke svikt meg nå, var de siste ordene som passerte gjennom hjernen hans, før forbindelsene mellom nervetrådene begynte å løsne en gang for alle.

Mannen som stolte på døden

- jeg har lurt døden
det kan du også gjøre
sa
Døden
med et hånflir uten ansikt

hva svarer man på noe sånt?

jeg så tilbake til sceneshowet
da de inspirerende ordene falt
hele veien så jeg meg tilbake

men hva svarer man til noe sånt?
- ha ha, der lurte du oss godt?

Om hvorfor man ikke bør stole på ord

Jeg tror det kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor jeg fikk følelsen av at noe viktig skjedde, da jeg fikk juling av min egen stråmann. Det skjedde som sagt i fjor vår en gang, og jeg har fortsatt ikke kommet til slutten av det.
Det jeg egentlig skrev på hadde kjørt seg fast. Det begynte med at jeg kom på et ord, som liksom skulle oppklare en problemstilling jeg hadde strevd med. Men jeg fikk ikke teksten til å passe rundt det, ikke en gang da jeg satte inn noen stråmannsreplikker. For første gang siden jeg fant ham opp gjorde Sturla skikkelig motstand. Jeg fikk på følelsen av at han hadde noe å lære meg, hvis jeg bare skrev hele diskusjonen vår til ende – kan man lære av å lese andres ting, må man jo ha desto mer å lære av å lese sine egne, tenkte jeg – men til enden kom jeg aldri. Om det lå noen lærdom der, så fikk jeg egentlig aldri taket på den.

(Jeg tror ordet kan ha vært partiskhet. Hva problemstillingen var har jeg mer eller mindre glemt. Jeg kunne gått tilbake til det der halvskrevne innlegget, men jeg tror ikke jeg ville skjønt det hvis jeg hadde det foran meg heller.)

Dette hadde skjedd så langt. Til jeg prøvde å ta det opp igjen for noen dager siden, men endte på samme sted. Jeg skrev meg frem til et punkt, og så sa det stopp. Tankerekken ble revet av. Slutten på forrige innlegg ser kanskje greit nok ut for leseren; for meg henger den løst der som en blødende halestump, med slintrer av pels og kjøtt… æææ, nå tar jeg kanskje litt hardt i.

Et ord hadde gitt meg startkraften i dette nye innlegget også. Jeg tror det var ordet "sårbarhet". Men jeg husker det ikke sikkert. Jeg har brukt finn og erstatt, og ikke funnet noen ord med bokstavene "sår" i seg en gang. Hvis det var noe om sårbarhet jeg la opp til må jeg ha rotet meg noe skikkelig bort.

Sårbarhet

Det ordet kom opp i tankene mine av en litt annen grunn. Jeg hadde diskutert livsfilosofi på twitter, min egen – som har litt å gjøre med å avvise livsfilosofien om positivitet – og mer å gjøre med å avvise de aller fleste livsfilosofier. Det må minst to eller tre filosofier til for å få plass til noe så omfattende som et liv, det er det jeg tror. Minst en av dem bør si noe om utilstrekkelighet og prioriteringer. Vi strekker oss etter for mye av det beste, det er det jeg tror. Men vi kan ikke strekke oss etter alt. Vi kan bare oppnå litt av det beste. Resten er sånn passe, vi er pent nødt til å finne oss i det, kanskje til og med prøve å sette pris på det.

Men hvordan får man til det? Jeg tror det har noe med sårbarhet å gjøre det også. Uten at jeg kan sette fingeren på hva… men derfra kom altså ordet sårbarhet…

Å diskutere med stråmenn er jo å gjøre seg usårbar. Reale stråmenn bare føyer seg som ingenting, de har et eneste formål med tilværelsen. De vil at vennen deres skal fremstå som sterk. Sterk og ubøyelig, uten et eneste hull i argumentasjonen, uten en eneste åpning for innsikt. Der har du en overkommelig livsfilosofi der, hvis du først skulle være ute etter noe sånt…

STURLA STRÅMANN: Men jeg er ikke sånn.

Nemlig, Sturla, du har masse mer krutt i deg. Det var noe sånt jeg oppdaget og som jeg prøvde å ta lærdom av… jeg ble jo sinna på deg husker du – i det innlegget jeg aldri fikk lagt ut. En befriende krangel kunne det blitt, hadde vi bare kommet som langt som til slutten.

Du, hvorfor gjorde vi ikke det egentlig? Hvorfor ble teksten bare liggende som en sementblokk? Og her om dagen, det løsnet da jeg tenkte på sårbarhet, men det rikket fortsatt bare litt på seg. Hvorfor stoppet det opp igjen?

STURLA STRÅMANN: Kanskje fordi du gjorde akkurat det samme som sist, Martin? Ikke før hadde du tenkt ut ordet sårbarhet, så tok du frem hele det gamle problemet igjen. Som om et skinnende nytt ord skulle gjøre jobben, selv om flere tusen ord allerede hadde kommet til kort.

- og der setter han meg på plass igjen, gitt. Ja. Jeg stoler kanskje for mye på sånne skinnende nye ord, og på verdien av

gode formuleringer.

Det er ikke så lett det der, å formulere noe man har i hodet. Man skulle tro det ville gå bedre. Kan man først tenke noe, må man vel kunne sette det på papir. Hvis ikke prøver man bare ikke hardt nok.

Men jeg har skjønt at det skjer en del med tanken når man prøver å sette fingeren på den – at den endrer seg i det man skal ytre den – at det ytre språket har forskjellige egenskaper fra det indre.

Nå ser jeg for meg en søt liten tanke som piler frem og tilbake, som jeg må stanse varsomt med pekefingeren for å få øye på hva den er for noe.

Så får man tatt det på kornet noen ganger, og så godt det kjennes! Så tilfredsstillende! Se på avsnittene rett over her – spillet mitt på ytringer og ytre språk, på det å sette fingeren på noe. Jeg liker meg med å trekke sånne linjer mellom begreper, og sammenfatte noe av et standpunkt eller en tanke selv om man jeg får taket på alt det uhåndgripelige.

Det samme gjelder sånne biter av argumenter jeg har hørt, likt, og forsøker å gjenskape nedslaget til, men uten at jeg husker grunnlaget så godt – som da jeg følte for å kritisere Avatar, eller si noe om samsvaret mellom virkelige grenser og de rare sosiale grensene i boka The City and the City – to blogginnlegg som ga meg mye bry før de ble liggende som uferdige sementblokker et sted.

Som da jeg skrev meg gjennom forsøk etter forsøk på en ordentlig innledning til masteroppgaven, med mange års psykologifragmenter i bakhodet. Men jeg fikk ikke taket på hva jeg egentlig prøvde å få sagt.

Jeg blir så knyttet til sånne frittflytende biter av sterkt språk. De gir meg fast grunn å stå på, en sjanse til å delta i diskusjoner om egentlig alt for komplekse ting, hvor jeg egentlig mangler alt for mye kunnskap. Jeg skyter dem ut som verbale meningsbeholdere, og blir lei meg og sint når de ikke blir ordentlig trodd på…

Upartiskhet er svaret, sier jeg. Men hva mener du med upartisk, vil Sturla spørre. Så svarer jeg: At man ikke er partisk vel. Og hva mener du med partisk, da? Jeg gir meg ut på en forklaring – men det viser seg at jeg ikke forstår upartiskhet så godt – like dårlig som spørsmålet jeg trodde jeg hadde funnet en oppklaring på. Derfor begynte jeg å krangle med Sturla, det vil si meg selv.

Mange ting jeg prøver å skrive, kjører seg fast når jeg blir sint og lei meg på den måten – på meg selv.

En Martin på kanten

Man hører ulike råd om hva man skal gjøre når det kjører seg fast med skrivingen. Ofte sies det at man skal gi slipp inntil videre – komme seg videre først, og gå tilbake og redigere etterpå. Det skal hjelpe deg til å holde skaperkraft skilt fra selvkritikk.

Men noen sier at du trenger selvkritikk for å skape… at det lønner seg å dvele når det stanser opp, finne ut av det der og da. Dvele en liten stund i hvert fall.

For meg stanser skrivingen oftest når jeg når ytterkanten av en skinnende god formulering. Fra den kanten skuer jeg ut over en dynge av halvtygde tanker. Jeg vakler på kanten av å innse at det er noe jeg ikke VEIT, noe jeg ikke SKJØNNER, noe jeg ikke har grep om I DET HELE TATT.

- og dit er jeg nødt til å bevege meg. Det er den eneste veien forover. Det eneste som er verdt å skrive om. Jeg må stå til knes i avsmak for mine egne mangler, bare vente på å få tak i det - for jeg kan ikke lete fra trygg avstand, jeg vet ikke hvor jeg skulle begynne. Der og da vet jeg ikke at jeg leter i det hele tatt, bare at frasene ikke bærer meg videre, så jeg faller utenfor enten jeg vil eller ikke...

Jeg kommer aldri til å lære

Og midt i denne billedlige greia har jeg kanskje endelig funnet konklusjonen min. Med en viss avsmak må jeg i så fall innrømme at jeg kan ha siktet feil hele tiden. Jeg finner ikke noen stor lærdom om jeg fortsetter aldri så lenge å kjekle med Sturla – ingen lysglimt som frigjør meg fra alle ord og fraser – for jeg må finne det ut på nytt gang på gang, det er ingen annen lærdom enn det.

Innsikter har sin egen livssyklus. Fra formulering til uvisshet til oppdagelse - men for å gjøre det nye kjent må vi formulere det i gamle former - så det tar aldri slutt. Vi må utsette oss for det samme gang etter gang, og vi blir aldri gode til det selv om vi kan bli bedre.

Men et valg beholder vi, det enkleste, så enkelt at det for mange ikke virker som et valg. Vi kan stanse der og da, fordi vi tror at vi har det. Gå ut i verden med alle de gode formuleringene. Vi vil ikke oppnå så mye, men vi kan gjøre det skarpt i diskusjoner.

Skal vi motstå et enkelt valg som dette, tror jeg, må vi dyrke frem visse egenskaper. Tvinge dem og holde dem ved like med tvang. Jeg tror mange oppigjennom har vært inne på noe sånt, jeg har blant annet skrevet noen ord om Sokrates. Jeg tror de egenskapene kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Et uferdig innlegg

Det ligger en sementblokk av et innlegg, fem tusen ord av et innlegg, og det er enn så lenge. Det ligger skarpt og kantete og venter på å bli gjort noe med. Men nå tror jeg nok det blir liggende der det sist ble sluppet, jeg tror det skal beholde sin form som usagt og uferdig.

I det står det om den store krangelen mellom Martin og Sturla Stråmann, jeg har ymtet noe om det i andre sammenhenger, der Martin viser sin svakhet og Sturla endelig har fått nok. Han ville ikke jobbe som skyteskive mer når Martin ikke visste bedre enn ham en gang. Man kan ha forståelse for det. Men nå har det gått snart et år, og Martin og Sturla har ennå ikke funnet tilbake til den gode tonen de hadde.

STURLA STRÅMANN: Du mener den gode tonen du hadde. Jeg satt jo bare der og tok i mot dritt. Og ikke prøv og gjem deg bak Martinnavnet Martin. Du er Martin og Martin er deg. Det har vært deg hele tiden.

Som man ser. Ikke så god tone.

Det ligger der og vil aldri nå frem til noen konklusjon, aldri nå lengre enn til selve krangelen – urørlig i tid som når man våkner for tidlig fra en drøm, en serie blir kansellert rett etter en cliffhanger, noen dør brått uten at man får gjort opp med dem (men Sturla lever heldigvis, og det gjør jeg og, jeg vil nesten mene mere enn på lenge).

Krangelen representerer en indre konflikt.

EN STEMME FRA UNDEN: Øh, ja? Hva ellers skulle den bety? Lavmål, Martin. Selvfølgeligheter. Og før du lurer så er ikke dette Sturla, den ferskvannsfisken. Nei det er meg, DISCLAIMERGNOMEN som bryter ut og sier i fra når du roter deg oppi noe du ikke vet om du står inne for. Det vil si omtrent alt du roter deg oppi, for du er så forbanna usikker på alt.

STURLA STRÅMANN: Og vet lissom bedre enn alle.

DISCLAIMERGNOMEN: Kjeften på deg, Sturla, din brente mandelmasse. Men du har rett, da.

Krangelen representerer en indre konflikt – som jeg skulle til å si før jeg ble avbrutt – mellom det å mene og det å tvile. Derfor kommer disclaimergnomen inn, den store tvileren.

DISCLAIMERGNOMEN: Eller tvilen selv, som han også kaller seg – men Martin, hvor lenge tror du du kan snakke deg bort med det sirkuset her? Du skulle fortelle om det innlegget som du aldri fikk skrevet ferdig.

Jeg vet, men jeg tør det ikke. Da ville jeg bare rote meg bort på nytt.

For det var sånn det skjedde. Jeg rotet meg helt bort. Midt under en diskusjon med meg selv kom jeg over dette helt glimrende argumentet, bare at når jeg prøvde å skrive det ned så fikk jeg aldri noe orden med det, og på den måten skjønte jeg at det var hult. Derfor vil jeg ikke gjenta argumentet, nå, for jeg får neppe noe mere orden på det enn før.

Men jeg kan fortelle deg at Sturla plutselig fikk overtaket i diskusjonen, og det ble jeg temmelig satt ut av. Jeg gikk tilbake og skrev en ny innledning, om hvor flau man føler seg når man må gi tapt for en stråmann, sin egen attpåtil. Det blir som å jukse når man spiller Ludo med seg selv, og så likevel tape. For å finne ut av den motsetningen gjorde jeg Sturlas overtak til et hovedpoeng i innlegget. Han skjelte meg skikkelig ut. Og jeg tok i mot. Jeg trodde vel at jeg hadde noe viktig å lære.

– for det ligger en lærdom der ute et sted. I skyggen av alle de sementblokkene av noen innlegg som jeg ikke kommer til å få gjort noe med, der ligger lærdommen, ute av syne

DISCLAIMERGNOMEN: og lytter til rislingen av en sommerbekk i solnedgang, Martin? Pass deg så du ikke blir kald på føttene av å vade gjennom disse metaforene, da kan du pådra deg forkjølelse og snyte ut av deg en snørrklyse av noe bullshit, for ikke å si bullgudmundsen-snot, and that's not

som man ser. Jeg har ikke lært så mye. Men jeg tar poenget til gnomen.

Jeg pleide å skrive… for å mene… for å formidle tingene slik jeg forstod meg på dem. Hvem har ikke lyst til det? Jeg ville gjøre bloggen til en fin og gjennomsiktig katalog, hvor hvert innlegg tok for seg en påstand, ga den en saklig behandling, slo fast en konklusjon, som jeg kunne vise til når jeg kom til neste påstand igjen, og på den måten skulle jeg legge ut mitt syn på verden.

Det gikk heller ikke så godt med Encyclopaedia Bullgudmundsen. Jeg hadde lister over innlegg, og uferdige innlegg, og noen fulltreffere og noen bomskudd av det som i det minste kom ut på bloggen. (Man burde unne seg flere bomskudd.) Jeg tror det måtte en mørk vinter og en fullstendig skrivestans til før jeg skjønte én av de tingene jeg senere begynte å krangle med Sturla om: At jeg forstår meg på mye mindre enn jeg tror.

Man tetter til hodet sitt med definisjoner man tar for gitt. Med resonnementer man har hørt ett eller annet sted, og blitt overbevist der og da, og så husker man den gode følelsen av å forstå noe, og glemmer resonnementet, og blir bare sittende med overbevisningen. Jeg prøvde å skrive om stereotyper i filmen Avatar, men jeg visste egentlig ikke hvilke stereotyper, eller om boka The City and the City og hva det sier om sosiale grenser, men jeg skjønner meg ikke så godt som jeg trodde på det heller…

DISCLAIMERGNOMEN: Nå surrer du, Martin. Tetter til hodet med definisjoner? Hva er det du vil frem til egentlig?

Pussig, det sier Sturla også. I det innlegget jeg aldri kommer til å skrive ferdig. Men nå vet jeg ikke om jeg blir ferdig med dette innlegget heller. Jeg har mistet slutten av syne – igjen. Jeg må slutte av innlegget før jeg roter meg bort på nytt enda en gang. Kanskje jeg tar opp tråden igjen en gang.

DISCLAIMERGNOMEN: NÅ? Det var da fryktelig brått.

Ja. Jeg slutter tvert her.

DISCLAIMERGNOMEN: Uten en skikkelig avslutning.

Ja. Det blir ikke noen god tekst av det. Men jeg tror jeg har godt av det jeg. Alle har kanskje noe å lære av å la de uferdige tankene ligge i friluft litt.