Om hvorfor man ikke bør stole på ord

Jeg tror det kan ha en del med sårbarhet å gjøre.

Jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor jeg fikk følelsen av at noe viktig skjedde, da jeg fikk juling av min egen stråmann. Det skjedde som sagt i fjor vår en gang, og jeg har fortsatt ikke kommet til slutten av det.
Det jeg egentlig skrev på hadde kjørt seg fast. Det begynte med at jeg kom på et ord, som liksom skulle oppklare en problemstilling jeg hadde strevd med. Men jeg fikk ikke teksten til å passe rundt det, ikke en gang da jeg satte inn noen stråmannsreplikker. For første gang siden jeg fant ham opp gjorde Sturla skikkelig motstand. Jeg fikk på følelsen av at han hadde noe å lære meg, hvis jeg bare skrev hele diskusjonen vår til ende – kan man lære av å lese andres ting, må man jo ha desto mer å lære av å lese sine egne, tenkte jeg – men til enden kom jeg aldri. Om det lå noen lærdom der, så fikk jeg egentlig aldri taket på den.

(Jeg tror ordet kan ha vært partiskhet. Hva problemstillingen var har jeg mer eller mindre glemt. Jeg kunne gått tilbake til det der halvskrevne innlegget, men jeg tror ikke jeg ville skjønt det hvis jeg hadde det foran meg heller.)

Dette hadde skjedd så langt. Til jeg prøvde å ta det opp igjen for noen dager siden, men endte på samme sted. Jeg skrev meg frem til et punkt, og så sa det stopp. Tankerekken ble revet av. Slutten på forrige innlegg ser kanskje greit nok ut for leseren; for meg henger den løst der som en blødende halestump, med slintrer av pels og kjøtt… æææ, nå tar jeg kanskje litt hardt i.

Et ord hadde gitt meg startkraften i dette nye innlegget også. Jeg tror det var ordet "sårbarhet". Men jeg husker det ikke sikkert. Jeg har brukt finn og erstatt, og ikke funnet noen ord med bokstavene "sår" i seg en gang. Hvis det var noe om sårbarhet jeg la opp til må jeg ha rotet meg noe skikkelig bort.

Sårbarhet

Det ordet kom opp i tankene mine av en litt annen grunn. Jeg hadde diskutert livsfilosofi på twitter, min egen – som har litt å gjøre med å avvise livsfilosofien om positivitet – og mer å gjøre med å avvise de aller fleste livsfilosofier. Det må minst to eller tre filosofier til for å få plass til noe så omfattende som et liv, det er det jeg tror. Minst en av dem bør si noe om utilstrekkelighet og prioriteringer. Vi strekker oss etter for mye av det beste, det er det jeg tror. Men vi kan ikke strekke oss etter alt. Vi kan bare oppnå litt av det beste. Resten er sånn passe, vi er pent nødt til å finne oss i det, kanskje til og med prøve å sette pris på det.

Men hvordan får man til det? Jeg tror det har noe med sårbarhet å gjøre det også. Uten at jeg kan sette fingeren på hva… men derfra kom altså ordet sårbarhet…

Å diskutere med stråmenn er jo å gjøre seg usårbar. Reale stråmenn bare føyer seg som ingenting, de har et eneste formål med tilværelsen. De vil at vennen deres skal fremstå som sterk. Sterk og ubøyelig, uten et eneste hull i argumentasjonen, uten en eneste åpning for innsikt. Der har du en overkommelig livsfilosofi der, hvis du først skulle være ute etter noe sånt…

STURLA STRÅMANN: Men jeg er ikke sånn.

Nemlig, Sturla, du har masse mer krutt i deg. Det var noe sånt jeg oppdaget og som jeg prøvde å ta lærdom av… jeg ble jo sinna på deg husker du – i det innlegget jeg aldri fikk lagt ut. En befriende krangel kunne det blitt, hadde vi bare kommet som langt som til slutten.

Du, hvorfor gjorde vi ikke det egentlig? Hvorfor ble teksten bare liggende som en sementblokk? Og her om dagen, det løsnet da jeg tenkte på sårbarhet, men det rikket fortsatt bare litt på seg. Hvorfor stoppet det opp igjen?

STURLA STRÅMANN: Kanskje fordi du gjorde akkurat det samme som sist, Martin? Ikke før hadde du tenkt ut ordet sårbarhet, så tok du frem hele det gamle problemet igjen. Som om et skinnende nytt ord skulle gjøre jobben, selv om flere tusen ord allerede hadde kommet til kort.

- og der setter han meg på plass igjen, gitt. Ja. Jeg stoler kanskje for mye på sånne skinnende nye ord, og på verdien av

gode formuleringer.

Det er ikke så lett det der, å formulere noe man har i hodet. Man skulle tro det ville gå bedre. Kan man først tenke noe, må man vel kunne sette det på papir. Hvis ikke prøver man bare ikke hardt nok.

Men jeg har skjønt at det skjer en del med tanken når man prøver å sette fingeren på den – at den endrer seg i det man skal ytre den – at det ytre språket har forskjellige egenskaper fra det indre.

Nå ser jeg for meg en søt liten tanke som piler frem og tilbake, som jeg må stanse varsomt med pekefingeren for å få øye på hva den er for noe.

Så får man tatt det på kornet noen ganger, og så godt det kjennes! Så tilfredsstillende! Se på avsnittene rett over her – spillet mitt på ytringer og ytre språk, på det å sette fingeren på noe. Jeg liker meg med å trekke sånne linjer mellom begreper, og sammenfatte noe av et standpunkt eller en tanke selv om man jeg får taket på alt det uhåndgripelige.

Det samme gjelder sånne biter av argumenter jeg har hørt, likt, og forsøker å gjenskape nedslaget til, men uten at jeg husker grunnlaget så godt – som da jeg følte for å kritisere Avatar, eller si noe om samsvaret mellom virkelige grenser og de rare sosiale grensene i boka The City and the City – to blogginnlegg som ga meg mye bry før de ble liggende som uferdige sementblokker et sted.

Som da jeg skrev meg gjennom forsøk etter forsøk på en ordentlig innledning til masteroppgaven, med mange års psykologifragmenter i bakhodet. Men jeg fikk ikke taket på hva jeg egentlig prøvde å få sagt.

Jeg blir så knyttet til sånne frittflytende biter av sterkt språk. De gir meg fast grunn å stå på, en sjanse til å delta i diskusjoner om egentlig alt for komplekse ting, hvor jeg egentlig mangler alt for mye kunnskap. Jeg skyter dem ut som verbale meningsbeholdere, og blir lei meg og sint når de ikke blir ordentlig trodd på…

Upartiskhet er svaret, sier jeg. Men hva mener du med upartisk, vil Sturla spørre. Så svarer jeg: At man ikke er partisk vel. Og hva mener du med partisk, da? Jeg gir meg ut på en forklaring – men det viser seg at jeg ikke forstår upartiskhet så godt – like dårlig som spørsmålet jeg trodde jeg hadde funnet en oppklaring på. Derfor begynte jeg å krangle med Sturla, det vil si meg selv.

Mange ting jeg prøver å skrive, kjører seg fast når jeg blir sint og lei meg på den måten – på meg selv.

En Martin på kanten

Man hører ulike råd om hva man skal gjøre når det kjører seg fast med skrivingen. Ofte sies det at man skal gi slipp inntil videre – komme seg videre først, og gå tilbake og redigere etterpå. Det skal hjelpe deg til å holde skaperkraft skilt fra selvkritikk.

Men noen sier at du trenger selvkritikk for å skape… at det lønner seg å dvele når det stanser opp, finne ut av det der og da. Dvele en liten stund i hvert fall.

For meg stanser skrivingen oftest når jeg når ytterkanten av en skinnende god formulering. Fra den kanten skuer jeg ut over en dynge av halvtygde tanker. Jeg vakler på kanten av å innse at det er noe jeg ikke VEIT, noe jeg ikke SKJØNNER, noe jeg ikke har grep om I DET HELE TATT.

- og dit er jeg nødt til å bevege meg. Det er den eneste veien forover. Det eneste som er verdt å skrive om. Jeg må stå til knes i avsmak for mine egne mangler, bare vente på å få tak i det - for jeg kan ikke lete fra trygg avstand, jeg vet ikke hvor jeg skulle begynne. Der og da vet jeg ikke at jeg leter i det hele tatt, bare at frasene ikke bærer meg videre, så jeg faller utenfor enten jeg vil eller ikke...

Jeg kommer aldri til å lære

Og midt i denne billedlige greia har jeg kanskje endelig funnet konklusjonen min. Med en viss avsmak må jeg i så fall innrømme at jeg kan ha siktet feil hele tiden. Jeg finner ikke noen stor lærdom om jeg fortsetter aldri så lenge å kjekle med Sturla – ingen lysglimt som frigjør meg fra alle ord og fraser – for jeg må finne det ut på nytt gang på gang, det er ingen annen lærdom enn det.

Innsikter har sin egen livssyklus. Fra formulering til uvisshet til oppdagelse - men for å gjøre det nye kjent må vi formulere det i gamle former - så det tar aldri slutt. Vi må utsette oss for det samme gang etter gang, og vi blir aldri gode til det selv om vi kan bli bedre.

Men et valg beholder vi, det enkleste, så enkelt at det for mange ikke virker som et valg. Vi kan stanse der og da, fordi vi tror at vi har det. Gå ut i verden med alle de gode formuleringene. Vi vil ikke oppnå så mye, men vi kan gjøre det skarpt i diskusjoner.

Skal vi motstå et enkelt valg som dette, tror jeg, må vi dyrke frem visse egenskaper. Tvinge dem og holde dem ved like med tvang. Jeg tror mange oppigjennom har vært inne på noe sånt, jeg har blant annet skrevet noen ord om Sokrates. Jeg tror de egenskapene kan ha en del med sårbarhet å gjøre.