Erotisk vilje, presentert som punktliste

Dette begynner jo å virke som en sexblogg. Men jeg har ikke noe særlig eskapader å fortelle om, ennå. Jeg tror ikke jeg ville ha fortalt om dem heller. Selv om det har blitt stadig mer personlig preg på denne bloggen min, så tror jeg ikke det er blogg om den festen jeg gikk på i går. Tja, hvem vet... Det kan virke som bloggen bestemmer like mye som meg, eller sagt mindre overtrolydende, som om innleggene henger mer sammen enn jeg styrer, at kursen videre bestemmes av det jeg har skrevet før.

 

Det jeg prøver, er vel å ta fatt i ting fra meg selv, og så jobbe meg inn til en eller annen oppdagelse... Det gjelder nesten all skrivevirksomhet, kanskje. Det har virket nå de siste innleggene, de om seksualtankene mine, ikke bare har jeg skjønt en del nytt, jeg har fått meldinger fra andre som også har det, så det kan virke som jeg skriver allmenngyldig.

 

Se, hva har jeg skrevet før, i akkurat denne lille serien om erotikkprosjektet mitt? På bare fem dager. Først viljen, at jeg ikke ser for meg hva jeg vil, annet enn vagt. Så om hvordan jeg kanskje overvurderer faren ved å foreta meg noe likevel.

 

Der oppdager jeg akkurat nå en tilbakekobling, litt forsterkende feedback: Å sette seg ned og formulere hva jeg vil, det kjennes også som å foreta seg noe – som å brennmerke verden med noe, det kan ikke omgjøres – så da forblir viljen min vag - så da våger jeg ikke å sette meg ned og formulere hva jeg vil. Typisk, som man sier om sånt.

 

Men det klarner for meg, jeg har begynt å skrive om det, snakke med venner om det... gjøre littegrann med det...

 

Jeg har en profil, på et sted der ute på nettet, og jeg har vekslet et par privatmeldinger. Sendt bilder – helt anstendige altså. Lært masse, fra få ord, om hvordan man snakker sammen om sånt. Det endte med at jeg ikke var hennes type, fysisk. Og sånt skjer... Jeg går nesten ut fra at jeg er noens type, fysisk.

 

Hele utvekslingen var så spennende å være med på. Fra jeg våget meg på å si hei, og frem til konklusjonen, selv konklusjonen hørte med til spenningen. Det ga meg en god følelse å sjekke innboksen etter svar, god følelse å måtte vente, en god følelse samtidig som ikke mye fare - fordi, nettopp fordi sjansen for avvisning var så stor. Da står det jo ikke så mye på spill.

 

Sist jeg gjorde noe av dette - det må være for mange mange år siden, da tolket jeg spenningen som angst, og avvisningen som risiko, nesten som å bli avvist av erotikken i seg selv, jeg tok det temmelig tungt.

• Erfaring 1: Det er mye morsommere med flørt, sjekking når man klarer å skjelne mellom kriblefølelse og angst.

Om jeg bare kunne gi noen tips om hvordan... Jeg vet bare at jeg ikke er like redd for angst som før... Sist jeg hadde mye av det, da tvang jeg meg til å dvele ved angsten i stedet for å prøve å jage den bort, og etter det så har det liksom blitt noe velkjent med kroppslig uro. Alle disse ulike typene: Trening, frykt, opphisselse, og også kriblefølelsen, de går ikke over i hverandre, overvelder meg ikke, jeg tror jeg har hatt et veldig hell med akkurat det.

 

Kriblingen sier meg noe om viljen min også, oppklarer én av alle de uklare tingene, noe av det jeg aldri har fått grep om. At jeg har vært – eller er – så opptatt av det med kortvarige forbindelser, muligheten til å treffe mange partnere.

 

Jøss, det kom lett. Les gjennom de tidligere innleggene jeg har merket sex, og se hvor lang tid jeg brukte på det da. Det kommer plutselig lett nå som jeg forstår det.

 

Jeg vil gjerne ha tilfeldig sex. Jeg ønsker det ikke bare som substitutt for et fast forhold. Jeg ønsker det på bekostning av et fast forhold. Det er én av grunnene til at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, at det enten stanser eller begrenser mulighetene for tilfeldig sex.

 

Jeg har trodd at det hadde noe med et ønske om å bli valgt, valgt mer enn én eller noen få ganger, få bevis på at jeg var verdt det, ikke bare for én person men sånn allment.

 

Kjærlighetsfantasiene mine gjennom oppveksten, de handlet nesten bare om å bli valgt. De handlet om en fiktiv person (med ganske mange av mine trekk, må jeg si) som gikk med en langvarig avstandsforelskelse, og så førte omstendighetene til at hemmeligheten kom frem, og det ble omfavnelser og kyssing, og så – stanset det der, for jeg visste ikke hva som skulle hende etterpå.

 

Det der har nok hengt med meg... Selv om det på den tiden handlet om den mer forpliktende formen for kjærlighet.

 

Litt senere i livet, da jeg drev på med sånne kjærlighetsgreier, befant jeg meg i et nominelt åpent forhold. Jeg hadde lov til å treffe andre. Men jeg fikk det aldri helt til. Litt klining, mye fomling, det rant ut i sanden... Og det frustrerte meg veldig, fordi det lå så langt utenfor rekkevidde... Frustrasjonen varte mye lengre enn forholdet gjorde.

 

Det ble sittende i som fiksering, som hovedsymbolet på alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene mine.

 

Etter en del år avtok det, sammen med alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene, havnet på hylla, dukket bare opp en gang i blant

 

men bygget nok opp under den seksuelle handlingslammelsen. Fordi 1) Vanskelig å handle når man tror at så veldig mye står på spill. Jeg ønsker jo ikke å bli avvist av erotikken i seg selv, 2) Sjekking er jo den mest uoversiktlige delen av hele forløpet, alle antydningene og de subtile grenseoppgangene som presser sånn på autismen min, 3) det hørtes rett og slett litt teit ut i mine egne ører at tilfeldig sex var det jeg ville mest av alt, og kanskje

 

4) jeg ønsket meg det ikke så utvetydig som jeg trodde, det kan ha ligget andre ønsker der også, som jeg ikke har visst helt om og i hvert fall ikke kunnet plassere. Jeg ønsker meg, også, tror jeg, den personlige dimensjonen, å komme innpå, bli fascinert av, kjent med.

 

Komme akkurat passe tett inn på, tett nok til at jeg ser skjønnheten, ikke så tett at jeg blir blendet, med andre ord ikke så tett som i et langvarig, daglig, forhold.

 

Men å kunne gnistre litt sammen også, ikke bare fylle opp svamplegemene og sette hoftemusklene på auto.

 

Det er vel ikke direkte motstridende. Men det er to forskjellige ønsker, to ulike former for begjær, og ut av det kan jeg formulere

• Erfaring 2: Det er mange, delvis uavhengige ting som jeg vil, de hører alle til i fornemmelsen min av det erotiske. Enda flere enn de to.
• Det åpenbare, det instinktive, lystprinsippet: Rett og slett stikke den inn i noe. (Det har nok mye å si, men jeg trenger strengt tatt ikke en partner for det.)
• Det - hva skal jeg kalle det - det narrative? Å gå gjennom fasene med å finne og bli funnet av en partner, sirkle oss inn på emnet, oppleve å velge å bli valgt... dette har en verdi for meg i seg selv, det er noe jeg vil tilegne meg og praktisere flere ganger, ikke bare knipe sammen tenna og få det unna.
• Det personlige: Å fordype meg i et menneske jeg fascineres av, gode og dårlige sider, det er den samme skjønnheten, det rått unike, personlige, ta over meg så mye av den skjønnheten som jeg klarer.
• Det estetiske, som jeg har nevnt før. Alle inntrykkene, rytmene, og dissonansene som hører til akten. Særlig nå, som jeg har så mye bedre grep om sansene, som jeg forstår det visuelle og musikalske, det taktile, og ikke minst det innomkroppslige - denne forskjellen på opphisselse, trening og angst.

Formulert som punktliste, metodisk av meg som jeg er: Her ligger noen av komponentene i den - ikke lenger like - diffuse viljen min, forskjellige retninger som jeg har prøvd å gå i, ikke rart at jeg har snublet fortere enn jeg har kommet meg på bena.

 

Det klarner så fort at det nesten overlesser meg – jeg skjønner én ting klart, men det viker unna for det neste, og det neste – jeg har hatt følelsen av at sånt har skjedd tidligere, og det er enda en grunn til å skrive ned, bloggfeste. Det kan komme mer om dette, eller jeg kan bli opptatt av andre ting igjen, det får vi se.