Å ta til seg en diagnose

Når stemmen min skurrer i mine egne ører, har jeg lært at det ofte ikke skyldes selve språket… Det hjelper ikke om jeg flytter om på ordene, eller bruker flere eller færre komma, endrer rytmen, blar i synonymordboka... Forstyrrelsen har oppstått et sted tidligere i prosessen. Jeg kan ha hoppet over et ledd i tankerekken, tatt begreper for gitt når jeg egentlig ikke har grep om dem, jeg kan ha en anelse om at noe faktakunnskap mangler. Eller det kan være noe der som uroer meg personlig…

Når jeg først finner forstyrrelsen blir det ofte godt stoff av det, da. For det er ofte der det mest interessante ligger gjemt. Det er ofte det interessante som skaper mesteparten av skurret – som krever grundigere tanker, mer kunnskap, personlig engasjement. Derfor har jeg gått i ikke ring, men en slags løkke når det gjelder måten jeg takler skurr på. Fra før av ble jeg sittende fast i det og kunne bruke dagevis på å ta inn eller ut kommaer, til ingen nytte, og ofte ga jeg opp teksten til slutt. Så øvde jeg på å koble løs, og gå videre, og heller takle problemet senere. Nå har jeg gått tilbake til å dvele ved det – en stund – for å se om jeg finner noe godt stoff der.

Men dette er bare en innledning. Jeg vet ennå ikke hva slags stoff det vil bli videre, for jeg går inn på noe ekstra uutforsket, og noe ganske personlig, ja jeg vil legge ut et

SELVUTLEVERINGSVARSEL

for sikkerhets skyld. Trenger jeg å advare om det? Vel, sett i lys av hvor jeg skal…

For det handler mye om at jeg snakker om meg selv. Jeg snakker ganske mye om meg selv. Og jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det alltid – når blir det selvutleverende? når blir det selvopptatt? når blir det å be om særbehandling? når blir det småkjedelig?

Man knytter jo følelser til sitt eget selv. Følelser som både stolthet og skam. Ja, uten et selv å snakke om så gir ikke de to noen særlig mening.

Jeg går og bærer på mye stolthet, og på ganske mye skam. Jeg merker ikke alltid forskjell heller. Høres det litt pussig ut, så vel, det er mange slags følelser jeg ikke alltid merker forskjell på. Jeg vet for eksempel ikke alltid sikkert om jeg er sulten, tørst, svett, eller søvnig, på lave nivåer føles de fire tingene ganske likt for meg. Det er jo dette syndromet da. Aspergers syndrom, i den ganske brukbart funksjonelle enden av autismespekteret

– der sa jeg det visst. Jeg kan knapt ha en samtale nå om dagen uten å styre inn på aspergeren min. Jeg vet det selv. Andre har sagt det til meg også. Jeg klarer bare ikke helt å la vær, et er så mye om det. Det knytter seg mye stolthet til de tingene diagnosen innebærer, men kanskje også… en hel del skam…

Jeg vet ikke. Men det har skurret fælt av stemmen min i det siste, sånn at kanskje bare jeg har merket det (eller kanskje det synes utenpå), i situasjoner jeg har fått til bedre før, i diskusjoner på i utgangspunktet teoretisk plan, og der har jeg egentlig en av styrkene mine… men jeg tar det ned fra det teoretiske planet nå om dagen, jeg trekker meg selv inn i det… Og når jeg trekker meg selv inn i det roter jeg meg helt bort, jeg finner ikke fokus, jeg prøver å være prinsipiell, men klarer det ikke helt, jeg prøver å ta det personlig men får ikke til det heller.

Når jeg leter etter forstyrrelsen kommer jeg på sporet av skam. Hør på ord som selvutleverende, og selvopptatt, det jeg nettopp sa om meg selv. Eller se på kvalene jeg har for å be om noe. (Å be om noe betyr ikke automatisk skam. Man ber om ting hele tiden, men hvis man ført har kvaler for det, er skam den beste beskrivelsen. Jeg har alltid kvaler for å be om ting. Jeg liker ikke en gang å bruke egennavn på folk, fordi det er å be om en viss grad av nærhet.)

Og det gir mening at skammen skal ha samlet seg opp – omkring det syndromet som påvirker såpass sosialt, og som har ført til flauser og overtramp, noen av dem har jeg til og med grunn til å skamme seg over.

Jeg har ikke noe i mot skam. (I passelige mengder.) Tvert i mot. Det har sin plass i et naturlig følelsesregister. Og jeg har ikke alle evnene jeg trenger for å behandle andre sånn som jeg vil bli behandlet selv, men jeg eier i det minste skam i livet, og det kommer jeg et stykke lengre med. Men når skammen ligger så langt oppstrøms… blir det riktig ord? jeg sliter med retninger skjønner du, jeg har et sånt syndrom. når skammen ligger så langt bak i tankerekken at jeg ikke får ordentlig øye på den så skaper den skurr.

Skurr, som jeg har fortalt, betyr at jeg ikke får uttrykt meg ordentlig, men samtidig at jeg kanskje har noe å lære av det.

Kanskje er det en eller annen skam som skurrer når jeg trekker mitt eget selv inn i en diskusjon. Om et eller annet politisk for eksempel, som jeg kan bli påvirket av personlig, og det er det jeg legger vekt på. Jeg skammer meg jo over selvopptattheten min… Jeg skammer meg når jeg blir forulempet (jeg skammer meg over de fleste negative følelsene mine, mye mer enn jeg burde). Og hvis jeg gjør det til en diskusjon om mine egne ønsker – eller behov – eller rettigheter – vil jeg som regel skamme meg over å ha bedt om noe.

Men utenpå alt det igjen lurer jeg ofte på min egen oppriktighet. Jeg vet ikke om jeg kan forklare det... jeg lurer på om jeg virkelig er forulempet, eller om jeg bare får meg selv til å tro det, for at det skal passe i diskusjonen. Om jeg virkelig har dette behovet, eller om jeg får meg selv til å tro det. Det fikk jeg et slags svar på her om dagen: At det også er vanlig med asperger, at man ser seg selv litt på avstand. (Og jeg kan føye til at man blir veldig opptatt av oppriktighet.)

Her stopper skrivingen litt for meg (uten at det merkes når du leser). Kanskje jeg nærmer meg – eller at det som ligger foran meg nå, er spørsmålene som gjør meg mest urolig. Om meg og identitet, og asperger, og – funksjonshemming? (Eller kanskje det merkes likevel, ved at setningene får en annen struktur.)

Identitet – det skammer jeg meg ekstra over. Komme her å påstå at man hører til noe sted! Jeg går enten med t-skjorter fra rollespill- og science fiction-kongresser, eller med t-skjorter uten motiv, for jeg vil ikke risikere å tilkjennegi en eller annen identitet hvis jeg ikke kan forsvare det – overfor hvem – vel, jeg ser for meg noen som rager metervis over meg, kanskje står på en krakk, og roper av full kraft at jeg bare gjør meg til, at jeg må se å ha meg unna? Jeg klarer nesten ikke å snakke om musikk, fordi det er så mye identitet knyttet til det. Knapt om bøker, og bøker kan jeg i hvert fall forsvare at jeg driver på med. Det vet jeg at jeg kan, for jeg har laget meg en grundig forsvarstale, og jeg øver på den rett som det er.

Da jeg var barn og videre opp i ungdomsåra likte jeg ikke å gå med skolesekk, for jeg kunne komme til å gå forbi en skole. En skole jeg ikke gikk på. Hver gang jeg gikk forbi en skole. Det satt ytterst på tunga nesten hele tiden, " nei da nei da, jeg går ikke her, her. Jeg prøver ikke å utgi meg for en av dere.."

Så du ser, jeg skammer meg ikke over det å eventuelt ha en funksjonshemming, men jeg skammer meg over å trenge inn på det territoriet, over å sidestille meg med alle andre som har det.

Jeg lurer på om de vil ønske meg velkommen, om de vil ha noe med meg å gjøre.

Jeg lurer også på om jeg har noe med å be om spesielle hensyn på grunnlag av min egen diagnose.

For det er det jeg gjør når jeg trekker selvet mitt inn i diskusjoner. Jeg sier at jeg med min diagnose vil bli særlig rammet av det og det prinsippet, den og den politikken, den og den oppførselen, det og det utsagnet om folk som mangler folkeskikk. Jeg oppdager og påpeker ting rundt meg som gjør det vanskeligere for meg å manøvrere i hverdagen – jeg snakker om det i tilgjengelighetstermer, som om stive normer eller sure bussjåfører er for meg hva butikkskilt for eksempel er om man er svaksynt.

Men så kommer jeg i tvil, holder den analogien? Er ikke de hindringene tross alt så mye mindre enn for eksempel butikkskilt, trappetrinn, brostein? Gjør jeg andres problemer til bagateller ved å sidestille dem med mine? Gjør jeg krav på en andel av en tross alt begrenset ressurs når jeg ber om mer autismekompatibilitet i det offentlige rom? Og på toppen av alt kommer jeg i tvil om oppriktigheten.

Driver jeg virkelig og bevisstgjør meg om hindringer som bestandig har vært der, lurer jeg på? Eller oppstår hindringene i meg selv i det jeg går inn i rollen… Jeg kan virkelig ikke huske om det og det var et problem for meg før, om det virkelig fikk meg til å gå utenom, gjorde meg urolig, gjorde meg sliten – jeg gikk utenom mye, var mye urolig og ofte sliten, da, det skal sies. Men det virker noen ganger som jeg har flere symptomer nå enn jeg noen gang har hatt før. At jeg plukker opp symptomene fordi jeg tror det er sånn det skal være.

Skam, identitet – jeg tviler til og med på om selve diagnosen er korrekt. Jeg kvier meg for å nevne det jeg tror er uvanlige trekk, som at jeg føler jeg har ganske få detaljkunnskaper, i motsetning til mange, og at jeg føler meg mindre hjemme i den konkrete verden enn jeg gjør i teoretiske resonnementer. Skulle ikke jeg ha ekstra vanskelig for det med å tenke abstrakt? Jeg kvier meg enda mer for å si det til andre med den samme diagnosen. "Nei da nei da, jeg går ikke her, her. Jeg prøver ikke å utgi meg for en av dere."

Når man får den i min alder (32), er asperger en diagnose med en tredel av et liv i seg. Et langt register av personlige minner, og av tilbøyeligheter og trekk. Annerledeshet og forvirring, små skamfulle episoder, alle blyantene innunder rompesprekken og sånn og den pedantiske måten å dele opp kake på i kosetimene. Alle har et sånt register og går dit når de skal ramme inn opplevelsen av et selv – og hva skjer med selvet når nesten alt dette plutselig skal bety noe annet…

Jeg tror det fyller så mye av hodet mitt fordi det angår så mye av hodet mitt. Ingenting er konstant for tiden, aller minst mitt eget selv, så det er klart jeg har problemer med å skille mellom hva som er roller og forventninger, hva som er personlige realiteter? Jeg får noen nye steder å høre til, og det er sårt tiltrengt, så veldig sårt tiltrengt… men vil de ha meg? De andre autistene, for ikke å snakke om de funksjonshemmede i sin alminnelighet? Har jeg lov til å snakke deres språk og tenke i deres baner? Jeg omfavner diagnosen med stolthet, men like bak er det så mye skam… som jeg begynner å bli oppmerksom på først nå…

Det er nok derfor jeg synes at stemmen min skurrer så fælt. Det kommer alltid skurr mellom to kanaler. Jeg peiler meg inn på et helt nytt tankesett… Så kan jeg skru ned volumet en stund eller bare la det skurre, og håpe at andre kan tåle det.

Hvis du nå lurer på hvorfor jeg la ut selvutleveringsvarselet, så kan jeg svare på det til slutt. For det første for å ironisere over at jeg ber andre om å lese så mye om meg selv, ikke sånn humorironi, men sånn bladtynn ironi som man gjemmer seg bak. For det andre fordi jeg vet det kan bli mye for noen med andres selvutlevering – på samme måte som sure bussjåfører kan bli litt mye for meg. Jeg vil ikke utsette andre for det jeg prøver å styre unna selv. Jeg eier da skam i livet.

Et år sett fra begynnelsen av året

En stund før jeg la meg i natt så jeg det kommende året som et reisverk av dager, ruvende over meg, gotisk og mørklagt, og jeg fikk en slags omvendt høydeskrekk – du vet, når en nyttårskavalkade går helt tilbake til forrige januar, og du tenker – ligger det ikke lenger tilbake enn det? Det jordskjelvet, det avisoppslaget, den politikeren, hører virkelig alt det inn under 2011?

Samme tidsramme – i følge kalenderen - som juleforberedelsene man nettopp har lagt bak seg, vaskinga, ryddinga, matlaginga, mens desember rykker unna – den siste innspurten før selve julaften, når alt skifter brått, når det ikke lenger skal slites, men feires, når det oppsamlede arbeidet skal springe ut i en annerledes uke, hvor det er nyvasket og ryddig og fullt av mat. Det var det som var horisonten for forrige uke. Julaften var horisonten, fra høyden fikk jeg ennå øye på adventsukene. Og jeg husker en sommer der bak et sted. Men de første månedene i fjor – de er like lenge siden som – alt annet.

Og senere en gang vil årets januar oppleves på samme måten, det som nå er horisonten. Alt jeg kan se rundt meg – foran og bak – vil synke ned i den samme, mørke jorden, og bli likt med alt annet.

Og fjoråret fortsetter å utfolde seg. Etter de første månedene og "er det ikke lengre siden" kommer det et langt strekk med "hvem kunne ant". Ved inngangen til forrige år, hvem kunne ant det der, og det andre, som nå er en selvfølge, selvfølgelig. 2011 skiller seg jo ut, da. Det var ikke noe godt år for landet og fellesskapet. Men "hvem kunne ant" vil man finne i alle tilbakeblikk, og ikke bare i det offentlige, også i det personlige… og det var akkurat det som reiste seg over meg…

Det er 365 dager og én ekstra, og erfaringen sier at det ikke nytter å gjette så mye på hva som skal skje – utenom det generelle (det blir vår og sommer) og det eksepsjonelle (man skal på ferie, eller gifte seg), og selv det kan bli avlyst, eller utsatt – men uforutsette endringer hører også inn under det konstante, det man kan forberede seg på.

Nei, ferien berører meg ikke noe særlig, ikke på det planet. Det er ikke det at jeg kanskje ikke får reist dit jeg hadde planlagt. Det er det at ingenting egentlig går som planlagt. Ingenting som skjer kan man forestille seg på forhånd. (Man kan i høyden forestille seg omrisset, men ikke fargene.)  Det gjelder morgendagen for den saks skyld. Vil jeg stå opp åtte eller halv ni? Hvem kunne ant at morgenkaffen ville smake akkurat sånn eller slik? At jeg skulle brenne meg på tunga av den?

Det er på den måten jeg kjenner i magen at det ruver. Som om jeg stod på fortauet og så opp til toppen av et virkelig høyt byggverk, like svimlende som om jeg skulle stått på toppen og sett ned, med det samme motstridende suget – suget etter å komme til topps, og følelsen av at man blir revet avgårde hvis man ikke finner noe fast å støtte seg til…

C14

Brevet fra sykehuset underrettet om at jeg hadde et unormalt lavt nivå av karbon 14, og at jeg derfor måtte ha gått bort. Unormalt presise målinger lot dem datere hendelsen til en gang mellom 1. og 20. februar i år. Men dette stilte jeg meg tvilende til. Jeg mener bestemt jeg må ha vært i live så sent som den 30. april, for da fylte jeg år. Jeg blåste ut lysene og alt. Og jeg husker klart at det stod femogtredve lys på kaka, altså ett mer enn i fjor - eller var det i fjor jeg fylte femogtredve? Nå er jeg jammen ikke sikker mer. Et slags rundt tall. Hva er det med meg, jeg burde da klare å huske såpass.

Fremgang

Nå kommer snart slutten på det andre året av de to årene jeg bestemte meg for å bruke til å få til en del ting. (Jeg kunne sagt nå noen mål, som betyr mye av det samme, men den måten å snakke på liker jeg ikke noe særlig, og ikke den måten å tenke på.) 

Akkurat hvilke ting husker jeg ikke – nøyaktig – men jeg ser det mer eller mindre for meg. De fleste tingene har jeg mer eller mindre fått til. Eller målene har jeg nådd… 

Der har vi det! Det høres ut som en årsrapport. Som om jeg var en bedrift. Hmm. Er jeg ikke det da? Daglig leder i enkeltmannsforetaket Martin Bull Gudmundsen. Det står jeg som i Brønnøysund. Men til Brønnøysund rapporterer jeg om inntektene mine. Ikke om livet mitt. Man prioriterer masse i løpet av et liv, men det funker ikke å leve som etter et budsjett. Og hvorfor ikke? Fordi ikke alle verdiene våre kan veksles inn i hverandre? Men nok om det. 

Én ting holder jeg fortsatt på med – opprettholde mer av kontakten med venner, familie, i det hele tatt folk rundt meg. Én ting har jeg ikke rørt en gang, så skremt blir jeg av det. Tre ting har jeg fått til. Jeg har blitt mer forfengelig (før brydde jeg meg knapt). Jeg deltar mer aktivt på internett. Jeg skriver litt hver dag. 

Jeg skriver litt hver dag, og da mener jeg i tillegg til masteroppgaven min – jeg har skrevet en novelle, holder på med en forfatterpresentasjon, og i bakgrunnen har jeg en roman – og jeg er såre fornøyd. Og misfornøyd. Det går vel hånd i hånd. Måtte jeg aldri bli fri for misnøye. Hvorfor ikke? Vet da søren. Jeg ser ikke noe stort poeng i å forelske seg i misnøye. Kanskje fordi jeg strekker meg etter noe uoppnåelig. Så hvis jeg slipper all misnøye må det bety at jeg har gitt opp… 

Det jeg er misfornøyd med er fremdriften. Det går så sakte. Jeg skriver litt hver dag, men jeg stanser opp rett som det er. Jeg stanser ved setninger som ikke høres riktige ut, eller overganger som ikke fungerer. 

Da skal man bare skrive videre, sier noen. Jo, men når jeg henger meg opp i språk så henger jeg meg egentlig ikke opp i språk, skjønner du? Jeg henger meg opp i en tanke, jeg går meg fast i et spor, og det er sporet jeg må komme meg ut av, og det må jeg, etter alt å dømme, ta meg tiden til å jobbe med. Da klatrer jeg ikke. Jeg kaver. Og ut av det kommer – mer enn det var før. Overblikk.

– og på den måten går det fremover, sakte fremover, og selv enkle ting blir som om jeg aldri skal komme i mål med det. Ikke blogginnlegg en gang. Det er derfor jeg nesten ikke skriver dem for tiden, bortsett fra de som kommer av seg selv, som dette her, som jeg har skrevet på under en time. (Skulle gjerne visst hva som fikk dem til å komme av seg selv.)

Til neste år skal jeg prøve å bli fortere ferdig med ting, tror jeg. Det kan være et, ah, ok, mål. Ja, jo, blir det ikke bare feigt av meg … jeg tar det med skrivingen og putter det på en hylle jeg kaller livet mitt, men jeg vil også det skal være virket mitt, noe jeg kan rapportere om til Brønnøysund, noe jeg kan bruke mer enn litt tid på hver dag.

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates. Sokrates hadde mye å lære bort – mye mer enn meg – men han hadde så mye å lære også. Han forstod mer enn deg, men han sidestilte seg med deg, genuint. Så lenge du gikk inn genuint inn i samtalen med ham, da. Skråsikkerhet både så han ned på og slo han ned på. Han visste, sa han, det mange andre ikke hadde fått med seg. At han egentlig ikke visste noe som helst. At han måtte spørre og undre og tvile og ikke minst snakke for å komme noen vei.

Det handler om å sette deg selv på spill. Sette det du tror på på spill. Hvis du gjør det, hvis du virkelig får det til så vil du bli overrasket over hvor mye felles grunn du vil finne. Overrasket over hvem som nikker og sier, “ja, det var noen interessante perspektiver du kom med”.

Jeg hadde slitsom twitterdag i går, mest personlig, følelsesmessig. Jeg kastet meg inn i en mangeveis diskusjon om betydningen av statistikk. Sammenhengen mellom overfallsvoldtekt og utseende. Og så har jeg fått det for meg at jeg forstår noe om statistikk, som vil gjøre en del av de diskusjonene unødvendige – spiller ingen rolle hva jeg tror jeg vet. Eller joo! Det spiller en kjemperolle. Men jeg forstår det ikke ordentlig.

Så det er kanskje ikke rart jeg sliter med å nå gjennom med det. I en mangeveis diskusjon. Med mange deltagere. Som ikke alltid hører hverandre fordi twitter er twitter. Og som har veldig få tegn til rådighet. Og fordi twitter er twitter blir det enda færre tegn til rådighet når det er mange som diskuterer, for da går tegnene med til å inkludere alle sammen.

Utover natten lå jeg våken en stund – det er tiden på året til å ligge våken utover natten – jeg grublet over hvorfor det gikk så inn på meg, hvorfor jeg tar på meg dette enorme ansvaret, for å få folk til å tenke riktig. Som om jeg visste hvordan man skulle tenke riktig. Som om det stod på meg hvordan fremtiden skulle bli. Det har blitt sagt at jeg har et messiaskompleks – og ja – jeg har blant annet innstiftet kultdyrkelse av meg selv i min ungdom, for moro skyld selvsagt. Men de holder på fortsatt.

Da glipper Sokratesambisjonene mine. Noen ganger skal man tenke seg selv stor, det kan bli en selvoppfyllende tanke. Tro at man kan forandre verden, det der. Men noen ganger bør man tenke seg selv litt mindre. Tro at man er en del av verden, det der. Vi er i samme båt. Vi skjønner ikke så mye noen av oss. Vi kommer lengre hvis vi senker skuldrene og bare bringer det vi har om bord og setter seg selv litt mer på spill - og med vi mener jeg ikke minst jeg

Om hvem man vil ha som leser

Kjære leser. Vil jeg at du skal fortsette å lese bloggen min? Tja. Det kommer an på om du får noe ut av det eller ikke.

Jeg plukker opp – det er disclaimergnomen som kommer her, vil jeg skal si: Jeg har ikke orientert meg så godt i debatten. Men en forfatter har sagt hvem han ikke vil bli lest av, og noen i den gruppen har svart med å si: Greit nok, da får du ikke meg som leser, hverken du eller andre i den samme demografiske gruppen.

Og – jeg skjønner det ikke helt, å proklamere at du ikke vil lese en forfatter, hvis han har sagt at han ikke vil ha deg som leser. Selve utspillet er det nå så som så med – om man ser logisk på det – for hvis forfatteren faktisk helst vil slippe deg som leser, så er dere jo skjønt enige, hvorfor gå ut og uttale seg om det, og hvis forfatteren ikke mente det akkurat sånn, du har du lagt ord i munnen på ham eller henne, og ord man legger i munnen på andre synes jeg nesten man får ta ansvar for selv.

– men så kan det jo hende jeg legger ord i munnen på deg – hvis du identifiserer deg med dette standpunktet, sånn akkurat nå, jeg har ikke tilgang til selve sitatstedet dessverre. Jeg setter som alltid pris på å bli korrigert, hvis det skulle være noen grunn til det.

Men når det er sagt – det jeg egentlig ikke skjønner, er den antagelsen som ligger under, (det jeg muligens misforstår som) “så kan du ha det så godt” – hvem kan ha det så godt? Hvis noen slutter å lese – for å vende tilbake til – bloggen min fordi jeg har sagt noe som fornærmer dem så burde ikke det berøre meg noe særlig. Vel, det berører meg hvis jeg fornærmer noen, det vil jeg helst ikke gjøre. Men det berører meg ikke, burde i hvert fall ikke berøre meg, at jeg da ikke lenger har vedkommende som leser –

– for jeg synes ikke man skal lese for å gjøre skribenten en tjeneste. Jeg synes man skal lese det man synes er verdt å lese, ut fra hva slags preferanser man så måtte ha – estetisk nytelse, intellektuell utfordring, behagelig avkobling, seksuell opphisselse, det får nå være så som så. Man kan selvfølgelig tenke annerledes, uten at jeg kan gjøre en døyt for å hindre det, men min holdning til å lese er i hvert fall dette. Dermed er det min holdning til å skrive også.

Så kjære leser – hvis du følger med på denne bloggen fordi du liker meg og vil gjøre meg en tjeneste, så for all del fortsett med det, men jeg forplikter meg ikke til å gjøre noen tjeneste til gjengjeld. Det er vel det jeg vil frem til. Jeg forplikter meg ikke til å skrive det du vil lese, jeg forplikter meg ikke til å vise deg noen større respekt enn alle andre jeg møter, eller de som bare dumper innom her (fordi de for eksempel googler etter stoff om å putte ting i rumpa) – altså, den respekten jeg i utgangspunktet prøver å vise alle.

Det er én gjentjeneste jeg gjør deg, og det er å skrive; tida du bruker på å lese, betaler jeg tilbake med å skrive så godt jeg kan. Hverken mer eller mindre. Får du nok igjen for det? Det må være opp til deg å bestemme. Vil du absolutt gjøre meg en tjeneste tilbake: Si noe om teksten, eller om skriveferdighetene, eller noe som i det hele tatt berører meg som skribent – da vil jeg skylde deg en ekstra gjentjeneste også: Jeg vil forsøke å lytte med størst mulig alvor. Eller gå i dialog med meg gjennom med teksten, da vil jeg forsøke å svare deg.

– og dette gjelder ikke bare blogger, men også bøker, ikke bare det skrevne ord, men også det tegnede ord, det fremførte ord, og det som er fremført uten ord for den saks skyld, altså, fjernsynsprogrammer, sceneoppsetninger, gatemusikanter –

– og det gjelder først og fremst for lesere, eller tilskuere, jeg vil ikke legge meg så mye opp i valgene deres, på tross av alt jeg har sagt. Aller mest gjelder det hvis du selv er en som skriver, tegner, fremfører osv. Du som vil ha meg som leser. Vær så snill å ikke skriv som om du skylder meg noe for at jeg setter av tid til deg, jeg kan fint ta ansvar for min egen tid, mange takk. Skriv heller noe du mener vil være verdt å lese. Den lille tjenesten vil jeg be deg om.

Martin og Sturla Stråmann krangler om religion

Sturla og jeg har det ikke så lett om dagen. Vi snakker nesten ikke med hverandre – og som du ser, det kommer ikke så mye ut heller. En pratmaker trenger sin stråmann, kan det virke som. Grunnen til at vi ikke snakker, vel, vi slåss ikke akkurat, men vi befinner oss i et personlig oppgjør. Noe jeg har skrevet på siden mai, så man skjønner jo at det tar sin tid. Men vi kommer oss jo gjennom det.

Men en gang i blant klarer vi da å dra i gang en samtale. Om religion, for eksempel. Sturla pleier jo å vekke meg sånn omtrent en gang i uka med en eller annen ateistisk frase han har plukket opp – rart det der, forresten, jeg tror jo ikke på noe gud jeg heller, så hvorfor skal jeg bry meg med ateistiske fraser? Og så er Sturla, som veksler mellom ravende overtro og beinhard ateisme, alt etter hva jeg irriterer meg over for øyeblikket.

Vel, i dag kom han med en han er veldig glad i, han har gjentatt den for meg mange ganger.

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin, vet du hva jeg har funnet ut? Kristne er egentlig ateister.

Hvafforno?

STURLA STRÅMANN: Kristne er egentlig ateister.

Nå igjen? Det er tidlig på morran, Sturla! Men du er vel en morrafugl du – ser ut som du har fanget en mark til og med – eller spist en kanarifugl. Nei, nå må jeg slutte med disse amerikanske uttrykkene – tidlig på morran vet du, ække så sving på orda mine. Men du ser nå pokker så selvtilfreds ut.

STURLA STRÅMANN: Er det noe rart? Jeg har jo funnet et virkelig knusende argument mot de kristne. Altså ikke funnet på, da. Men jeg har funnet det selv. På blogg etter blogg. Skal du ikke spørre hva det betyr, da?

Hva skulle nå det være godt for?

STURLA STRÅMANN: Det betyr…

Jeg vet hva det betyr Sturla. Jeg leser blogger jeg også. Det betyr at den som tror på én religion avviser alle andre religioner, og derfor “er de ateister” med hensyn til alle andre religioner, og derfor er de egentlig enige med deg og meg, om at det ikke finnes noen gud i det hele tatt; de har bare ikke skjønt det selv.

STURLA STRÅMANN: Du får det til å høres så banalt ut. Det, som jo egentlig er en knivskarp innsikt. Et knusende slag mot de kristne, så vi ateister endelig kan få den anerkjennelse vi fortjener, og ikke bare bli trykket ned og holdt nede og tråkket på (nede på bakken) av den kunnskapsfiendtlige kirken som tror de har monopol på åndelig innsikt og – ehm, altså, ikke at det finnes noen åndelig innsikt, men dæven døtte, kirken tror de har monopol på den, altså.

Ateisme, Sturla? Du sier at de kristne egentlig er ateister…

STURLA STRÅMANN: Ja, de er jo ikke det sånn teknisk sett, da. De tror jo på gud. Men det er en måte å få i gang en diskusjon på, ikke sant. Så jeg kan slå til med det virkelig knusende spørsmålet: “Ja, hvorfor tror du på akkurat den guden da, og ikke på noen av de andre?” For det er jo bare blind tro, ikke sant. De elsker jo blind tro. Rasjonell tenkning er jo djevelens verk for de folka der. Bare se hvordan de tok monopol på all kunnskap i Middelalderen, ikke at det var så mye kunnskap å snakke om i Middelalderen, men dæven døtte, som kirken tok monopol på den altså.

La oss la det siste der ligge, med Middelalderen og rasjonell tenkning og sånn –

STURLA STRÅMANN: Men de kristne haaaaater jo rasjonell tenkning. (Og hvis du synes jeg for litt for ivrig nå må jeg minne om at jeg er en stråmann.) De haaaaater jo rasjonell tenkning. Så vil vel du trekke frem filosofiske tilnærminger til kristendommen, men de er i hvert fall ikke rasjonelle, for de bygger jo på premisset om at det er mulig for en gud å eksistere. Du kan ikke si noe fornuftig om guds eksistens på det grunnlaget der. Selvbedrag er det. Selvbedrag.

Okay, okay! La oss si at det er sånn, for nå i hvert fall. Så kan jeg være en ordentlig irrasjonell kristen og svare på argumentet ditt: “Jeg vet at Odin ikke finnes, for det har Herren sagt at han ikke gjør.” Eller Ba’al, da, eller Zevs, eller hva du nå liker.

STURLA STRÅMANN: Aha. Da kan jeg svare: “Men hvordan vet du at Herren finnes, da?”

Nå ser du i hvert fall ut som du har spist en kanarifugl – og likt det, altså, skulle jeg ha spist en kanarifugl med fjær og alt ville vel uttrykket mitt vært omtrent det motsatte… Men hvis jeg skal si noe tilbake… jeg må være en ordentlig irrasjonell kristen? Okay?

“Jeg vet det fordi han har sagt det også.”

STURLA STRÅMANN: Ha ha ha. Det er jo et sirkelargument. Ho ho ho ho ho. Nå ruller jeg rundt på gulvet i latter, altså.

Selvfølgelig er det et sirkelargument! Men det avslører meg vel ikke akkurat som ateist?

STURLA STRÅMANN: Jo, for jeg kunne ha sagt akkurat det samme om Odin.

Men i så fall ville vel ikke du akkurat avslørt deg som ateist heller… for da ville du jo trodd på Odin?

STURLA STRÅMANN: Men hvordan skulle vi ha avgjort hvem av oss som hadde rett?

Ja, ikke spør meg, jeg tror jo ikke hverken på Herren eller Odin. Men sett at jeg hadde sagt at “Enten eksisterer Herren, eller så eksisterer Odin, eller så eksisterer Ba’al, Zevs, Allah, Visnhu, Spaghettimonsteret, osv, osv…”, med andre ord: “noe guddommelig eksisterer”, og du hadde svart:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke gjøre, for det er jo mye guddommelig som ikke eksisterer.

Nemlig. La oss prøve på noe annet. Jeg sier: “2+3 er enten likt med 4, 5, 6, 7, osv, osv,” med andre ord: “Ett eller annet tall er likt med 2+3”, da må du svare:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke være, for det er jo mange tall som ikke er likt med 2+3… hvah? Hva sa jeg nå? Æsj, nå legger du sånne dumme ord i munnen på meg igjen. Det blir jo ikke det samme i det hele tatt. Det er ingen gode argumenter mot at 2+3=5, men masse gode argumenter mot at en bestemt gud eksisterer!

Det kan godt være, men du har ikke kommet med noen av dem. Du har bare argumentert for at ingen guder eksisterer.

STURLA STRÅMANN: Men det er jo samme sak!

Hvordan vet du det?

STURLA STRÅMANN: Fordi det er så mange guder å tro på, at hvorfor skulle den ene være den rette?

Men det er så mange tall å sette to streker under, så hvorfor skulle det ene være det rette…

STURLA STRÅMANN: Det blir ikke det samme! Det er noe du overser, Martin.

Kanskje… jeg vet jeg overser ting rett som det er… men kan ikke du fortelle meg hva, i så fall?

STURLA STRÅMANN: Selvfølgelig ikke. Jeg vet jo ikke mer enn det du vet. Men jeg vet at du ikke tror på noen gud, så jeg skjønner ikke hvorfor du på død og liv skal argumentere for noen guds eksistens.

Men det gjør jeg heller ikke. Jeg snakker bare om argumentene mot. Jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på Herren fremfor Odin, og jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på noen gud i det hele tatt. Men jeg kan ikke se at de spørsmålene egentlig går ut på ett: Om noe eksisterer i det hele tatt – og hvordan det i så fall tar seg ut. Jeg skjønner ikke at det skal være det samme.

STURLA STRÅMANN: Men du driver jo bare med flisespikkeri! Hakker løs på argumentene, når du egentlig er enig i konklusjonen. Du burde bruke tida på noe annet…

Nja, jeg vet ikke… man trenger vel ikke være slepphendt med argumentene sine bare fordi om man har rett?

STURLA STRÅMANN: Jeg tror ikke vi kommer noen vei med dette her nå, jeg.

Det, det tror jeg egentlig du har rett i, Sturla… For vi har det som sagt ikke så lett om dagen, kjære leser. Sturla ser ut til å ha vokst opp litt, han gir seg ikke så lett mer, han er mindre underdanig… Litt ukarakteristisk for en stråmann, men det gjør ham sikkert godt i lengden. Og han er jo min venn, så jeg vil ham jo godt…

STURLA STRÅMANN: Og kanskje gjør det deg også godt i lengden, Martin?