Martin og Sturla Stråmann krangler om religion

Sturla og jeg har det ikke så lett om dagen. Vi snakker nesten ikke med hverandre – og som du ser, det kommer ikke så mye ut heller. En pratmaker trenger sin stråmann, kan det virke som. Grunnen til at vi ikke snakker, vel, vi slåss ikke akkurat, men vi befinner oss i et personlig oppgjør. Noe jeg har skrevet på siden mai, så man skjønner jo at det tar sin tid. Men vi kommer oss jo gjennom det.

Men en gang i blant klarer vi da å dra i gang en samtale. Om religion, for eksempel. Sturla pleier jo å vekke meg sånn omtrent en gang i uka med en eller annen ateistisk frase han har plukket opp – rart det der, forresten, jeg tror jo ikke på noe gud jeg heller, så hvorfor skal jeg bry meg med ateistiske fraser? Og så er Sturla, som veksler mellom ravende overtro og beinhard ateisme, alt etter hva jeg irriterer meg over for øyeblikket.

Vel, i dag kom han med en han er veldig glad i, han har gjentatt den for meg mange ganger.

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin, vet du hva jeg har funnet ut? Kristne er egentlig ateister.

Hvafforno?

STURLA STRÅMANN: Kristne er egentlig ateister.

Nå igjen? Det er tidlig på morran, Sturla! Men du er vel en morrafugl du – ser ut som du har fanget en mark til og med – eller spist en kanarifugl. Nei, nå må jeg slutte med disse amerikanske uttrykkene – tidlig på morran vet du, ække så sving på orda mine. Men du ser nå pokker så selvtilfreds ut.

STURLA STRÅMANN: Er det noe rart? Jeg har jo funnet et virkelig knusende argument mot de kristne. Altså ikke funnet på, da. Men jeg har funnet det selv. På blogg etter blogg. Skal du ikke spørre hva det betyr, da?

Hva skulle nå det være godt for?

STURLA STRÅMANN: Det betyr…

Jeg vet hva det betyr Sturla. Jeg leser blogger jeg også. Det betyr at den som tror på én religion avviser alle andre religioner, og derfor “er de ateister” med hensyn til alle andre religioner, og derfor er de egentlig enige med deg og meg, om at det ikke finnes noen gud i det hele tatt; de har bare ikke skjønt det selv.

STURLA STRÅMANN: Du får det til å høres så banalt ut. Det, som jo egentlig er en knivskarp innsikt. Et knusende slag mot de kristne, så vi ateister endelig kan få den anerkjennelse vi fortjener, og ikke bare bli trykket ned og holdt nede og tråkket på (nede på bakken) av den kunnskapsfiendtlige kirken som tror de har monopol på åndelig innsikt og – ehm, altså, ikke at det finnes noen åndelig innsikt, men dæven døtte, kirken tror de har monopol på den, altså.

Ateisme, Sturla? Du sier at de kristne egentlig er ateister…

STURLA STRÅMANN: Ja, de er jo ikke det sånn teknisk sett, da. De tror jo på gud. Men det er en måte å få i gang en diskusjon på, ikke sant. Så jeg kan slå til med det virkelig knusende spørsmålet: “Ja, hvorfor tror du på akkurat den guden da, og ikke på noen av de andre?” For det er jo bare blind tro, ikke sant. De elsker jo blind tro. Rasjonell tenkning er jo djevelens verk for de folka der. Bare se hvordan de tok monopol på all kunnskap i Middelalderen, ikke at det var så mye kunnskap å snakke om i Middelalderen, men dæven døtte, som kirken tok monopol på den altså.

La oss la det siste der ligge, med Middelalderen og rasjonell tenkning og sånn –

STURLA STRÅMANN: Men de kristne haaaaater jo rasjonell tenkning. (Og hvis du synes jeg for litt for ivrig nå må jeg minne om at jeg er en stråmann.) De haaaaater jo rasjonell tenkning. Så vil vel du trekke frem filosofiske tilnærminger til kristendommen, men de er i hvert fall ikke rasjonelle, for de bygger jo på premisset om at det er mulig for en gud å eksistere. Du kan ikke si noe fornuftig om guds eksistens på det grunnlaget der. Selvbedrag er det. Selvbedrag.

Okay, okay! La oss si at det er sånn, for nå i hvert fall. Så kan jeg være en ordentlig irrasjonell kristen og svare på argumentet ditt: “Jeg vet at Odin ikke finnes, for det har Herren sagt at han ikke gjør.” Eller Ba’al, da, eller Zevs, eller hva du nå liker.

STURLA STRÅMANN: Aha. Da kan jeg svare: “Men hvordan vet du at Herren finnes, da?”

Nå ser du i hvert fall ut som du har spist en kanarifugl – og likt det, altså, skulle jeg ha spist en kanarifugl med fjær og alt ville vel uttrykket mitt vært omtrent det motsatte… Men hvis jeg skal si noe tilbake… jeg må være en ordentlig irrasjonell kristen? Okay?

“Jeg vet det fordi han har sagt det også.”

STURLA STRÅMANN: Ha ha ha. Det er jo et sirkelargument. Ho ho ho ho ho. Nå ruller jeg rundt på gulvet i latter, altså.

Selvfølgelig er det et sirkelargument! Men det avslører meg vel ikke akkurat som ateist?

STURLA STRÅMANN: Jo, for jeg kunne ha sagt akkurat det samme om Odin.

Men i så fall ville vel ikke du akkurat avslørt deg som ateist heller… for da ville du jo trodd på Odin?

STURLA STRÅMANN: Men hvordan skulle vi ha avgjort hvem av oss som hadde rett?

Ja, ikke spør meg, jeg tror jo ikke hverken på Herren eller Odin. Men sett at jeg hadde sagt at “Enten eksisterer Herren, eller så eksisterer Odin, eller så eksisterer Ba’al, Zevs, Allah, Visnhu, Spaghettimonsteret, osv, osv…”, med andre ord: “noe guddommelig eksisterer”, og du hadde svart:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke gjøre, for det er jo mye guddommelig som ikke eksisterer.

Nemlig. La oss prøve på noe annet. Jeg sier: “2+3 er enten likt med 4, 5, 6, 7, osv, osv,” med andre ord: “Ett eller annet tall er likt med 2+3”, da må du svare:

STURLA STRÅMANN: Det kan det ikke være, for det er jo mange tall som ikke er likt med 2+3… hvah? Hva sa jeg nå? Æsj, nå legger du sånne dumme ord i munnen på meg igjen. Det blir jo ikke det samme i det hele tatt. Det er ingen gode argumenter mot at 2+3=5, men masse gode argumenter mot at en bestemt gud eksisterer!

Det kan godt være, men du har ikke kommet med noen av dem. Du har bare argumentert for at ingen guder eksisterer.

STURLA STRÅMANN: Men det er jo samme sak!

Hvordan vet du det?

STURLA STRÅMANN: Fordi det er så mange guder å tro på, at hvorfor skulle den ene være den rette?

Men det er så mange tall å sette to streker under, så hvorfor skulle det ene være det rette…

STURLA STRÅMANN: Det blir ikke det samme! Det er noe du overser, Martin.

Kanskje… jeg vet jeg overser ting rett som det er… men kan ikke du fortelle meg hva, i så fall?

STURLA STRÅMANN: Selvfølgelig ikke. Jeg vet jo ikke mer enn det du vet. Men jeg vet at du ikke tror på noen gud, så jeg skjønner ikke hvorfor du på død og liv skal argumentere for noen guds eksistens.

Men det gjør jeg heller ikke. Jeg snakker bare om argumentene mot. Jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på Herren fremfor Odin, og jeg er med på at jeg ikke vet om noen grunn til å tro på noen gud i det hele tatt. Men jeg kan ikke se at de spørsmålene egentlig går ut på ett: Om noe eksisterer i det hele tatt – og hvordan det i så fall tar seg ut. Jeg skjønner ikke at det skal være det samme.

STURLA STRÅMANN: Men du driver jo bare med flisespikkeri! Hakker løs på argumentene, når du egentlig er enig i konklusjonen. Du burde bruke tida på noe annet…

Nja, jeg vet ikke… man trenger vel ikke være slepphendt med argumentene sine bare fordi om man har rett?

STURLA STRÅMANN: Jeg tror ikke vi kommer noen vei med dette her nå, jeg.

Det, det tror jeg egentlig du har rett i, Sturla… For vi har det som sagt ikke så lett om dagen, kjære leser. Sturla ser ut til å ha vokst opp litt, han gir seg ikke så lett mer, han er mindre underdanig… Litt ukarakteristisk for en stråmann, men det gjør ham sikkert godt i lengden. Og han er jo min venn, så jeg vil ham jo godt…

STURLA STRÅMANN: Og kanskje gjør det deg også godt i lengden, Martin?