Fremgang

Nå kommer snart slutten på det andre året av de to årene jeg bestemte meg for å bruke til å få til en del ting. (Jeg kunne sagt nå noen mål, som betyr mye av det samme, men den måten å snakke på liker jeg ikke noe særlig, og ikke den måten å tenke på.) 

Akkurat hvilke ting husker jeg ikke – nøyaktig – men jeg ser det mer eller mindre for meg. De fleste tingene har jeg mer eller mindre fått til. Eller målene har jeg nådd… 

Der har vi det! Det høres ut som en årsrapport. Som om jeg var en bedrift. Hmm. Er jeg ikke det da? Daglig leder i enkeltmannsforetaket Martin Bull Gudmundsen. Det står jeg som i Brønnøysund. Men til Brønnøysund rapporterer jeg om inntektene mine. Ikke om livet mitt. Man prioriterer masse i løpet av et liv, men det funker ikke å leve som etter et budsjett. Og hvorfor ikke? Fordi ikke alle verdiene våre kan veksles inn i hverandre? Men nok om det. 

Én ting holder jeg fortsatt på med – opprettholde mer av kontakten med venner, familie, i det hele tatt folk rundt meg. Én ting har jeg ikke rørt en gang, så skremt blir jeg av det. Tre ting har jeg fått til. Jeg har blitt mer forfengelig (før brydde jeg meg knapt). Jeg deltar mer aktivt på internett. Jeg skriver litt hver dag. 

Jeg skriver litt hver dag, og da mener jeg i tillegg til masteroppgaven min – jeg har skrevet en novelle, holder på med en forfatterpresentasjon, og i bakgrunnen har jeg en roman – og jeg er såre fornøyd. Og misfornøyd. Det går vel hånd i hånd. Måtte jeg aldri bli fri for misnøye. Hvorfor ikke? Vet da søren. Jeg ser ikke noe stort poeng i å forelske seg i misnøye. Kanskje fordi jeg strekker meg etter noe uoppnåelig. Så hvis jeg slipper all misnøye må det bety at jeg har gitt opp… 

Det jeg er misfornøyd med er fremdriften. Det går så sakte. Jeg skriver litt hver dag, men jeg stanser opp rett som det er. Jeg stanser ved setninger som ikke høres riktige ut, eller overganger som ikke fungerer. 

Da skal man bare skrive videre, sier noen. Jo, men når jeg henger meg opp i språk så henger jeg meg egentlig ikke opp i språk, skjønner du? Jeg henger meg opp i en tanke, jeg går meg fast i et spor, og det er sporet jeg må komme meg ut av, og det må jeg, etter alt å dømme, ta meg tiden til å jobbe med. Da klatrer jeg ikke. Jeg kaver. Og ut av det kommer – mer enn det var før. Overblikk.

– og på den måten går det fremover, sakte fremover, og selv enkle ting blir som om jeg aldri skal komme i mål med det. Ikke blogginnlegg en gang. Det er derfor jeg nesten ikke skriver dem for tiden, bortsett fra de som kommer av seg selv, som dette her, som jeg har skrevet på under en time. (Skulle gjerne visst hva som fikk dem til å komme av seg selv.)

Til neste år skal jeg prøve å bli fortere ferdig med ting, tror jeg. Det kan være et, ah, ok, mål. Ja, jo, blir det ikke bare feigt av meg … jeg tar det med skrivingen og putter det på en hylle jeg kaller livet mitt, men jeg vil også det skal være virket mitt, noe jeg kan rapportere om til Brønnøysund, noe jeg kan bruke mer enn litt tid på hver dag.