En stund før jeg la meg i natt så jeg
det kommende året som et reisverk av dager, ruvende over meg, gotisk og
mørklagt, og jeg fikk en slags omvendt høydeskrekk – du vet, når en
nyttårskavalkade går helt tilbake til forrige januar, og du tenker – ligger det
ikke lenger tilbake enn det? Det jordskjelvet, det avisoppslaget, den
politikeren, hører virkelig alt det inn under 2011?
Samme tidsramme – i følge kalenderen - som
juleforberedelsene man nettopp har lagt bak seg, vaskinga, ryddinga,
matlaginga, mens desember rykker unna – den siste innspurten før selve julaften,
når alt skifter brått, når det ikke lenger skal slites, men feires, når det
oppsamlede arbeidet skal springe ut i en annerledes uke, hvor det er nyvasket og ryddig og fullt av mat.
Det var det som var horisonten for forrige uke. Julaften var horisonten, fra
høyden fikk jeg ennå øye på adventsukene. Og jeg husker en sommer der bak et
sted. Men de første månedene i fjor – de er like lenge siden som – alt annet.
Og senere en gang vil årets januar
oppleves på samme måten, det som nå er horisonten. Alt jeg kan se rundt meg –
foran og bak – vil synke ned i den samme, mørke jorden, og bli likt med alt
annet.
Og fjoråret fortsetter å utfolde seg. Etter de første månedene og "er det ikke lengre siden" kommer det et langt strekk med "hvem kunne ant". Ved inngangen til forrige år, hvem kunne ant det der, og det andre, som nå er en selvfølge, selvfølgelig. 2011 skiller seg jo ut, da. Det var ikke noe godt år for landet og fellesskapet. Men "hvem kunne ant" vil man finne i alle tilbakeblikk, og ikke bare i det offentlige, også i det personlige… og det var akkurat det som reiste seg over meg…
Det er 365 dager og én ekstra, og erfaringen sier at det ikke nytter å gjette så mye på hva som skal skje – utenom det generelle (det blir vår og sommer) og det eksepsjonelle (man skal på ferie, eller gifte seg), og selv det kan bli avlyst, eller utsatt – men uforutsette endringer hører også inn under det konstante, det man kan forberede seg på.
Nei, ferien berører meg ikke noe særlig, ikke på det planet. Det er ikke det at jeg kanskje ikke får reist dit jeg hadde planlagt. Det er det at ingenting egentlig går som planlagt. Ingenting som skjer kan man forestille seg på forhånd. (Man kan i høyden forestille seg omrisset, men ikke fargene.) Det gjelder morgendagen for den saks skyld. Vil jeg stå opp åtte eller halv ni? Hvem kunne ant at morgenkaffen ville smake akkurat sånn eller slik? At jeg skulle brenne meg på tunga av den?
Det er på den måten jeg kjenner i magen at
det ruver. Som om jeg stod på fortauet og så opp til toppen av et virkelig høyt
byggverk, like svimlende som om jeg skulle stått på toppen og sett ned, med det
samme motstridende suget – suget etter å komme til topps, og følelsen av at man
blir revet avgårde hvis man ikke finner noe fast å støtte seg til…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar