Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål

Jeg tror ikke jeg kjenner rekkevidden av min egen uvitenhet. Eller kanskje jeg kjenner den, men bare ikke forstår. Jeg vet ikke helt. Såvidt jeg vet vet ingen alt. Men jeg er lammende redd for å ta feil.

I sosialt ukjent terreng pleier jeg å se for meg at jeg vil  bli konfrontert med at jeg ikke hører til. Da jeg var yngre kalte jeg det "ryggsekk utenfor skolegård-syndromet" – jeg tror jeg har snakket om det før? At jeg hadde en motvilje mot å ha ryggsekk på meg mens jeg gikk forbi en skolegård, fordi noen kunne tro at jeg prøvde å gi meg ut for å være elev der. For sikkerhets skyld gikk jeg og forberedte meg på hvordan jeg skulle forklare meg hvis jeg ble konfrontert.

Senere har jeg snakket om det med – litt for mange ord, kanskje? Når jeg sliter med å finne enkle formuleringer, eller må ty til rare og uvanlige ord, oppfatter jeg det ofte som et tegn på at jeg famler. At jeg ikke helt vet hva jeg prøver å si.

"Frykten for at noen skal tro at jeg prøver å gi meg ut for å være noe jeg ikke er," har jeg kalt det. Så mange ganger at det har blitt en frase for meg, det gir gjenklang i øret når jeg sier det. Det er presist nok, men veldig omstendelig.

Senere har jeg tenkt på det som "frykten for å ta på meg identitetsmarkører med en undertekst jeg ikke forstår". Fordi jeg har lært at identitetsmarkører er en ting... og at det er mye undertekst jeg ikke forstår. Og at det er ganske en jevn nervøsitetsfaktor for meg.

Har jeg nevnt den gangen jeg gikk i kassa for å spørre etter en bok om New York? Og var så redd for at ekspeditøren skulle tro det var til meg selv, så jeg forberedte en lang beskrivelse om hvordan det skulle være en gave, til hvem og hvorfor, som om jeg trengte en begrunnelse, men så holdt jeg igjen og spurte bare etter boka – og ble nesten overrasket over at ekspeditøren bare gikk for å hente den, i stedet for å klatre opp på disken med ville øyne og rope utover hele lokalet at jeg ikke hadde rett til å kjøpe den boken, for jeg hadde ingen god grunn til å være interessert i New York.

Først etter at det lot være å skje ble jeg ordentlig klar over hvor sprøtt det egentlig hadde vært. Angstbildet av verden og den virkelige verden stod side om side for meg, og jeg ble overrasket selv over kontrasten.

Kanskje jeg kan koke de omstendelige formuleringene ned til noe sånt som "frykten for å bli avslørt som utenforstående?"

Fra barnehage til tidlig ungdomsskole samlet jeg meg alt for mange erfaringer med å ikke føle meg velkommen der jeg var. Noen av dem reelle, noen kanskje litt overdrevne... jeg opplevde det lissom som grunnstemningen i livet, og jeg har lært meg selv opp til å forberede meg til det der øyeblikket. Det hvor noen kommer og forteller meg at jeg har gått inn feil dør, besøkt feil klubb, kan du være så snill å gå, du har ikke noe her å gjøre.

Det skjer egentlig ikke særlig ofte.

Men jeg har kanskje ikke tatt det helt ut av tomme luften heller? Det kan hende at angstbildene i hodet mitt er gjenspeilinger av noen faktiske sosiale mekanismer som jeg har lagt merke til, men ikke helt forstått?

– for noen dager siden så jeg en artikkel om ting som gjorde miljøer vanskelig å komme inn i for utenforstående. Den ligger her, men jeg har nølt litt med å lenke til den, for det handlet spesifikt om ting i nerdemiljøer som gjorde det vanskelig for kvinner å føle seg tilpass, og jeg kommer fra den privilegerte parten her. Altså, jeg er en mann. Og når jeg tenker meg om, hører jeg også til andre sosiale grupper med det man kan kalle, majoritetsstatus, med mer sosial aksept og posisjon... og et av privilegiene det er snakk om er at jeg har større sjanser til å få innpass... de fleste steder. Så utestenging kan være ille nok når det skjer, men ville ha rammet enda hardere om jeg hadde vært en annen.

(Og et notat til meg selv: Jeg er også nervøs når jeg bruker begreper som privilegium, majoritetsstatus, osv. Betyr det at jeg gir inntrykk av å være innforstått med tankegang og terminologi? Har jeg alle svarene for hånden hvis noen utfordrer meg på bruk eller innhold av begrepene... eller hvis noen er uenige og vil diskutere? Det er derfor DISCLAIMERGNOMEN often holder meg tilbake når jeg vil ta inn sånne perspektiver. Fordi jeg er redd for å få kommentarer og spørsmål og bli stående uten svar. På en måte tror jeg kanskje hele dette innlegget er et forsøk på å komme til bunns i DISCLAIMERGNOMEN.)

DISCLAIMERGNOMEN: Drøm videre, Martin. Ingen jævla lesere lar seg innbille at det er noe seksuelt mellom deg og meg.

Hehe, jeg sa noe med en dobbeltbetydning. Men det i artikkelen som fikk meg til å gruble, var da jeg leste om folk som stiller inngående kontrollspørsmål til nykommere. Når kom den-og-den plata ut, eller hvem spilte den-og-den birollen i en film som ikke så mange har sett, og hvilke andre roller er vedkommende også kjent for? Miljøer og subkulturer samler på mengdevis av detaljkunnskap. Nerdemiljøer ikke minst. Og hvis man ikke kan svare ser alle som står rundt at man egentlig ikke passer inn. Det minnet veldig om de verste angstbildene. Ekspeditøren som står på disken og fråder.

Så det var den lange tankerekken som bragte meg inn på "frykten for å ikke kunne svare på spørsmål."

Før jeg går videre vil jeg nevne at det kanskje er andre sider ved det også enn tilhørighet. Noe av det skrev jeg litt om før jul. Det at jeg har et bokstavlig forhold til verden. Eller kanskje et litt for verdslig forhold til bokstaver. Jeg klarer ikke helt å se forskjellen. Ordet "pipe" kan virke like solid som en pipe. Og dermed blir det å si noe som er feil, selv i beste mening, som å føre en løgn, et misforhold, inn i verden.

Om jeg gir inntrykk av at jeg hører til et sted, og at jeg kan svare på sånt som de innvidde vet, har jeg vær så god å få det til også. Hvis ikke har jeg lovet bort for mye.

Og som enda en ting kan det å bli stående uten svar forstyrre den vanlige rytmen i en samtale. Plutselig er det min tur, og så vet jeg ikke hva jeg skal si. Jeg føler meg dum og hjelpeløs, jeg blir stående og fomle, og praten går i stå – i angstbildene mine i det minste. Og i angstbildene til ganske mange vil jeg tro, antagelig ikke bare autister. (Men autister har kanskje enda færre ressurser å ta av når samtalen skal hentes inn igjen?)

Frykten for å ikke kunne svare på spørsmål har gjort meg opptatt av å sikte meg inn på hvor mye jeg kan om et tema eller ikke. Selv om jeg ofte sikter feil, både ene og den andre veien. Jeg forteller veldig ofte til folk at "jeg kan ikke så mye om dette", understreker min egen kunnskapsløshet i det vide og brede og til det kjedsommelige, for at ingen skal blir særlig overrasket når jeg blir satt fast. Men så viser det seg ofte at jeg kan mer enn jeg tror.

I motsatte tilfeller hopper jeg uti noe jeg tror jeg har greie på, og blir forvirret når jeg ikke klarer å svare på alt. Da lurer jeg plutselig på om jeg egentlig har greie på noe. Og trekker meg tilbake fra situasjonen.

Å hoppe uti det er ofte den eneste måten å lære. Noen ganger får man bare med seg den lærdommen at det er skummelt der ute, og så nøler man med å kaste seg uti det igjen... andre ganger holder man ut lenge nok på dypet til at man rekker å lære noe før man kommer seg på land igjen.

For noen uker siden på twitter lærte jeg noe av å ikke trekke meg tilbake. Det var en melding som etterlyste folk med aspergerdiagnose, til å svare på noen spørsmål om seg selv. "Ja, dette liker jeg å snakke om," svarte jeg. Det var flere andre som også ble med. Men så kom det første spørsmålet – hva syntes vi om hvordan diagnosen ble representert i media? Og jeg oppdaget at... jeg hadde ikke noe å svare på det? jeg har ikke noen veldig sterk mening? og lurte med meg selv, er ikke en gang autisme et tema jeg har kunnskap om?

Men da de neste spørsmålene kom var jeg med igjen. Det var bare akkurat pressedekning jeg ikke hadde reflektert så mye om. Og når jeg tenker meg om vet jeg dessuten at det å si hva jeg synes om en ting er en noe jeg sliter med ofte. Så det var ikke så rart at jeg ble stående fast akkurat der.

På samme måte med den ekspeditøren ble jeg oppmerksom på innholdet i angstbildene mine fordi det skilte seg så veldig fra det som faktisk fant sted. Bare ett lite spørsmål, ett vanskelig spørsmål, og det skulle liksom bety at jeg ikke kunne noe som helst?

Enten jeg unngår situasjoner fra begynnelsen av, eller hopper uforberedt ut i dem og trekker meg unna så fort det skjer noe uventet, er frykten for å ikke kunne svare på spørsmål en god del av grunnen til at jeg ikke prøver meg så mye ut sosialt. Men fremover har jeg lyst til å prøve meg ut mer. Jeg tror jeg vil avslutte innlegget med noen øvelser jeg ser for meg at kan gjøre meg litt tryggere...

1. Jeg kan øve meg på å ikke trekke meg unna når det kommer spørsmål jeg ikke er forberedt på... det har jo hjulpet meg med så mange andre ting jeg har unngått, som for eksempel det å skrive. Jeg kunne for eksempel tenke meg å gå på noen flere konserter. Musikk har vært noe av det skumleste for meg å snakke om, kanskje nettopp fordi de innvidde har så veldig mye småkunnskap... mens jeg ikke en gang klarer å si hva jeg synes om en ting.

2. Jeg kan øve meg på å få en følelse i ulike miljøer for hvor sterkt de skiller mellom utenforstående, nykommere og veteraner. I noen miljøer er det bare rett og rimelig at man er litt på vakt mot de som ikke hører til, og da er det bare rett og rimelig at jeg følger trangen til å signalisere at jeg ikke hører til. I andre miljøer bryr man seg ikke så mye som jeg tror. Og det kan være lurt om jeg kan lære meg å se forskjellen, og ikke la magefølelsen bli overskygget av angst.

3. Forutsigbarhet demper angst, så for å hjelpe meg med 1) og 2) kunne jeg prøve å få en bedre følelse for hva jeg egentlig vet om et emne. Lære meg til å gjøre et anslag. Og et første skritt mot det er vel å lære av episoden med aspergerpørsmålene... det at jeg står fast på én ting, betyr ikke at jeg mangler kunnskap om alt.

4. Hvis jeg skal finne ut hvor mye jeg vet, må jeg også ha en følelse for hvor mye det er normalt å vite. Kanskje jeg venter for mye av meg selv? Heller ikke eksperter kan vel nødvendigvis svare på alt?

5. Lære meg hvordan jeg skal bringe samtalen videre når jeg støter på spørsmål jeg ikke kan besvare. Gjerne med noen konkrete replikker jeg kan si. Som sitter så godt at jeg kan ta dem frem selv om angstnivået og forvirringen tar overhånd.

Hvordan har dere andre et overblikk over alt dette – eller har dere? Omfanget av deres egen uvitenhet? Hvor mye mer eller mindre dere vet enn den dere snakker med? Hva gjør dere når dere står fast? Hva gjør dere når dere er så flaue eller redde eller føler dere ydmyket, men likevel klarer å få samtalen til å gå videre? Jeg har ikke akkurat et myldrende kommentarfelt, men tar gjerne imot ideer og diskusjon.