Jeg vet ikke hva jeg skal skrive

Så sitter jeg her, da, og skriver om at jeg ikke har noe å skrive. Jeg har blitt en sånn. En som tyr til metakommentarer i stedet for å tenke for hardt. (Betyr ikke egentlig meta noe annet? Rett og slett preposisjonen "etter"? Er det sånn motegreie at man sier "meta" når man egentlig mener "selvrefererende"? Har jeg nettopp brukt et moteord? Har jeg blitt en sånn en også?)

Noe må jeg nesten bruke skriveøkten min på. Både for å holde på den bevegelsen jeg har oppnådd, og for å få lov til å spille dataspill – en regel jeg har pålagt meg selv, og klart å overholde, det har vært en av de viktigste vanene jeg har lært meg.

Men det eneste som kommer opp i hodet mitt når jeg lurer på hva jeg skal skrive, er at jeg ikke har noe igjen å skrive. Som om jeg brukte opp all skrivekraften på det forrige innlegget. Så da skriver jeg heller om det. Og så prøver jeg å vinkle det til å ha noe å gjøre med skriveprosessen.

Kanskje jeg finner noe å si om hvorfor jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være (bortsett fra at jeg vil spille dataspill i kveld, jeg har nesten råd til å kjøpe en Anaconda i Elite: Dangerous). Kanskje jeg finner noe å si om hva som gjør det vanskelig for meg å velge et tema?

Grunnen til at jeg heller vil skrive på tomgang enn å la være er at det er det som skal til dersom jeg vil lære meg å skrive. Hva nå det måtte bety – jeg tror jo jeg allerede kan skrive, jeg sitter jo her og gjør det. Jeg føler bare ikke at jeg skriver på ordentlig... hva nå det måtte bety? Kanskje at jeg oppfatter alt jeg gjør som skriveøvelser, ikke noe av det som ferdig vare.

Hvis skriveøvelsene skal kunne lære meg noe særlig, må jeg prøve å gjøre det litt vanskelig for meg selv. Jeg må avtale med meg selv at jeg skal sette meg ned og skrive, enten ideene kommer lette eller ikke... dette er ikke akkurat noe jeg har funnet på selv, er det? Det er vel en regel for alt man prøve å bli flink til.

I fjor hadde jeg avtalt med meg selv at jeg skulle jobbe med ett enkelt prosjekt. Et langvarig prosjekt, en romanseroman på engelsk. I stedet for å begynne på nytt når det ble vanskelig, skulle jeg holde det gående i hvert fall ut desember. Det fikk jeg mye ut av.

Det ble ikke en ferdig roman, ikke på langt nær, men jeg sitter med mye brukbart stoff til en. Og jeg har lært noen teknikker for å bygge opp en roman. For å gjøre fantasier om til scener og karakterer, og jobbe med dem til de blir mer og mer troverdige. Jeg har lært hvordan jeg kan bruke magefølelsen til å finne vei.

Jeg har lært at jeg kommer til å miste oversikt over mitt eget stoff, og at det kommer til å gjøre meg motløs. Det ligger i prosessen og er ikke noe jeg kan komme unna. Den samme motløsheten mange andre har skrevet om... når man føler at aldri i verden om den haugen med forestillinger og konsepter kan føyes sammen til noe som gir mening. Det gjør meg svimmel, nummen, matt, og gir meg lyst til å være et helt annet sted, et hvilket som helst annet sted enn foran skjermen.

Og så plutselig oppdager jeg at motløsheten er et tegn, på at noe, for eksempel karakterskildringen min, er svak... kanskje jeg ikke klarer å overbevise meg selv om karakteren kunne ha funnet på sånn-og-sånn, og da klarer jeg ihvertfall ikke å overbevise noen andre. Kanskje jeg ikke har gjort nok for å vise at karakteren har den og den egenskapen. Så begynner jeg å tenke på hva slags scene som må til for å vise det, og i den scenen tas det kanskje noen beslutninger, som fører videre til en helt ny gren av plottet. På den måten fikk for eksempel hovedpersonen i boka mi en søster.

Til slutt la jeg fra meg romanen likevel (men ikke før jeg hadde holdt på det året jeg hadde bestemt meg for). Og nå har jeg gjort en ny avtale med meg selv – jeg skal jobbe i noen måneder med kortere tekster, som denne.

I lange tekster består vanskelighetene av å holde rede på alle trådene. Skifte fra den ene til den andre, og tilbake til den første. Sørge for at de henger godt nok sammen, at ting blir troverdig. Å skrive lange tekster handler mye om å mestre fortsettelser.

I korte tekster må man også styre med avslutninger, og begynnelser. Man må gi slipp på noe i tide, og så klare å komme i gang med noe nytt.

Én løsning er å skrive på tomgang til jeg oppdager et spennende spor. Som jeg gjorde her. Så kan jeg gå tilbake og skrive en ny innledning etterpå. For jeg liker egentlig ikke å falle tilbake på metaprat. Det er litt selvundergravende, og dessuten er det en løsning jeg ikke kan bruke så mange ganger. Jeg kan vel ikke starte hvert eneste innlegg med at jeg vet ikke hva jeg skal snakke om nå?

Så en ting jeg har grublet litt over, er hvorfor innledningen i akkurat dette innlegget har blitt stående. Det virker ikke som jeg kan finne noen annen vei frem til innholdet. Hvis jeg prøver å skrive en ny og mer vesentlig innledning blir jeg plutselig stående uten

– jeg vet ikke, noe. Et eller annet mangler, og så henger ikke resten av materialet sammen lenger. Når jeg går fra èn tanke til en annen, føles det som om jeg bare springer rundt på måfå. Det flyter ikke på samme måte som før.

Det var mye av det samme som ga meg problemer da jeg skrev masteroppgave. Jeg brukte et år på å få til innledningen. Det var én tanke som ledet til en annen som ledet til en tredje, som ledet til den første, og jeg klarte ikke klarte ikke finne noe enkelt sted å begynne.

Skulle jeg begynne med noe av forskningen jeg hadde lest på forhånd? Med det konkrete eksempelet som ga meg ideen til oppgaven, 2-3 år før jeg faktisk kom i gang? Med den problemstillingen jeg identifiserte i eksempelet, og forslagene mine til hvordan den kunne løses? (Eller i hvert fall hvordan man kunne nærme seg den). Det ville vel vært det beste, men så visste jeg ikke hvor generelt problemet var, hvor godt det lot seg overføre fra eksempelet, eller om noen andre hadde skrevet om det samme problemet før. Eller om det egentlig var et problem i det hele tatt.

Hver gang jeg nærmet meg det på den ene måten, følte jeg at jeg burde ha sagt noe om det andre først. Så skrev jeg en to-tre avsnitt, og følte at jeg burde sagt noe om det første først. Og sånn gikk månedene. Jeg ble jo ferdig til slutt, men oppgaven ble ikke noe bra. Det blir nok ingen forskerkarriere på meg

Hvis jeg hadde prøvd å skrive en ny innledning her, ville jeg risikert å bli hengende fast i den mentale gjørmebunnen av tanker som hadde avleiret seg der fra før.

Eller for å bytte metafor sånn midtstrøms: Jeg ville ha mistet oversikten over det mentale skrivebordet mitt. Det hadde blitt for materiale som hadde blitt skjøvet til side. En stor, usortert haug med lapper og ideer og regninger og prosjekter og ting jeg har tenkt å rydde en gang altså, jeg lover...

For det motsatte problemet av underskudd på ideer er overflod, og har det nesten like vanskelig med det. Når jeg får én idé mens jeg allerede holder på med en annen, hva jeg skal gjøre da? Hvis jeg prøver å spare den til senere, blir den bare en del av den store haugen. I hodet mitt ser det omtrent sånn ut:

Leselistene mine ser sånn ut også. Jeg har flere av dem, fordi det er så mye. På iPaden min har jeg drøssevis av åpne faner, som er artikler jeg skal få lest en gang. På amazon-ønskelisten min har jeg for øyeblikket to kategorier – science fiction og annet – men begge har blitt ganske overfylte.

Med skal-gjøres-listene mine... det har jeg vel fortalt om før? Jeg pleier ikke å skrive ned ting jeg skal gjøre, for da får jeg bare et ark med ting som aldri blir gjort. Så jeg prøver å ha det i hodet i stedet. Kanskje for å bruke hukommelsen som et slags filter?

Så sparer jeg det opp til det blir så mye å holde rede på at jeg begynner å kjenne det som svette i panna, som et press bak øynene. Og først da skriver jeg det ned. Jeg får gjort kanskje halvparten av det som står.

En av tingene med det autistiske hodet mitt er at det ikke blir så lett å flytte oppmerksomheten over fra èn oppgave til en annen. Når det kommer noe nytt eller uventet skyver jeg det gjerne til side. Vekk fra arbeidsplassen jeg holder ryddig, og over i den store haugen på utsiden. Problemet er at det blir vanskelig å plukke det opp igjen.

Kan det ha noe å gjøre – jeg bare gjetter her – med at hvis jeg markerer et innfall med instruksjonen "vent til senere", så blir den merkelappen... sittende? Det at tanker blir så solide for meg. Tanker og ord. Jeg har vært inne på det før.

Eller kanskje det er problemene mine med å velge. Hva skal jeg plukke opp først, når haugen er så stor? Det kan være vanskelig for hvem som helst å velge mellom likeverdige alternativer. Det blir ikke noe lettere med autisme.

Jeg har hatt denne bloggen i – telle bakover – siden 2007. Og aktiviteten har mildt sagt gått i rykk og napp. Først ligger det stille en stund. Så tenker jeg på hvor hyggelig det var å få lagt ut litt, og at noen av tekstene ble ganske bra... jeg får til et innlegg eller to. Men så begynner det å hope seg opp av ting jeg kan se på en annen gang, og det blir på sammen måte som med skrivebordet mitt og leselistene mine og skal gjøre-listene mine og jeg orker bare ikke mer.

Men det er jo ganske hyggelig å få lagt ut litt. Og noen av tekstene blir jo ganske bra.

Hvis jeg skal få øvd meg på begynnelser – og avslutninger, og bearbeidelser, og utvelgelser, og komme-i-gang-elser? Alt det må jeg nesten få øvd på hvis jeg skal komme videre fra bare å skrive øvelser. Så da gjelder det å finne den riktige avtalen med meg selv. Jeg tror det betyr at jeg må plukke opp bloggen igjen. Og stenge noen av fluktrutene... ikke skrive for den engelske, eller skrive foruminnlegg... jo selvfølgelig skrive de tingene, men på bekostning av hovedprosjektet. Så frem til

– skal vi si til og med juni, Martin? Ja, det sier vi, Martin

skal bare tekster til den norske bloggen få gjelde som dagens skriveøkt, når jeg skriver for å få lov til dataspill etterpå. Minst tre kvarter tekst til den norske bloggen.

Så vet jeg jo fortsatt ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg har vel kommet litt nærmere enn i sted.