Frustrasjon

Det har vært mye frustrasjon på meg i det siste. Frustrasjon over ensformighet, og over ugjorte oppgaver, og over at jeg ikke kommer noen særlig vei. Det siste er jo ikke helt riktig, ting forandrer seg jo i full fart. Med arbeidstreningsopplegg og at jeg har min egen leilighet og deltar på flere aktiviteter enn før. Det er jo det motsatte av ensformig og det motsatte av å ikke komme noen vei. Så allerede i første avsnitt er jeg uenig med meg selv.

Ugjorte oppgaver har jeg en del av da. Skrivebordet mitt flyter over, e-posten har en haug med påminnelser jeg har glemt, fryseren min er full av middagsambisjoner. Stuegulvet er fullt av hår og støv, baderomsgulvet fullt av lo. Og jeg er ikke ferdig med å flytte inn ennå...

det er et år i disse dager siden leiekontrakten ble skrevet under, og jeg har fremdeles mye innflytting igjen. Bøker og papirer og småsaker i hyllene hos mamma. En pappeske på stuegulvet for "ting som tar plass og må være et sted" som jeg skal sortere og putte i hyller og skap. En vakker dag.

Jeg har et bilde som jeg skal henge opp på veggen... I en klipsramme som mangler noen klips, og det er en type som tydeligvis ikke er så vanlig mer, og jeg grubler dag inn og dag ut på hvordan jeg skal finne noen erstatning. Gå i en bruktbutikk, finne noen gamle rammer som tilfeldigvis er av akkurat den typen. Men den er visst tydeligvis ikke så vanlig mer.

Jeg grubler over bildet mitt hver eneste dag, og har holdt på med det i et halvt års tid. Bare det å finne ut at det het "klipsramme" tok meg noen måneder.

Ta en oppgave av gangen! Finn ut av problemene skritt for skritt! Men oppgavene er så små og så mange, og det er så få dager jeg får revet meg ut av hverdagsrutinen for å ta fatt i noe, og listene hoper seg opp fortere enn jeg får tatt unna.

Det var leilighetsfrustrasjonen. Og så er det skrivefrustrasjonen, som jeg har skrevet om før... det blir bare øvelser og øvelser og aldri ekte vare. Ikke vet jeg alltid hva jeg skal skrive heller. Og så er det den seksuelle frustrasjonen, som kanskje ikke bare er seksuell og som egentlig ikke kan kalles frustrasjon.

Hva jeg nå måtte mene med det.

Vel, det jeg opplever er mer mangel enn frustrasjon. Ordet "frustrasjon" har opprinnelig betydd "forgjeves," og følelsen av frustrasjon går på mye av det samme. Stange hodet i veggen. Gå rundt i ring. Og andre metaforer for å prøve og prøve og prøve men ikke få til.

Jeg kan vel ikke kalle det seksuell frustrasjon når jeg ikke prøver å gjøre noe særlig med det! Bortsett fra å analysere det og forstå det og skrive om det kanskje. Men jeg gjør ikke så mye praktisk. Som – for eksempel, å bli kjent med folk? Man finner vel ikke så mange nye partnere hvis man ikke blir kjent med en del nye folk. Gå steder hvor jeg treffer folk å bli kjent med? Gjøre noe særlig bruk av nettdatingprofilene mine, som jeg har en to-tre stykker av? Prate med folk online eller off- for å se om det er kjemi? Flørte? Spørre med noen ut? Eller hjem?

I løpet av det siste halvåret har jeg gjort – kanskje en syv-åtte forsøk? på noe av dette.

Og med at det ikke er seksuelt mener jeg at seksualakten ikke er det jeg savner mest. Genitalgnisninger... er jo kjempekoselig og kjempegøy, men det er ikke der det sviende savnet ligger.

Når jeg faktisk har spurt noen ut, og de har sagt nei, har jeg det godt med meg selv i flere dager etterpå. Ikke lei meg på grunn av avvisningen, men glad fordi jeg har forsøkt. Og når jeg får kontakt med folk og kjemi med folk og det ikke kommer i nærheten av å ha noe å gjøre med sex, har jeg det godt med meg selv, og føler at mye av savnet har blitt stilt. 

De bildene jeg får i hodet når savnet hugger aller verst til er bilder av kyssing, tror jeg... av kroppsvarme. Av at noen kler av seg for meg... jeg så en video hvor noen kledde av seg. Og det var sårere for meg det, enn resten. Disse tingene har jo noe å gjøre med sex. Men med den seksuelle ladningen og spenningen, mer enn med akten. Og noen av dem har mer å gjøre med nærhet.

Samsvaret mellom faktiske behov og målet "å ha sex" er med andre ord ikke så godt.

"Å ha sex" er i det hele tatt ikke et noe særlig velutformet mål. Det er for generelt og for omfattende. Det handler om ting jeg føler nokså dypt at jeg ikke fortjener, og da klarer jeg ikke tenke noe klart omkring det. Og det er et mål som kommer an på ytre forhold, andres valg og vilje, ting ikke jeg kan jobbe for å forandre.

Problemet er at det er målet "å ha sex" som ligger nesten aller øverst i hodet mitt. Det har låst seg fast der. Det sitter igjen fra den gangen jeg hadde mindre selvinnsikt og mindre oversikt. Målet om "å ha sex" ble symbolet på alt det andre som manglet. På alle de underliggende grunnene til at det ikke ble noe av å gå ut på byen og få med meg noen hjem. Jeg visste at det aldri kom til å skje.

Fremdeles er det det bildet jeg ser for meg når jeg grubler over tingene jeg mangler. Sjekking og suksess. Det er det bildet jeg må skyve det til side hvis jeg skal få konsentrert meg om de mer konkrete og bedre definerte målene som ligger bak.

Komme seg ut og treffe folk og få kontakt med dem for eksempel.

De andre frustrasjonene mine henger nok også sammen med at jeg ikke pleier å utforme særlig gode mål. Målene mine er omfattende, uspesifikke, og uklare, og for lite fleksible. Mål som "å komme i stand i leiligheten" eller "å få pakket ned alle tingene mine hos mamma" krever mange mange mange handlinger for å få til. Ikke bare hylle for hylle, men bok for bok nesten. Og så klumper alle de mindre målene seg sammen... akkurat som tingene på skrivebordet mitt... jeg klarer ikke å plukke ut èn enkelt ting å ta tak i først. 

Det minner meg om "historien om de tre brevene". Noe som skjedde for et par år siden, og som illustrerte hva som pleier å skje i hodet mitt når jeg har for mange forskjellige ting å gjøre. Illustrasjonen var så god at jeg ga den navn og tittel.

Historien om de tre brevene

Den gangen hadde jeg tre forskjellige brev jeg skulle poste. Forskjellige bortsett fra at de var brev, og skulle postes – men for meg var det nok til at oppgavene ble koblet sammen i hodet mitt. Først tenkte jeg vel at det var mer effektivt. Samle alle tingene på et sted.

Etterhvert som ukene gikk ble de liggende, og liggende, og hver gang jeg tenkte på å ta tak i det, så jeg for meg hele handlingsforløpet, alt som skulle gjøres med hver eneste brev, og det var mer enn jeg orket å holde i hodet, så jeg slo det fra meg.

Jeg kunne ikke for eksempel poste bare ett brev. Eller finne en ende å begynne i som å kjøpe frimerker. Fordi i hodet mitt hadde alle de tre brevene blitt koblet sammen, og nå måtte jeg gjøre alt på en gang.

Det tok noen måneder før jeg fikk satt av tid og krefter så jeg kunne gjøre alt på en gang.

(Slutt)

For å skifte metafor:

En annen måte å illustrere det på er med en lang kjetting som ligger bortover bakken. Hvert ledd i en handlingsrekke er som et, vel, et ledd i den kjettingen. Og hvis man plukker opp ett ledd av gangen, gjør det som skal gjøres, og så legger det ned, så fungerer det bra. Men i det autistiske hodet mitt har liksom alle leddene blitt smidd sammen, sånn at det som skulle vært en kjetting i stedet er en lang, ubalansert stang. Så hver enkelt lille handling føles like tung som om jeg skulle ha stabbet rundt med en hel kjettingstang i hånda.

Da blir det ofte til at jeg ikke tar tak i noe av det. Jeg setter meg ned i sofaen med Internett eller veldig enkle spill som 2048 og sløver bort en time eller to på det. Eller mer.

Tilbake i nåtiden vet jeg ikke om jeg får til å rydde skrivebordet (det fysiske, ikke det metaforiske denne gang. Som om det var noen forskjell) uten å rydde papirene på hylla bak sofaen samtidig, og alle de løse papirene i ryggsekken min, og det som var inn- og ut-kurver en gang i tiden men nå bare er tre ekstra papirhauger, og dessuten har jeg tenkt å flytte skrivebordet over i sommerposisjon en dag (dvs. foran det andre av stuevinduene, hvor det er mer tilgjengelig men også blir stående foran varmeovnen så jeg kan ikke ha det stående er om vinteren), og det har også blitt koblet sammen med ryddingen i hodet mitt.

Og jeg må vaske stuegulvet snart, men det er koblet med å vaske baderomsgulvet, og fillerya på gangen, og gulvet på gangen for den saks skyld, og nå vet jeg ikke om jeg får vasket på badet før jeg har ork til å ta stua samtidig, og er ikke en gang sikker på om jeg får vasket håndklær og undertøy før jeg har vasket fillerya, som også forutsetter at jeg vasker på stua (som jeg ikke kan gjøre før jeg har ryddet skrivebordet), og på bladet.

Skjønt undertøy og håndklær er jeg vel nødt til å få vasket.

Så derfor er jeg mye frustrert for tiden. Jeg føler at alt samler seg opp, og at jeg ikke kommer noen særlig vei.

Jeg grubler mye over hvordan jeg kan løse opp i disse flokene av frustrasjon (enda en metafor). Å finne ut av det er faktisk et av målene mine for året (enda et omfattende mål). Finne bedre måter å organisere hverdagsoppgavene mine på, og hyggeaktivitetene også. Men jeg føler ikke at jeg kommer noen vei med det.

Den følelsen gjør at jeg sløver bort enda mer tid, med internett og enkle spill, og særlig om kvelden, så jeg legger meg klokka to eller tre om natta, ofte med stiv nakke og litt vondt i hodet, og er enda mer sliten og frustrert og i dårlig humør når jeg våkner, og får lite overskudd til å finne noe å ta tak i.

Så hva er det som skal til for å få til en bedre dag? Kanskje enda viktigere, en bedre kveld? De kveldene hvor jeg faktisk legger meg fornøyd, er de kveldene hvor jeg føler at jeg har oppnådd noe. Kommet nærmere ett eller annet mål. Lest mange sider av en bok, for eksempel, eller sittet en god stund med broderi. Eller når jeg har vært ute og opplevd noe sosialt og holder på følelsen i stedet for å slipe ned bort med det jeg tror er avkobling.

Følelsen av å oppnå noe, av å komme nærmere et mål, er så viktig for meg! Det er noe av det som får meg til å føle meg best.

I noen år har jeg øvd meg på å tenke mindre målrettet, fordi de alt for store målene har gitt så mye mismot og frustrasjon. Og tenker man alt for langt inn i fremtiden, vel, så finner man til slutt egen død, og hvis man bygger noe som varer lengre enn det så kommer man til klodens død, og etterhvert til universets død... det er liksom ikke noen ende på det. Går jeg langt nok med tanken "men hva oppnår jeg med dette" så finner jeg til slutt ikke noe endelig svar.

Og ja, jeg har dratt det så langt på alvor. "Hvordan skal det gå an å rette livet sitt mot fremtiden når alt bare vil ende i lunkent støv" er en tanke jeg har tenkt, på alvor. (Jeg har en romanidé som handler om det.)

Jeg kan ikke hente mening og tilfredsstillelse i tanken på hva noe kommer til å bli i fremtiden. Jeg må glede meg over hva det er her og nå. Hvis ikke fører det bare til frustrasjon, til forgjeveshet, til mål det ikke lar seg gjøre å nå.

har jeg tenkt i noen år. Men jeg er ikke så sikker mer... for jeg føler meg så bra de kveldene jeg har jobbet mot et mål

så kanskje det har vært i meste laget at jeg har avskrevet fremtiden helt. Det kan være? Jeg skulle kanskje finne meg noen mer kortsiktige mål. Mål for en litt nærmere fremtid. De neste par dagene. De neste par åra. Nært nok til at man kan ha en slags oversikt over utvikling, at det er noe poeng i å forestille seg hvordan det vil gå... Overskuelig fremtid, er ikke det det man kaller det?

Overskuelighet. Hmm.

Kanskje det jeg trenger er å overskue livet bedre. Eller gjøre det mer overskuelig. To ender jeg kan jobbe fra her. Vil det ikke føles fint om jeg kan legge seg om kvelden og tenke "dette har gitt meg bedre oversikt over livet i dag".

I mellomtiden tror jeg jeg gir opp å finne gamle klips, og heller kjøper en helt ny ramme i stedet.