Pålandsvind, eller om å skape minner

Jeg har vel nevnt hytta mi på Mellbystrand tidligere. Et lite badeskur med soveplass, slengt ut mellom sanddynene et sted på svenskekysten, et stykke sør for Göteborg. Oldefaren min bygget den for noen-og-nitti år siden. Den var bestemoren min sin lenge, selv om det ble for ubekvemt for henne etterhvert som den ble eldre. Jeg overtok den da faren min døde, for noen år siden.

Jeg tar den opp på grunn av minner. Vi dro dit hver sommer i barndommen, og ungdommen, og jeg har ikke gått glipp av mange somre som voksen heller. Jeg pleier å drømme om stedet, selv om det alltid skjer pussige forandring i drømme. Én gang hadde de satt opp tribuner langs stranden, én gang siloer med olje.

En gang i blant kan jeg komme dit gjennom en hemmelig dør bakerst i lokalet til en restaurant  i Oslo.

Det har skjedd mye rart der. Det skjer mye rart med en i løpet av en tredve års tid, og når man gjør noe fast, distinkt noe, på en fast tid av året, da gir minnet et slags tverrsnitt av hvordan man har hatt det i livet.

Så minnene varierer, både gode og vonde minner der, men følelsene for stedet er nesten enslydende gode. Et sted å slappe av, sove når jeg vil, bade så lett som bare det, med snille naboer, en snill campingplass så nær at man lager kaffe og går på do der.

Rødgul sand, aldrende, avrundede sanddyner, som følger pålandsvinden i bølger innover fra Kattegat.

Psykologen Daniel Kahneman skriver om hvordan vi danner det helhetlige inntrykket av noe vondt eller godt vi har opplevd. Hvilke følelser sitter vi igjen med etter et smertefullt inngrep, eller en stort sett vellykket ferie?

Forskning på saken peker ut på to øyeblikk vi særlig biter oss merke i: 1) Det mest intense øyeblikket, hvor vi har det enten verst eller best, og 2) det øyeblikket da opplevelsen tar slutt.

Minnene om en fin ferie kan bli nesten ødelagt av den fæle krangelen på vei hjem. Det lyder jo kjent. Men han forteller også at minnet om et smertefullt inngrep, for eksempel å få en sonde opp i rumpa, blir formildet dersom smerten avtar gradvis i stedet for å slutte brått.

Såpass at folk har vist seg villige til å holde ut ekstra ubehag, over et lengre tidsrom, når de får en mer betryggende avslutning med på kjøpet.

Han skriver om dette i boka Thinking, Fast and Slow, som er en oppsummering, med litt mimring inniblant, av den forskningen han har jobbet med gjennom hele karrieren, der han sammen med Amos Tversky har stått i spissen for en kartlegging av ulike tankefeil og snarveier.

Blant annet det å foretrekker gode minner fremfor, ja til og med på bekostning av gode opplevelser.

Jeg vet ikke om jeg alltid følger Kahneman i bedømmelsen av hva som er snarveier, hva som er rasjonelle valg. Vel, det er det mange som ikke gjør, og mange legger mer arbeid i det enn meg. Forskning, teoretiske artikler, noen av dem har jeg lest.

Preferanse for minner, blir ikke det den enkeltes valg? Det gjelder jo egen velvære, så man svarer ikke til andre enn seg selv, og hvordan man selv helst vil ha det, subjektivt.

Det subjektive i oss, det som hører til inne i skallen, i nervesystemet og hormonapparatet, det ingen kan dele og ingen kan stille spørsmål ved, for når vi deler det har vi allerede oversatt det til en annen, mer allmenn form. Når det subjektive i oss møter minner, opplever det mer enn bare en fattig avspeiling.

Minner finner ikke en gang sted i fortiden. De har kanskje oppstått i fortiden, men hver gang vi husker dem, så husker vi dem NÅ. Alt det vi føler om dem, det føler vi NÅ.

Nå øser jeg litt av det personlige igjen, men denne gangen ikke om sex, i stedet om døden: Det å miste faren min, for noen år siden som nevnt, har gitt meg noen spesielle opplevelser av virkelighet og gjenspeilinger, av minner.

Jeg husker to dager etterpå, på vei fra huset hans og til hotellet jeg bodde på i byen der han døde, da lagde jeg meg et falskt minne bevisst. Jeg fantaserte ham frem, ved siden av meg, lettere enn vanlig til bens – vi småpratet, som vi ville gjort ellers, og jeg ser tilbake på det som en veldig fin tur.

Og når jeg fra tid til annen drømmer om ham, da bestemmer jeg meg for å ta det opp i hukommelsen som et gjensyn. Ikke noe av ham befinner seg faktisk i hodet mitt, alt sammen kommer fra meg, men likevel sitter det igjen som et høyoppløselig minne, en illusjon i rikelig detalj. Det tar jeg vare på; det velger jeg å ta vare på.

Der kommer kanskje rasjonaliteten inn? Man vet hva som et hva, hva man velger eller velger bort.

Preferansene kan skifte. Noen ganger har det en del å si hva man sitter igjen med, andre ganger vil man leve i det såkalte nuet. Ved å se på hvordan minner snekres, forstår jeg mer om begge sider av dette valget.

En god avslutning kan få det gode til å vare lengre. I en artikkel jeg akkurat leste, om tilfeldig sex, ble det lagt vekt på det å etterlate hverandre med minner. Det gikk ikke bare på selve akten, men på hvordan man behandlet hverandre etterpå. Altså avslutningen, som setter så sterkt preg på resten. Det kunne avgjøre om man våknet dagen etterpå i velvære eller angst og skam.

Da legger man vekt på verdien av minnesnekring, bør gjøre det. (Enda en ting lært om erotikk.)

En dårlig avslutning, på den annen side… Da får jeg et nytt lys på mine egne problemer, tidligere problemer, med det å få glede av gode opplevelser. Det skulle liksom så lite til før hele opplevelsen, til og med dagen, kjentes ødelagt...

Jeg pleide å se på gode opplevelser som et tungt og personlig ansvar, og på vonde følelser som et nederlag. Det ble om å gjøre at jeg skulle holde så lenge jeg kunne på gleden, så lenge jeg kunne skulle jeg holde først sinne, og senere i livet angst, på avstand. Med en viljesanstrengelse.

Som å holde pusten til det gjør så vondt at man ikke klarer mer, da stanser man stoppeklokka og gisper på refleks.

Jeg tror jeg kan ha rotet meg inn i et utrivelig, logisk hjørne der. Avslutningen av en god opplevelse ble definert som det øyeblikket da jeg til slutt måtte gi tapt for enten sinne eller angst. Så nesten hver eneste gode stund ble redusert. Jeg erfarte at de fleste gode ting nødvendigvis måtte slutte i smerte.

Det var ganske mye angst i livet mitt før. Og en del autistisk overbelastning, som når man ikke vet hva det er vil føles veldig veldig som det samme. Jeg fikk et overtak på det først for noen år siden, i løpet av en enda mer enn vanlig urolig periode; da trente jeg hardt på å la all angsten skylle over meg, i stedet for å slite med å holde den på avstand.

Fordi – bølgemetaforen antyder en annen ting med angst også, det skifter alltid i intensitet. Jo mer årvåkent jeg kjente etter da det kom, jo mer kjente jeg også da det trakk seg tilbake, og i dag er det nettopp det jeg har lært meg å forbinde med — ikke bare angst, men alle slags følelser når de blir for sterke.

Høres lett ut, ikke sant? Stemmer med psykologisk teori og erfaring gjør det også. Men gjennomføringen... Når man må holde ut det man nesten er reddest for av alt. For meg var det at jeg nesten snublet over beslutning, og så holdt jeg på den akkurat lenge nok til at det ble en vane. Så jeg sier slett ikke at det er noen enkel sak for andre, og jeg har ikke noe "bare gjør som meg" å komme med.

Men med Kahneman og ideen om minnesnekring kan jeg ihvertfall gjette meg til hva endringen betyr for mine egne forventninger, og minner. Det er ikke lenger hver gledesstund som finner sin avslutning i smerte. Nå er det nesten alltid de vonde stundene som går mot sin avløsning i lettelse.

Fra hytta på Mellbystrand husker jeg nesten bare gode følelser, selv om jeg vet at jeg også har et knippe ganske vonde minner. Sånn har det blitt av seg selv, men jeg ville også valgt det, på bekostning av andre goder.

Minner finner ikke bare sted i fortiden. De finner sted hver gang de blir husket, noen med større klarhet enn nåpunktet rundt omkring oss. Kanskje en illusjon… men så går nåpunktet også over i minnet, allerede mens du leser. Det nye minnet legger seg side om side med det gamle.

Nå hører jeg selv at jeg begynner å snakke utydelig, så la meg avslutte med et litt besynderlig minne fra Mellbystrand.

Jeg husker ikke akkurat hvilket år. I ungdomstiden, det vet jeg. Kanskje femten eller seksten. Eller kanskje det var senere og jeg blander med et annet minne, en annen gang jeg var der og en runde Civilization ventet på meg hjemme. Da tenkte jeg på strategier for å ta over verden, og hvor mange båter jeg måtte ha til en vellykket invasjon av det andre, store kontinentet, der zuluene hadde makten. Og jeg tenkte det på den samme stien mellom sanddynene som dette andre minnet jeg har om hukommelse.

Jeg må ha vært litt eldre.

Minnet handler om at jeg stopper opp, på stien mellom campingplassen og hytta. Det skumrer. Jeg ser på et blinkende lys, det ligger en militær flystripe der et sted. Jeg lukter Mellbystrand har pålandsvinden på huden, og tenker at dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske.

Om noen dager kommer jeg til å sitte hjemme og tenke på dette, tenkte jeg (eller tenker jeg meg at jeg tenkte). Da kommer nuet ikke lenger til å være Mellbystrand. Jeg kommer ikke til å være på Mellbystrand. Her jeg går nå virker det som om jeg aldri har befunnet noe annet sted. Hjemme hører bare til mellom minner, noe utenfor både tid og rom. Men i så fall kommer også Mellbystrand om noen dager til å slutte å eksistere, for alt jeg vet.

Og Mellbystrand har gått mange ganger inn og ut av horisonten min siden den gang, men det lille øyeblikket, på en måte eksisterer det fremdeles. Jeg har det mye klarere i minnet enn for eksempel middagen jeg spiste på søndag (pasta med skinke og soppstuing). Det står på en måte en Martin der, og han titter fremdeles på et blinkende lys, for jeg kan ikke helt huske at jeg gikk videre.

Jeg husker jo ikke årstallet en gang, jeg kan ha vært femten eller tjuefem. Oppslukt av eller likegyldig til Civilization. Minnet begynner med, slutter med, og omfatter bare lyset, det blinkende lyset og den ene tankerekken.

Det har nok begynt å mørkne, men stjernene har ikke kommet frem. Det er en svak vind, ikke kald, men kjøligere enn om dagen. Jeg går ut fra at varsellyset må ha slukket, og at jeg må ha kommet meg videre, bort på campingen eller tilbake til hytta. Mye tyder på at jeg befinner meg et annet sted her og nå, så jeg får vel nesten gå ut fra det, men for øyeblikket kjenner jeg at pålandsvinden stryker forbi, jeg blir kaldere på underarmene og på kinnet.

Jeg tror jeg vet hva tiltrekning er

Jeg visste ikke at jeg fortsatt hadde så store ukjente områder igjen inni meg. Jeg har hatt innovertitting som hobby siden — årtusenskiftet, eller litt før, begynte på psykologi for at innsatsen skulle komme flere enn meg til nytte, snakker veldig gjerne om meg selv i godt lag. Navlebeskuende, men kanskje på en allmenngyldig måte. Og jeg har jo fått oversikt over den uoversiktlige delen, i små porsjoner, vips så kan jeg tegne, eller skrive dikt, og vips så forstår jeg meg på biljard.

 

Men erotikken, den tar det lengre tid med. Forrige uke kommet et stykke på vei, tror jeg, denne uka har jeg kjent meg helt i villrede. Mer i villrede enn på lenge. Hvordan skal jeg beskrive det? Omtumlet, desorientert, asosial, nesten fysisk svimmel, omgitt av spørsmål som jager hverandre, dynget ned av halvveissvar, tankerekker som begynner som tilløp og så blir der.

 

Dette var normaltilstanden min en gang i tiden, og da likte jeg det ikke noe særlig. Sånn som nå har det en slags fascinasjon i seg selv. Og jeg tror at det fører noen vei nå, det gjorde det ikke før.

 

Selv i forvirringstilstanden legger jeg merke til informasjon, har en følelse for hva som kan få meg litt videre.

 

Forvirringen la seg litt i går, og et par nye ting gikk opp for meg:

• Erotikkens krummelurer lar seg ikke fullt så lett håndtere som jeg hadde tenkt meg. Den har en mellommenneskelig side, og det mellommenneskelige er ikke noe man håndterer. Ikke noe man styrer med og ordner opp i alene. Det kommer alltid an på den andre også.

Ikke at jeg ikke visste dette, men jeg så kanskje ikke helt klart for meg konsekvensen, at livet VIL bli mer komplisert med erotikk inne i bildet enn uten, selv om jeg skulle holde meg til de minst kompliserte måtene å gjøre det på. Og dessuten — vil jeg det? Det er vel for den mellommenneskelige siden, nødvendigvis, at jeg ønsker meg et sånt sexliv som involverer flere enn bare meg selv.

 

Den står i hvert fall som et av de fire punktene i forrige innlegg. Og mens jeg snakker om forrige innlegg, 

• tilfeldig sex, nå tror jeg endelig jeg har klart å plassere det som fantasi.

Jeg la det jo inn under det narrative, og jeg tror nettopp det har ligget der, i hodet mitt, ikke som et allment behov, men som et bestemt scenario. Ville fortsatt vært hyggelig om omtrent det jeg så for meg skjedde, men det er nok ikke hovedønsket mitt. Ikke den viljen som jeg har prøvd hele veien å definere. Tvert i mot. Når jeg får dette i hjørnet for fantasi, da kjenner jeg at resten av landskapet klarner enda litt mer opp.

 

Faktisk er det ikke så forvirrende mer med alle disse navnene på ting, alle disse ordningene, som ligger mellom punktene bare-meg-selv og etablert-og-definert-forhold. Jeg forstår mer at tingene glir over i hverandre. At det uansett vil ha med seg komplikasjoner, og komme inn under det mellommenneskelige, og at man må finne ut av det på nytt, gang for gang.

 

— at jeg med asperger eller ikke stiller på linje med alle andre der.

 

Men jeg har først og fremst forstått en ting om tiltrekning, om ulik smak. Jeg leste noe på nettet, om noen som foretrakk én egenskap i en mann framfor en annen, og jeg koblet det med hun i forrige uke, som kom frem til at jeg ikke var hennes type, fysisk. Hva skrev jeg om det igjen, at jeg regner med at jeg er noens type, fysisk?

 

Det hender jo jeg ser folk hånd i hånd med andre som ligner på meg.

 

Jeg følger denne tanken nå, skritt for skritt, fordi det stod så tydelig for meg i går: 1) Det som gjør meg ikke-så-interessant i noens øyne, kan være nettopp det samme som gjør meg tiltrekkende for andre. 2) Derfor trenger jeg ikke være så veldig bekymret for hvordan jeg fremstår. De særtrekkene som kommer frem når jeg senker skuldrene kan like gjerne tale til min fordel som motsatt. 3) Antagelig er jeg selv mest interessert i de som interesserer seg for sånne som meg. Ikke bare fordi det gir meg sjansen til senke skuldrene mer; også fordi særtrekkene mine og min egen smak henger sammen. Og da kommer jeg til punkt 4) jeg har en smak. Det er en slags oppdagelse.

 

Ikke å forstå det — selvfølgelig har jeg en smak — men det å kjenne det på kroppen! Det å kjenne forskjell på hvem jeg er tiltrukket av og ikke, det å vite hvordan tiltrekning kjennes ut i det hele tatt. Å kunne plukke ut den-og-den fornemmelsen når jeg tenker på noen og forstå at, å ja, det er det som er tiltrekning.

 

Alle fornemmelsene mine gled mer over i hverandre før. Jeg pleier å si at jeg ikke visst forskjell på om jeg var sulten, søvnig, eller svett. Alt kjentes likt ut. Det kan være en paradoksal konsekvens av at jeg mottar så mange inntrykk fra min egen kropp. Jeg klarer ikke holde alle fra hverandre. Når det gjelder fornemmelsen av å være seksuelt tiltrukket av noen, så ligner det veldig på

 

det å sette pris på noen uten at det er noe mer

det å lure på om noen andre er tiltrukket av meg
spenningen og nysgjerrigheten ved å finne det ut
risikoen for å ta seg dårlig ut
risikoen for å bli avvist
den autistiske uroen som kommer med for mange variabler
og først og fremst så kjennes alt dette veldig ut som angst.

 

Jeg har faktisk gått en god del ned i vekt i det siste. Det har nok noe å gjøre med at jeg trener, men det har også noe å gjøre med at jeg ikke like ofte forspiser meg som før. Jeg pleide å ha en del vondt i magen, kvalme, fordi det gikk litt for lang tid før jeg skjønte at jeg var mett, men nå klarer jeg å plukke ut metthetsfølelsen fra alle de andre følelsene.

 

Jeg begynner også å kunne plukke ut tiltrekningsfølelsen fra alle de andre følelsene, og det tror jeg nok jeg trenger hvis jeg skal prøve å finne rundt i dette uventet omfattende landskapet.

Erotisk vilje, presentert som punktliste

Dette begynner jo å virke som en sexblogg. Men jeg har ikke noe særlig eskapader å fortelle om, ennå. Jeg tror ikke jeg ville ha fortalt om dem heller. Selv om det har blitt stadig mer personlig preg på denne bloggen min, så tror jeg ikke det er blogg om den festen jeg gikk på i går. Tja, hvem vet... Det kan virke som bloggen bestemmer like mye som meg, eller sagt mindre overtrolydende, som om innleggene henger mer sammen enn jeg styrer, at kursen videre bestemmes av det jeg har skrevet før.

 

Det jeg prøver, er vel å ta fatt i ting fra meg selv, og så jobbe meg inn til en eller annen oppdagelse... Det gjelder nesten all skrivevirksomhet, kanskje. Det har virket nå de siste innleggene, de om seksualtankene mine, ikke bare har jeg skjønt en del nytt, jeg har fått meldinger fra andre som også har det, så det kan virke som jeg skriver allmenngyldig.

 

Se, hva har jeg skrevet før, i akkurat denne lille serien om erotikkprosjektet mitt? På bare fem dager. Først viljen, at jeg ikke ser for meg hva jeg vil, annet enn vagt. Så om hvordan jeg kanskje overvurderer faren ved å foreta meg noe likevel.

 

Der oppdager jeg akkurat nå en tilbakekobling, litt forsterkende feedback: Å sette seg ned og formulere hva jeg vil, det kjennes også som å foreta seg noe – som å brennmerke verden med noe, det kan ikke omgjøres – så da forblir viljen min vag - så da våger jeg ikke å sette meg ned og formulere hva jeg vil. Typisk, som man sier om sånt.

 

Men det klarner for meg, jeg har begynt å skrive om det, snakke med venner om det... gjøre littegrann med det...

 

Jeg har en profil, på et sted der ute på nettet, og jeg har vekslet et par privatmeldinger. Sendt bilder – helt anstendige altså. Lært masse, fra få ord, om hvordan man snakker sammen om sånt. Det endte med at jeg ikke var hennes type, fysisk. Og sånt skjer... Jeg går nesten ut fra at jeg er noens type, fysisk.

 

Hele utvekslingen var så spennende å være med på. Fra jeg våget meg på å si hei, og frem til konklusjonen, selv konklusjonen hørte med til spenningen. Det ga meg en god følelse å sjekke innboksen etter svar, god følelse å måtte vente, en god følelse samtidig som ikke mye fare - fordi, nettopp fordi sjansen for avvisning var så stor. Da står det jo ikke så mye på spill.

 

Sist jeg gjorde noe av dette - det må være for mange mange år siden, da tolket jeg spenningen som angst, og avvisningen som risiko, nesten som å bli avvist av erotikken i seg selv, jeg tok det temmelig tungt.

• Erfaring 1: Det er mye morsommere med flørt, sjekking når man klarer å skjelne mellom kriblefølelse og angst.

Om jeg bare kunne gi noen tips om hvordan... Jeg vet bare at jeg ikke er like redd for angst som før... Sist jeg hadde mye av det, da tvang jeg meg til å dvele ved angsten i stedet for å prøve å jage den bort, og etter det så har det liksom blitt noe velkjent med kroppslig uro. Alle disse ulike typene: Trening, frykt, opphisselse, og også kriblefølelsen, de går ikke over i hverandre, overvelder meg ikke, jeg tror jeg har hatt et veldig hell med akkurat det.

 

Kriblingen sier meg noe om viljen min også, oppklarer én av alle de uklare tingene, noe av det jeg aldri har fått grep om. At jeg har vært – eller er – så opptatt av det med kortvarige forbindelser, muligheten til å treffe mange partnere.

 

Jøss, det kom lett. Les gjennom de tidligere innleggene jeg har merket sex, og se hvor lang tid jeg brukte på det da. Det kommer plutselig lett nå som jeg forstår det.

 

Jeg vil gjerne ha tilfeldig sex. Jeg ønsker det ikke bare som substitutt for et fast forhold. Jeg ønsker det på bekostning av et fast forhold. Det er én av grunnene til at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, at det enten stanser eller begrenser mulighetene for tilfeldig sex.

 

Jeg har trodd at det hadde noe med et ønske om å bli valgt, valgt mer enn én eller noen få ganger, få bevis på at jeg var verdt det, ikke bare for én person men sånn allment.

 

Kjærlighetsfantasiene mine gjennom oppveksten, de handlet nesten bare om å bli valgt. De handlet om en fiktiv person (med ganske mange av mine trekk, må jeg si) som gikk med en langvarig avstandsforelskelse, og så førte omstendighetene til at hemmeligheten kom frem, og det ble omfavnelser og kyssing, og så – stanset det der, for jeg visste ikke hva som skulle hende etterpå.

 

Det der har nok hengt med meg... Selv om det på den tiden handlet om den mer forpliktende formen for kjærlighet.

 

Litt senere i livet, da jeg drev på med sånne kjærlighetsgreier, befant jeg meg i et nominelt åpent forhold. Jeg hadde lov til å treffe andre. Men jeg fikk det aldri helt til. Litt klining, mye fomling, det rant ut i sanden... Og det frustrerte meg veldig, fordi det lå så langt utenfor rekkevidde... Frustrasjonen varte mye lengre enn forholdet gjorde.

 

Det ble sittende i som fiksering, som hovedsymbolet på alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene mine.

 

Etter en del år avtok det, sammen med alle de andre sosiale og seksuelle frustrasjonene, havnet på hylla, dukket bare opp en gang i blant

 

men bygget nok opp under den seksuelle handlingslammelsen. Fordi 1) Vanskelig å handle når man tror at så veldig mye står på spill. Jeg ønsker jo ikke å bli avvist av erotikken i seg selv, 2) Sjekking er jo den mest uoversiktlige delen av hele forløpet, alle antydningene og de subtile grenseoppgangene som presser sånn på autismen min, 3) det hørtes rett og slett litt teit ut i mine egne ører at tilfeldig sex var det jeg ville mest av alt, og kanskje

 

4) jeg ønsket meg det ikke så utvetydig som jeg trodde, det kan ha ligget andre ønsker der også, som jeg ikke har visst helt om og i hvert fall ikke kunnet plassere. Jeg ønsker meg, også, tror jeg, den personlige dimensjonen, å komme innpå, bli fascinert av, kjent med.

 

Komme akkurat passe tett inn på, tett nok til at jeg ser skjønnheten, ikke så tett at jeg blir blendet, med andre ord ikke så tett som i et langvarig, daglig, forhold.

 

Men å kunne gnistre litt sammen også, ikke bare fylle opp svamplegemene og sette hoftemusklene på auto.

 

Det er vel ikke direkte motstridende. Men det er to forskjellige ønsker, to ulike former for begjær, og ut av det kan jeg formulere

• Erfaring 2: Det er mange, delvis uavhengige ting som jeg vil, de hører alle til i fornemmelsen min av det erotiske. Enda flere enn de to.
• Det åpenbare, det instinktive, lystprinsippet: Rett og slett stikke den inn i noe. (Det har nok mye å si, men jeg trenger strengt tatt ikke en partner for det.)
• Det - hva skal jeg kalle det - det narrative? Å gå gjennom fasene med å finne og bli funnet av en partner, sirkle oss inn på emnet, oppleve å velge å bli valgt... dette har en verdi for meg i seg selv, det er noe jeg vil tilegne meg og praktisere flere ganger, ikke bare knipe sammen tenna og få det unna.
• Det personlige: Å fordype meg i et menneske jeg fascineres av, gode og dårlige sider, det er den samme skjønnheten, det rått unike, personlige, ta over meg så mye av den skjønnheten som jeg klarer.
• Det estetiske, som jeg har nevnt før. Alle inntrykkene, rytmene, og dissonansene som hører til akten. Særlig nå, som jeg har så mye bedre grep om sansene, som jeg forstår det visuelle og musikalske, det taktile, og ikke minst det innomkroppslige - denne forskjellen på opphisselse, trening og angst.

Formulert som punktliste, metodisk av meg som jeg er: Her ligger noen av komponentene i den - ikke lenger like - diffuse viljen min, forskjellige retninger som jeg har prøvd å gå i, ikke rart at jeg har snublet fortere enn jeg har kommet meg på bena.

 

Det klarner så fort at det nesten overlesser meg – jeg skjønner én ting klart, men det viker unna for det neste, og det neste – jeg har hatt følelsen av at sånt har skjedd tidligere, og det er enda en grunn til å skrive ned, bloggfeste. Det kan komme mer om dette, eller jeg kan bli opptatt av andre ting igjen, det får vi se.

Et innlegg om vilje

De hadde kanskje rett. De på twitter som kommenterte forrige innlegg. Det innlegget som handlet om å ikke forstå hva man ville. Men trenger du å forstå alt da? spurte den ene. Den andre anbefalte en mellomting mellom handling og analyse.

Som regel snakker jeg ikke egentlig om analyse når jeg sier at jeg sliter med å forstå ett eller annet, at aspergeren min tåkelegger et eller annet viktig. Jeg snakker ikke om at jeg trenger en dypere analyse. Tvert i mot. Verden kommer allerede til meg for dypt analysert, jeg oppfatter ting litt mer stykkevis enn godt er. Jeg ser ikke skogen for alt som rører seg i barken. Det er ikke analyse jeg trenger, men tvert i mot syntese, noen prinsipper som kan hjelpe meg å få småstykkene til å henge sammen.

 

Jeg strekker meg ikke etter noen absolutt forståelse, tvert i mot etter et minimum av overblikk

 

– vanligvis, men kanskje ikke når det kommer til seksualitet og min egen vilje. Jeg har tenkt litt mer på det, det som jeg avrundet med forrige gang. Hvorfor jeg ikke klarer å handle, når jeg ikke forstår min egen vilje?

 

Jeg tror jeg kan ha tenkt på det å uttrykke vilje som nesten likt med å avgi et løfte. Hvis jeg sier at jeg vil noe, da forplikter jeg meg til å gjøre det. Hvis jeg sier at jeg ønsker noe, da forplikter jeg meg til å ta det i mot og det på andres premisser, kan jeg ha tenkt. – på den svarthvittmåten autismen noen ganger får meg til å tenke.

 

(Og som ikkeautister nok også preges av iblant, som det meste med meg. Det gjelder sjelden bare for de med diagnose.)

 

Det høres riktig ut at jeg kan ha det med å tenke sånn. Og hvis jeg tenker sånn: Da betyr det å ville noe som jeg ikke forstår, eller kan utrykke klart… at jeg forplikter meg til hva enn andre måtte oppfatte at jeg vil…

 

at når jeg uttrykker et uklart ønske, da stenger jeg brått mange dører for meg selv, da kan jeg hverken oppklare eller gå tilbake, jeg har lagt ut veien for fremtiden. Jeg kan kanskje si "nei takk likevel," men i hvert fall ikke "men da kan vi kanskje prøve noe annet?"

 

Hvis det å famle hadde vært likt med å avgi et soleklart løfte, hadde man selvfølgelig gjort lurt i å holde munnen lukket, eller vente til man forsto alt.

 

Men så har vel ingen andre heller den fullkomne innsikten i hva de vil. Enda mindre når det gjelder seksualitet – med så mange motstridende ønsker, redsler, drifter, håp, mellom det øyeblikkelige og det langvarige og det tøffe og det nakne.

 

Hvordan i all verden skal man vite hva man egentlig vil? Man vil vel ofte flere ting samtidig…

 

Nå er det de som nettopp ser på hva som helst av signaler som et løfte. Blir sinte, eller verre, når de tror de har krav på noe og de ikke får det. Der er i hvert fall ikke jeg. Jeg tror ikke at jeg har krav på så mye. Jeg er bare redd for at andre skal gjøre krav på meg.

 

Både jeg har lov, og andre har selvfølgelig lov, til å trekke seg et skritt tilbake. Ta et pusterom midt oppi hastige beslutninger.

 

Med tillatelsen til å ta et skritt tilbake, kommer kanskje motet til å ta enkelte andre skritt frem.

Et nytt innlegg om sex

Jeg forstår meg ikke noe særlig på sex.

 

Jeg mener, jeg har jo hatt det, jeg vet jeg liker det… jeg liker det veldig godt, og ikke bare for kriblefølelsen nedentil, det tiltaler meg også estetisk. Som en fredfull utsikt, en avsindig symfoni, et måltid med fremmedartede smaker og teksturer, alt sammen i ett, men… men…

 

alt det der henger bare og flagrer, løse tråder, jeg forstår ikke hva som knytter det sammen for meg

 

forstår meg ikke på lengselen som legger seg inntil den mentale grunnlinja, murrer i bakgrunnen så jeg venner meg til den og lever godt med den. Forstår meg ikke på frustrasjonen som blusser opp en gang i blant, når jeg kommer på at noe – ett eller annet – finnes. Hva for noe "noe" er det jeg lurer på, hva er det jeg ikke har, som jeg vil ha?

 

Sex, så klart, med flere enn bare meg selv. Jeg har kommet så langt, men så stanser det ved detaljene. Som for eksempel med hvem, hvordan, under hvilke omstendigheter.

 

det personlige nivået, man blir jo berørt av det. Det er ikke bare fingrene og tunga og de private delene som berøres, på innsiden er det også berøring. Sinn, sjel, følelser, berøring av selvet, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det, psykologisk eller metafysisk.

 

Forstår meg ikke på hvor langt inn jeg vil berøres Hvor langt inn jeg våger å berøre andre. Fomlepave, kløne, som å gå med full oppakning mellom to vaklevorne reoler av glass. Og dessuten gammel bagasje.

 

Jeg klarer ikke formulere noe så enkelt som at jeg helst ikke vil ha noen kjæreste, vel, jeg klarte det nå, men det tok meg tre hundre ord, jeg klarte det ikke uten ekstraordet "helst", og hva vil jeg ha i stedet? Der kommer det ennå ikke noen ord.

 

Der ligger jeg langt bak mitt eget språk, jeg må bare gape og gape som en gullfisk.

 

Det kan vel sammenfattes med ordet vilje, et spørsmål om hva jeg vil – med denne seksualiteten som jeg har arvet fra alle disse menneskene, pelsdyrene, fiskene og så videre som har gått før meg, sprut for sprut.

 

Denne viljen. Det satt langt inne å innrømme at jeg hadde en seksuell vilje – at også det var – en del av meg – men nå har jeg tråkket over den terskelen. Og hva ser jeg?

 

Jeg aner nesten ikke. Jeg klarer endelig å holde frem denne viljen og se på den, men nå forstår jeg ikke hva jeg ser. Det blir det neste jeg må finne ut av. Jeg lurer på hvor og hvordan jeg skal begynne?

 

Så lenge jeg ikke forstår og ikke kan formulere så mye som en flik av min egen vilje, er det vel ikke rart det må tilfeldigheter til for at jeg skal havne i senga med noen som helst andre enn meg selv.