Om farlige og onde ideer

Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé er essensielt ond? Jeg begynte med å ville spørre twitter om det, men twitter vet desverre ikke hva jeg har i hodet mitt alltid - hva jeg mener med essensielt ond, eller for den saks skyld med å teste ut.

Jeg driver og leser om psykologisk essensialisme om dagen. Det er en måte å strukturere kategorier på, der kunnskapen som hører til kategorien er organisert rundt en kjent eller ukjent essens, en uunnværlig, definerende egenskap, som har vidtrekkende konsekvenser. 

I en sånn kategori vil et gitt eksemplar alltid ha en innvendig, kanskje ukjent  egenskap som 1) gjør det til et klart og tydelig medlem av kategorien, med lite eller ingen rom for tvil, og som 2) har en markant innvirkning på en del ytre, synlige egenskaper ved eksemplaret.

Essensen i seg selv kan ikke nødvendigvis måles.

Som et eksempel på en essensiell egenskap kan man se på DNA. Mitt DNA gjør meg utvetydig til et menneske. Jeg eksisterer ikke i noen gråsone mellom for eksempel menneske og sjimpanse (selv om det kunne vært kos noen ganger å være en bonobo). 

Mitt DNA gjør det ganske sannsynlig at jeg vil gå gjennom livet med nøyaktig ti fingre og ti tær, og en del mentale egenskaper. Sannsynlig, men ikke nødvendig - man kan bli og bør selvfølgelig bli klassifisert som menneske med flere eller færre lemmer enn normalen, og med ganske avvikende mentale egenskaper. 

Det jeg får når mitt DNA blir satt sammen av to andre mennesker sitt, er et potensial, bare, for å utvikle slike typiske menneskelige/pattedyraktige/virveldyraktige/osv. egenskaper.

DNA kan måles - i dag, fordi vi kjenner til det. Men ennå i dag har vi vanskelig for å si akkurat hvordan et strekk med DNA fungerer, nøyaktig hvilke trinn som ligger mellom oppskriften på et bestemt protein og utviklingen av et organ eller en tanke. Før moderne tid visste vi ikke en gang såpass - før Watson og Crick, før Darwin, Mendel. Men vi visste likevel at det fantes artsgrenser, og at noe i oss mennesker gjorde at vi var og ble mennesker og ikke sjimpanser.

At en idé skulle være essensielt ond, betyr med andre ord ikke at ondskapen i den nødvendigvis kan identifiseres, langt mindre måles og bestemmes. Det betyr bare - om "bare" det kan kalles - at den har et potensial for å lede til grusomhet og ondskap. 

Hvis vi følger den ideen, eller stilltiende godtar at andre følger den, løper vi en vesentlig risiko for at det går helt galt med samfunnet vårt. Det trenger ikke å gå galt hver eneste gang, det trenger ikke en gang å skje ofte. At det er essensielt betyr bare at kimen til det alltid ligger der.

Kanskje pratet om essensialisme egentlig kommer helt på siden. Har ikke noe å si for spørsmålet mitt. Bytt ut "essensielt ond" med et ord du liker bedre.

"Farlig".

"Fører galt av sted".

"Roten til alt ondt".

Eller kanskje jeg kan kalle det for overhengende negative konsekvenser. Ikke garantert negative, men såpass overhengende at de gjør hele ideen til noe negativt. 

Jeg har hørt om flere sånne ideer. Ting som folk sier at

STURLA STRÅMANN: Nei vent nå litt, Martin. Hvem er nå egentlig denne Folk, som flyr rundt og proklamerer sannheter du kan være uenig i?

Greit, greit. Jeg har ved ulike anledninger hørt en viss stråmann si, Sturla, 

STURLA STRÅMANN: at den-og-den ideen må motkjempes og skrives inn i glemmeboken straks for at det ikke skal gå aldeles galt med samfunnet vårt.

Men hva slags ideer snakker du om? Husker du noen eksempler?

STURLA STRÅMANN: Nja, det har jo blitt en del det. Sosialisme. Kapitalisme. Navngitte religioner. Eller religion som sådan. Eller darwinisme, eller ateisme. Rasisme. Eller pengeøkonomi. Eller forbruksmentalitet. Eller miljøvern.

(og når jeg ser mine egne eksempler slår det meg hvor godt de speiler hverandre, så jeg lurer på om det egentlig er vanlig, at hvis noen først tror at én idé er essensielt ond, vil noen andre tro at den motsatte ideen er det - og en tredjepart vil kanskje tro at de to motsetningene egentlig uttrykker én og samme onde essens, og ta til orde for en tredje idé, som de to første i sin tur enes om at er essensielt ond?)

STURLA STRÅMANN: Nå ble jeg veldig forvirra, Martin, særlig siden alle de partene du nevnte der er meg. Kanskje lurt å se nærmere på det det en annen gang, og så holder du deg til å utdype spørsmålet ditt nå?

Du har helt rett. (Ser du det, Sturla? Jeg gjør ikke så mye narr av deg som før.) Det jeg egentlig lurte på var jo Hvordan kan man teste ut en påstand om at en idé har såpass overhengende negative konsekvenser? Og nå har jeg satt mer eller mindre fingeren på hva jeg mener med ideer, og med overhengende konsekvenser.

Men gudene må vite hva jeg mener med "å teste ut"...

STURLA STRÅMANN: Hvaffornoattehvasadu, Martin?

At jeg får ikke grep om denne siste delen av spørsmålet. Hverken akkurat hva jeg snakker om å teste eller hvorfor jeg egentlig har bruk for det. Det er jo ikke som at Folk ikke har argumenter for disse påstandene, det er bare jeg som ikke helt klarer å holde følge.

STURLA STRÅMANN: Nei, ikke DET. Jeg mener da du påkalte gudene. Vet du ikke at religion er farlig, fører galt avsted, og virkelig er roten til alt ondt?

Å. Så jeg avbryter deg når du prøver å komme med et eksempel på hvilke argumenter jeg tror at folk pleier å komme med.

STURLA STRÅMANN: Nemlig. For at religion og på en måte antirasjonelt så logikk sier at religiøse ledere følger man jo blindt + tredveårskrigen og korstogene og ellevte september, og HITLER trodde jo på VELDIG mye rart. Og attpåtil er bordbønn en form for barnemishandling.

Og det der, det skjønte jeg innmari lite av. Det overbeviste meg ikke helt om at selve ideen om overnaturlige makter innebærer noen overhengende fare for ondskap.

STURLA STRÅMANN: Men nå har du funnet deg en skikkelig stråmann, Martin. Altså, du vet. Selv til våre samtaler å være. Det er jo ingen som argumenterer så ubehjelpelig på ordentlig.

Vet du hva? Der lurer jeg på om du ikke satte fingeren din akkurat i midten av problemet mitt. Parodien der oppe skulle ikke illustrere argumentene som sådan, men tvert i mot min egen forvirring. Det blir for mye for meg å ta inn.

Hva vet vel jeg om tredveårskrigen eller hvor mye folk stoler på religiøse ledere! Jeg forstår ikke strukturen i argumentene, jeg har slett ikke noe grep om faktaene folk mater meg med, så da blir det seende ut som den lille parodien over.

Ja, faktisk, Sturla. Jeg har jo en tommelfingerregel om det. Når noen argumenter ser ut som den rene parodi, bør man vurdere i det lengste om man kanskje kan ha misforstått ett eller annet avgjørende.

Og hvordan skal jeg nå teste ut andres påstander når jeg ikke en gang har greie på dem selv...

Hvordan skal jeg finne - nei, hvor skal jeg lete, mener jeg - etter den talende og umiskjennelige forskjellen som skiller essensielt onde ideer fra ideer man ikke trenger å bekymre seg for. Når selve essensen er skjult, og konsekvensene av den kan ta så mange former! Hva skal jeg se etter i historiebøkene, i teoretiske analyser, i de enkeltstående eksempler?

Du, jeg vet ikke selv hva jeg har i hodet mitt alltid, heller. Etterhvert som jeg får satt ord på spørsmålet, kommer jeg i tvil om jeg ville ha forstått noe særlig av svaret. Jeg må nok tenke meg om på egenhånd. Få ryddet opp i hva stråmannen min egentlig mener, når det høres ut som han snakker som det der. Gi gjerne føde til de tankene, jeg vet ikke om jeg kan svare for meg bare...

Jeg tror jeg må skrive mer om det her en annen gang.