Skrivetvang

I januar i år skrev jeg at jeg hadde et ikke-forsett om å være mer aktiv på bloggen. Kunngjøringen var kanskje rettet vel mye mot meg selv, og det kan det hende denne oppfølgingen også er. (Men den har også et avsnitt som er en liten unnskyldning.) Med det halvveisforpliktende forsettet ville jeg tvinge meg til å forandre skriverutiner: Til å skrive oftere, og helst regelmessig, og til å skrive tekster som krevde mer av meg. Jeg ville tvinge meg gjennom den gamle og dype motviljen mot denne mest grunnleggende forutsetningen for å få skrevet noe: At man som de sier setter rumpa på stolen. Bloggen min og internett var et av flere steder jeg kunne få litt øvelse.

Jeg kan vel mene at det har fungert. I løpet av året har jeg funnet tvangs- og belønningsmekanismer som får meg til å sette meg ned, og som får meg til å jobbe meg gjennom forvirring og frustrasjon, og ren handlingslammelse. Jeg har klart å få ut minst fire innlegg i måneden, og kom allerede i slutten av juni til det punktet hvor jeg hadde slått innleggsrekorden fra i fjor. Og om det skulle være mål på noe, tror jeg også at folk har begynt å stikke innom her – slik de gjerne gjør, når de synes man har noe å komme med på regelmessig basis.

Fremskrittene i skriverutiner har imidlertid endt med å gå ut over nettopp bloggen. Når selvtilliten har blitt sterkere, har skriveprosjektene blitt flere. En masteroppgave som skal gjøres ferdig. Noen artikler jeg driver og fikler med. Noen skjønnlitterære greier i skissefasen. Jeg prøver meg også på innlegg som er vanskeligere å skrive, jeg tar meg bedre tid med det jeg gjør, og det blir ikke så fort til at jeg hiver fra meg det jeg sliter med for å prøve meg på noe lettere i stedet. Derfor har det i de siste ukene gått tregere. Forrige måned klarte jeg så vidt fire innlegg, og det var fordi jeg slang ut litt hønsepoesi på tampen. Denne måneden blir det neppe såpass en gang. Det tar seg sikkert opp, men jeg kan ikke ordentlig love når. (Og dermed var unnskyldningsbiten ferdig.)

Jeg var ikke så veldig forpliktende i vinter. Jeg uttalte meg med vaklende selvtillit, og nettopp selvtilliten var mye av problemet. Ved å tvinge meg til å skrive har jeg lært at jeg er i stand til det. Jeg har lært at det ikke er uhørt av meg å prøve. Jeg har lært at skikkelig arbeid kan føre til brukbare tekster. Jeg er nå nok til å påberope meg skriving som overordnet mål, om enn ennå ikke som yrke. Vel i hvert fall nesten, ja, jo, så vidt, sånn kanskje, og i omstendelige ordelag. Men uten de samme forbehold, og med en stadig vikende sjenanse.