lørdag 10. juli 2010

Opplevelse og illusjon

Jeg hadde en interessant kapsaicin -opplevelse her om dagen. Kapsaicin er det stoffet som får chili til å brenne på tunga. Dette er ikke bare en metafor. Kapsaicin skaper rent bokstavelig en brannfølelse, ved at det etterligner molekylstrukturen til stoffet som frigjøres i huden når du får en faktisk brannskade. Hjernen merker ikke forskjell. Og det gjelder ikke bare for tunga, men for resten av kroppen også.

Selv fikk jeg det i øyet. Og ikke bare litt. Jeg hadde en skikkelig ladning på fingrene, og gned det godt inn, og da det virkelig begynte å svi gned jeg meg liksågodt enda litt mer. Det er kanskje to steder på kroppen hvor man i hvert fall ikke vil bli innsmurt med kapsaicin. Det ene er i underlivet. Det andre er nettopp i øyet.

I slike situasjoner kan et et par-tre ting være greit å være klar over:

1. Kapsaicin frastøtes av vann. Det nytter dermed ikke å skylle det bort.
Tvert i mot vil det bare spre det mer. (Det samme gjelder for øvrig hvis du har
fått for mye av det i munnen. Du bør motstå den naturlige trangen til å helle i
deg vann. Det hjelper derimot bedre om du drikker litt melk. Sukkerlake skal
visstnok også fungere.)

2. Det må en god del større doser kapsaicin til for at det skal gjøre noen
varig skade. Selve brannfølelsen kan gjøre vondt nok, men den er ikke mer enn en
illusjon.

Da jeg fortalte det til en venn, protesterte han på det siste. Og jeg må egentlig gi ham rett. Det gir ikke så mye mening å snakke om smerte som en illusjon. Smerteopplevelsen kan ikke stå i noe misforhold til virkeligheten; at jeg opplever den er virkelig nok i seg selv.

Vel, rent filosofisk kan det være spennende nok å diskutere. Og på det praktiske plan er det heller ikke noe uvesentlig. Smerte skal man ta alvorlig. Når det gjelder brannfølelsen av kapsaicin er det imidlertid enda en ting som må nevnes:

3. Det varer heldigvis ikke så lenge

Der jeg satt og tviholdt på øyet mitt, og hadde følelsen av at jeg aldri kunne få det opp igjen, la jeg filosofien mer eller mindre til side. Smerte eller ikke var uansett skaden en illusjon. I virkeligheten var det ingen som hadde prøvd å blinde meg med en fakkel, og det var jeg egentlig ganske glad for å vite.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Melk med sukker er best - på en noenlunde god indisk restaurant får man raita, en blanding av yoghurt og sukker (+ noen urter som kan variere) til sterke retter.

Og indere drikker gjerne lassi; igjen yoghurt, vann og sukker.

Med dette tilbehøret kan en etter litt trening gjerne bestille den sterkeste varianten. Og klage over at det er for slapt, hvis en ønsker.

Det sagt, illusjon er en god beskrivelse, og spising av for eksempel chili en ypperlig illustrasjon. Det er en vesentlig forskjell mellom det som virkelig skader en, og det som bare virker som å være skadelig.

Merk at det finnes forskjellig som er atskillig sterkere, for den som tør.

Martinbg sa...

Det er en vesentlig forskjell, men som sagt også en vesentlig likhet. Opplevelsen av smerte er virkelig nok, uansett hva årsaken til den er.

Når det gjelder chili, er jeg redd det er fordøyelsen, og ikke motet som gir tapt. Jeg blir ganske uggen i magen om det blir for sterkt. Hvis da ikke melk og sukker hjelper mot dette også, det har jeg ikke prøvd ut.

Anonym sa...

Det er nok med chili som for eksempel løk og fiber: Til å begynne med protesterer magen, men det går over med trening.

Og så er det ganske så koolt å se kokken stå i døra for å se om du greier å spise det han har laga etter klage over at maten ikke var hot nok.