Ulempen med individualitet

Jeg leser Steven Pinker: How the Mind Works, og jeg har kommet til kapittelet om hjernen som datamaskin. Han er, der jeg har kommet, på hvorfor en rent konneksjonistisk modell av psyken – dvs at all tenkning består av et snedig nettverk av assosiasjoner mellom elementer av ting man har lært seg å se likhetstrekk i – ikke er i stand til å gjøre en del av de tingene menneskepsyken unektelig kan. På sidene 114-119 kommer han inn på evnen til å skjelne individualitet. Vi ser tydelig forskjell på to ting som ligner hverandre, sier han, og det kan ikke helt forklares ut fra en modell som sier at alt vi vet om ting, vet vi ut fra hvordan det ligner på andre ting.

Vel, argumentet er mer presist enn som så, jeg har ikke forstått det godt nok eller satt av plass nok til å gjengi det ordentlig, boka i seg selv er verdt å lese. I hvert fall deler av den. Poenget her er Pinkers påstand om at mennesker (og en del andre organismer med hjerne) har utviklet et eget apparat for å håndtere individualitet, og at det er gode grunner til at et slikt apparat vil være nyttig.

For det første, for sosiale dyr, kan man anta at ulike individer er mer forskjellige mentalt enn de er fysisk (fordi hjernen er laget for å lære), med andre ord vil det være en del kunnskap om å omgås bestemte individer man ikke nødvendigvis kan slutte seg til ved å se på dem. Man trenger altså et system for å lagre informasjon om den enkelte. For det andre har man et særlig behov for å ha rimelig god rede på hvem som er ens nære slektninger, siden man har større genetisk interesse av deres velferd, enn av artsmedlemmers velferd generelt (slektskapsaltruisme). For det tredje er det lurt for rovdyr som spiser flokkdyr, å kunne blinke ut et bestemt dyr som bytte. Både det å jage og det å flykte krever energi, men hvis man jager samme dyr, blir energiregnskapet på begge sider det samme. Skifter man potensielt bytte for ofte, vil man ende som en sliten løve som jager dusinvis av uthvilte… for eksempel zebraer.

Og ikke et tilfeldig eksempel; Pinker nevner nettopp zebraens striper som en adaptasjon som ikke nødvendigvis hjelper dyret til å gjemme seg i naturen, men som hjelper det til å gjemme seg blant andre zebraer. Han forteller også om den observasjonen at forskere som setter fargemerker på individuelle gnuer i en flokk for å studere dem nærmere, ofte til sin frustrasjon opplever at dyret blir temmelig fort spist – nettopp fordi det blir enklere for rovdyrene å blinke dem ut.

Dette kan kanskje gjøre et par ting mennesker driver med, mer forståelig.

Eller vel, evolusjonspsykologi på roteloftet er og blir en svært spekulativ affære. Å tenke opp gode evolusjonshistorier er lett, jobben er å finne måter å teste dem på, og den jobben har ikke jeg tenkt å ta her. Men litt evolusjonstenkning kan også åpne fantasien for å teste andre hypoteser om et fenomen enn dets eventuelle evolusjonære status. Den fantasien har jeg lyst til å utforske.

For det første, det som, med et liberalt forhold til litteraturhistorien, kan kalles beslektet med janteloven, at kollektivet straffer de som stikker seg for mye ut, kan det forstås ved å se på skjebnen til den fargemerkede gnuen? Et scenario er at hvis det å skade folk er noe man (av en eller annen grunn) er motivert for – da vil man få mer utbytte nettopp av å blinke ut ett offer, enn å bare være kjip mot alle som kommer forbi. Og det er jo lettere å blinke ut de som skiller seg ut fra før.

Mer komplisert: Hva om man er motivert for å hindre folk i å skille seg ut, fordi, hvis alle i flokken er for mye individer, blir det vanskelig å kamuflere seg blant dem? (At jeg har skal ha hørt en slik teori, klinger i bakhodet mitt også.) En svakhet her, er at du vel vil være enda mer interessert i at noen skiller seg ekstremt ut, og resten – deriblant deg – utgjør en grå masse. Men de som er mest lettvintkanonføde, blir spist ganske fort. Og så er det opp til resten av oss, den halvgrå massen, å gjemme seg blant hverandre, samtidig som man blir gjenkjent hvis man trenger hjelp av slektningene, blir kjent igjen av flokken hvis man er høyt oppe i hierarkiet, osv.

Poenget her er ikke å tenke veldig dypt eller tette alle skott, men å antyde at både det å stikke seg ut og det å gli inn har sine fordeler og ulemper, og at menneskelivet kanskje er en avveining mellom disse, også på et biologisk plan. At det å ivareta både individualitet og konformitet i passende mengder er en dyp del av menneskers natur. Og at vi kan være motivert for å bry oss om andres grad av individualitet og konformitet også.

(En prediksjon som følger av dette, er at individer med høy status i en flokk vil være mer interessert i å vise sin individualitet, mens individer med lav status vil være mer interesser å vise sin konformitet; det er en fordel å bli kjent igjen hvis man kan kreve privilegier, men en større fordel å gli inn i massen hvis man kan bli avkrevd dem. En videre prediksjon er at et og samme individ vil skille seg mer ut når man er omgitt med noen av lavere status, være mer konform når man er omgitt av noen med høyere.)

For det tredje, og for min del kanskje det mest interessante, blir jeg nysgjerrig på enkelte mellomgruppe-fenomener. (For noen flere ord om mellomgruppe-psykologi, ta en kikk på forrige post.) Som mennesker er vi ikke bare utsatt for rovdyr, men også for andre mennesker; særlig for mennesker i andre grupper. Et kjent mellomgruppefenomen er ”de ser alle like ut”-effekten, tendensen til å se mindre forskjell på individer i andre grupper. Stort sett sett på som nedverdigende, til og med dehumaniserende.

Hypotesen det kunne vært gøy om noen formaliserte og testet ut, er: Kan det hende at du, i konflikt med ønsket om å fremstå som et individ, på andre måter arbeider ubevisst, men aktivt for å forsterke denne effekten – altså jobber for å gjøre det vanskeligere for folk fra de andre gruppene å skille dere ut som individer, og dermed blinke ut akkurat deg på slagmarken?

I så fall kan dere jo gjerne være unike dere hvis dere vil... men ikke jeg, nei!