Forvirring på jobb

I går ble jeg forvirret på jobb, der jeg har praksisplass. Det er en forvirrende tid, nå som det er nytt år, og nye prosjekter, og nye folk. Og dessuten har jeg en ny oppgave. Bare for noen dager, men det er noe jeg ikke har prøvd meg på før. Registrere og arkivere en bunke dokumenter... sortering er jo noe jeg liker, men det tar tid å komme inn i. Særlig når materialet er helt nytt.

Etter en time eller halvannen med arkivering skulle jeg på møte med resten 

av jobben, inkludert de nye folka. Altså flere folk enn jeg er vant til, og litt for mange til å få plass i møterommet egentlig.

For en gangs skyld var jeg mentalt forberedt på selve møtet, jeg hadde fått med meg at det skulle være et. Jeg har endelig etter tre måneder klart å komme meg på e-postlisten til de ansatte, og det hjelper meg å orientere meg om hva som skjer på jobb. (Ja, det gjør faktisk det, hvem skulle ha trodd noe sånt.)

Jeg klarte også å komme mer eller mindre i tide, bare at jeg måtte på do en tur, så da var jeg ikke helt i tide likevel. Første gang jeg kom inn var rommet nesten tomt, og jeg satte fra meg kaffekoppen min og vannglasset mitt på en plass (kaffekoppen var tom, men det pleier å være kaffe på møtene). Da var jeg tidlig ute. Så kom jeg tilbake. Da var jeg sent ute.

Rommet hadde blitt helt fullt, og noen hadde satt seg på plassen med kaffekoppen og vannglasset mitt, og kaffekoppen var dessuten borte.

Det er nok til å forvirre meg, tydeligvis. Og det jeg har lyst til å skrive om, er hva som skjer med meg når jeg blir forvirret.

Først og fremst sto jeg der og var satt ut. Og jeg må ha sett ganske satt ut ut. Jeg klarte ikke å ta initiativ til å finne en annen plass. Det var ingen tomme stoler igjen rundt bordet. I et hjørne sto det en stol, men det klarte jeg ikke å feste tankene mine ved... ikke øynene en gang, og jeg tror blikket mitt kan ha flakket litt... jeg klarte i hvert fall ikke bringe frem mentale bilder av hvordan stolen skulle løftes, og flyttes, og dermed forvandles til en sitteplass for Martin.

Jeg lurte dessuten veldig på hvor kaffekoppen min var.

Det viste seg at den hadde blitt ryddet bort, tom som den var. De trodde vel at den sto igjen fra forrige møte. Men vannglasset mitt var ennå på plass, og det var en liten trygghet i denne usikre situasjonen.

De skjønte tydeligvis at jeg ikke hang helt med, for en annen flyttet seg lenger inn på en av kortsidene, så det skulle bli plass til meg. Mens enda en annen gikk og hentet en ny kaffekopp. Og det er vel en av grunnene til at jeg føler meg godt tatt vare på på den jobben, folk skjønner og godtar begrensningene til hverandre. I stedet for å være bekymret og lage et nummer av det får man bare litt ekstra, praktisk hjelp…

Siden jeg fremdeles ikke hang helt med prøvde jeg også å flytte meg til kortsiden, i stedet for langsiden hvor det nå var en ledig plass. Så da tok hun andre og satte seg et annet sted, og jeg fant endelig en stol hvor jeg kunne sitte.

Det hjelper mye å sette meg ned når jeg er forvirret.

Resten av møtet var jeg litt mer til stede, men ikke helt – jeg snakket… jeg tror jeg snakket rart, men jeg er ikke sikker. Jeg stoppet opp en del foran ord, og jeg rotet meg litt bort i tankerekker som sluttet å være relevante for noen leddsetninger siden. På den annen side var det en der som hadde jobbet med autister før, og som syntes jeg virket ganske funksjonell, så jeg vet ikke…

Litt senere på dagen gikk jeg til en som kjente arkivene og skulle spørre om noe, og jeg kunne rett og slett ikke huske hva jeg skulle spørre om. Jeg bare sto der med noen ark i hånden og åpnet munnen uten å få ut noe, og han prøvde så godt han kunne å hjelpe. Til slutt, etter en fire-fem forsøk klarte jeg å få med meg at arket skulle sorteres som utgående, ikke inngående post. Noen minutter senere igjen forstod jeg at det var det jeg hadde gått for å spørre om.

Jeg er… ganske lett å forvirre, og når jeg er forvirret viser det seg nok mer av det litt spesielle funksjonelle ved meg. Det som på andre arbeidsplasser har skapt usikkerhet og forvirring og gjort at jeg ikke har passet så veldig inn.

I begynnelsen av arbeidstreningsprogrammet jeg er i skulle jeg observeres mens jeg gjorde oppgaver, og det jeg husker best var den gangen jeg ble helt forvirret. Det var en butikkoppgave. Jeg skulle pakke ut noen varer fra en stabel pappesker og krysse av på et ark, og jeg skulle gjøre det i min egen rekkefølge. Men mens jeg stod bøyd og holdt på med noen t-skjorter, tok oppgavelederen og plasserte en eske ballonger på bordet. Uten noen instruksjoner, og uten at det egentlig endret på oppgaven. Det gjorde meg helt forvirret. Jeg hadde planen min i hodet – rydde A, B, C… og så plutselig var det noen ballonger der. Jeg ble sliten av det for resten av dagen.

Jeg er selvfølgelig lettere å forvirre når det er masse endringer rundt meg og jeg har mindre ressurser å gå på… og da blir det ofte sånn at én uventet ting lager bølger og forstyrrelser i tankerekkene mine. Det stokker om på A, B, C og D, og fortsetter vel videre ut i alfabetet også. Da mister jeg noen av de funksjonene jeg vanligvis klarer å holde gående. Som taleevnen, eller evnen til å flytte en stol.

Men jeg er ikke like redd for å vise meg forvirret på denne praksisplassen som jeg har vært andre steder. Det er fordelen med både å kjenne seg selv og å bli tatt godt vare på.