I går ble jeg forvirret på jobb, der jeg har praksisplass.
Det er en forvirrende tid, nå som det er nytt år, og nye prosjekter, og nye
folk. Og dessuten har jeg en ny oppgave. Bare for noen dager, men det er noe
jeg ikke har prøvd meg på før. Registrere og arkivere en bunke dokumenter... sortering
er jo noe jeg liker, men det tar tid å komme inn i. Særlig når materialet er
helt nytt.
Etter en time eller halvannen med arkivering skulle jeg på
møte med resten
av jobben, inkludert de nye folka. Altså flere folk enn jeg er
vant til, og litt for mange til å få plass i møterommet egentlig.
For en gangs skyld var jeg mentalt forberedt på selve møtet,
jeg hadde fått med meg at det skulle være et. Jeg har endelig etter tre måneder
klart å komme meg på e-postlisten til de ansatte, og det hjelper meg å
orientere meg om hva som skjer på jobb. (Ja, det gjør faktisk det, hvem skulle
ha trodd noe sånt.)
Jeg klarte også å komme mer eller mindre i tide, bare at jeg
måtte på do en tur, så da var jeg ikke helt i tide likevel. Første gang jeg kom
inn var rommet nesten tomt, og jeg satte fra meg kaffekoppen min og vannglasset
mitt på en plass (kaffekoppen var tom, men det pleier å være kaffe på møtene).
Da var jeg tidlig ute. Så kom jeg tilbake. Da var jeg sent ute.
Rommet hadde blitt helt fullt, og noen hadde satt seg på
plassen med kaffekoppen og vannglasset mitt, og kaffekoppen var dessuten borte.
Det er nok til å forvirre meg, tydeligvis. Og det jeg har
lyst til å skrive om, er hva som skjer med meg når jeg blir forvirret.
Først og fremst sto jeg der og var satt ut. Og jeg må ha
sett ganske satt ut ut. Jeg klarte ikke å ta initiativ til å finne en annen
plass. Det var ingen tomme stoler igjen rundt bordet. I et hjørne sto det en
stol, men det klarte jeg ikke å feste tankene mine ved... ikke øynene en gang,
og jeg tror blikket mitt kan ha flakket litt... jeg klarte i hvert fall ikke bringe
frem mentale bilder av hvordan stolen skulle løftes, og flyttes, og dermed
forvandles til en sitteplass for Martin.
Jeg lurte dessuten veldig på hvor kaffekoppen min var.
Det viste seg at den hadde blitt ryddet bort, tom som den
var. De trodde vel at den sto igjen fra forrige møte. Men vannglasset mitt var
ennå på plass, og det var en liten trygghet i denne usikre situasjonen.
De skjønte tydeligvis at jeg ikke hang helt med, for en
annen flyttet seg lenger inn på en av kortsidene, så det skulle bli plass til
meg. Mens enda en annen gikk og hentet en ny kaffekopp. Og det er vel en av
grunnene til at jeg føler meg godt tatt vare på på den jobben, folk skjønner og
godtar begrensningene til hverandre. I stedet for å være bekymret og lage et
nummer av det får man bare litt ekstra, praktisk hjelp…
Siden jeg fremdeles ikke hang helt med prøvde jeg også å flytte
meg til kortsiden, i stedet for langsiden hvor det nå var en ledig plass. Så da
tok hun andre og satte seg et annet sted, og jeg fant endelig en stol hvor jeg
kunne sitte.
Det hjelper mye å sette meg ned når jeg er forvirret.
Resten av møtet var jeg litt mer til stede, men ikke helt –
jeg snakket… jeg tror jeg snakket rart, men jeg er ikke sikker. Jeg stoppet opp
en del foran ord, og jeg rotet meg litt bort i tankerekker som sluttet å være
relevante for noen leddsetninger siden. På den annen side var det en der som
hadde jobbet med autister før, og som syntes jeg virket ganske funksjonell, så
jeg vet ikke…
Litt senere på dagen gikk jeg til en som kjente arkivene og
skulle spørre om noe, og jeg kunne rett og slett ikke huske hva jeg skulle
spørre om. Jeg bare sto der med noen ark i hånden og åpnet munnen uten å få ut
noe, og han prøvde så godt han kunne å hjelpe. Til slutt, etter en fire-fem
forsøk klarte jeg å få med meg at arket skulle sorteres som utgående, ikke
inngående post. Noen minutter senere igjen forstod jeg at det var det jeg hadde
gått for å spørre om.
Jeg er… ganske lett å forvirre, og når jeg er forvirret
viser det seg nok mer av det litt spesielle funksjonelle ved meg. Det som på
andre arbeidsplasser har skapt usikkerhet og forvirring og gjort at jeg ikke
har passet så veldig inn.
I begynnelsen av arbeidstreningsprogrammet jeg er i skulle
jeg observeres mens jeg gjorde oppgaver, og det jeg husker best var den gangen
jeg ble helt forvirret. Det var en butikkoppgave. Jeg skulle pakke ut noen
varer fra en stabel pappesker og krysse av på et ark, og jeg skulle gjøre det i
min egen rekkefølge. Men mens jeg stod bøyd og holdt på med noen t-skjorter,
tok oppgavelederen og plasserte en eske ballonger på bordet. Uten noen
instruksjoner, og uten at det egentlig endret på oppgaven. Det gjorde meg helt
forvirret. Jeg hadde planen min i hodet – rydde A, B, C… og så plutselig var
det noen ballonger der. Jeg ble sliten av det for resten av dagen.
Jeg er selvfølgelig lettere å forvirre når det er masse
endringer rundt meg og jeg har mindre ressurser å gå på… og da blir det ofte
sånn at én uventet ting lager bølger og forstyrrelser i tankerekkene mine. Det
stokker om på A, B, C og D, og fortsetter vel videre ut i alfabetet også. Da
mister jeg noen av de funksjonene jeg vanligvis klarer å holde gående. Som
taleevnen, eller evnen til å flytte en stol.
Men jeg er ikke like redd for å vise meg forvirret på denne praksisplassen
som jeg har vært andre steder. Det er fordelen med både å kjenne seg selv og å
bli tatt godt vare på.
2 kommentarer:
Godt nytt år tilbake! Det er fint du blir så godt ivaretatt. Nå tror jeg at jeg er på nippet til å få en praksisplass og er ganske spent på hvordan det blir.
Det høres spennende ut.. jeg håper du også blir godt ivaretatt, og at du finner en praksisplass hvor du får brukt det du kan.
Legg inn en kommentar