Hvori Martin gjør opp regnskap for livet så langt, del 2

Dette er del 2 av en veldig lang tekst. Her prøver jeg å finne ut hvordan livet mitt er annerledes i år, hvordan det har vært før, og ikke minst hva jeg egentlig har holdt på med de siste åtte årene.

I forrige innlegg beskriver jeg fire områder hvor ting har forandret seg eller er i gang med det: Jeg synes at jeg har en mer oversiktlig fremtid, jeg har et mer selvstendig liv, jeg har et mer aktivt sex- og sosialliv, og jeg har utviklet meg en god del som skribent.

Men som jeg også sa i forrige innlegg er det ingen av disse tingene som er nye. Det kan tvert i mot virke som om jeg hadde mer av disse tingene i livet mitt frem til 2007, da jeg sluttet på profesjonsstudiet i psykologi. Det kan virke som om perioden imellom har vært et skritt tilbake, en tid på tomgang, et kapittel som ville vært dramaturgisk overflødig dersom livet mitt hadde vært en roman.

Jeg vet at jeg ikke har kastet bort de siste åtte årene, at det faktisk har skjedd veldig mye selv om de ytre forholdene har endret seg lite. Grunnen til at jeg driver på med dette lange dobbelinnlegget er at jeg vil finne ut av hva som egentlig har skjedd.

Previously on livshistorien til Martin.

Det ligger kanskje noe sant i at jeg ikke kan si den enkleste ting om meg selv uten å ta med hele livshistorien min først? Den handler mye om forvirring og frustrasjon, men litt om et par oppturer også.

Frem til jeg var rundt 15 var det mest forvirring og frustrasjon. Mye sosial friksjon og konflikt. Det skulle lite til før jeg ble veldig sint. Enkelte av barna rundt meg syntes det var moro når jeg ble sint, og jeg begynte å tolke selv velmente ting som fiendtlig og gjort for å provosere. Jeg prøvde å kontrollere sinnet mitt, men ga mer eller mindre alltid etter... selv om jeg hadde et trygt og godt hjem, og alltid hadde jevnaldrende venner å holde meg til, følte jeg meg utsatt, alene om ting, følte meg hele tiden under angrep. (Det hender fremdeles noen ganger at jeg føler meg sånn.) Hvis jeg skal snakke om kapitler er dette kapittel nummer 1. Utgangspunktet.

Så, rundt femtenårsalderen, opplevde jeg en sosial omveltning. Jeg utviklet en personlighet, eller i hvert fall fasade, som gjorde det lettere å komme overens med folk. De litt sære trekkene mine fikk større plass – jeg prøve å gjøre livet til en slags Monty Python-sketsj, eller Douglas Adams-roman. Eller det var fra sånne kilder jeg hentet inspirasjon. Å stå i utkanten av det normale fungerte bedre for meg enn å prøve å passe inn. Sjarmen og humoren min kom bedre frem, og dessuten hadde det vært noe ubestemmelig merkelig med meg før, som satte ut folk. Nå begynte jeg å være merkelig på en mer åpenlys og håndgripelig måte.

En konsekvens var at jeg ble mer aktiv i sosiale miljøer og organisasjoner... av alle slag, for jeg ville oppleve alt nå som jeg først kunne... jeg hadde det ganske moro og ble veldig sliten. Det var kapittel 2.

Da jeg var 19 hadde jeg tømt meg helt for krefter, og dratt eksentrisiteten såpass ut at jeg begynte å komme på utsiden av det aksepterte igjen. Angstnivået økte såpass at jeg begynte å få diagnoser for det. Antagelig var jeg deprimert også. Og frustrert. Og sint. Og kaotisk i hode og kropp og oppførsel. Så jeg herpa meg selv og økonomien min og folk rundt meg i noen år, før det gradvis begynte å roe seg. Kapittel 3.

I årene etter det var jeg fortsatt engstelig og deprimert, men mindre destruktiv, og jeg hadde noe å holde på med... en slags plan, så jeg ikke trengte ta beslutninger fra dag til dag (eller år til år). Jeg hadde det ikke så veldig bra, men hadde det ikke så veldig dårlig heller. Jeg hadde ikke noe særlig overskudd, og var fortsatt engstelig og litt deprimert. Kapittel 4.

Så hvor var jeg da høsten kom, 2007, og profesjonsstudiet ikke fungerte mer? Jeg var sliten! Og i det såkalt femte kapittelet i livet mitt, perioden fra 2007 og til i fjor, har jeg hvilt ordentlig ut. Jeg har gått i langvarig, regelmessig terapi, og fått en aspergerdiagnose underveis. Sosialt har jeg trukket meg tilbake, som jeg har sagt før. Gått lite på arrangementer, ikke truffet så mye folk, fått stilt behovene mine mer eller mindre på nettet. Materielt har jeg klart meg greit, vært i tiltak og systemer som for det meste har latt meg være i fred. Attføring og arbeidsavklaring, masterstudier og ventelistetid. Bodd hjemme hos mor.

Det overskuddet som begynte å samle seg opp etter hvert har jeg brukt til å bli ordentlig kjent med meg selv.

Følelsesmessige nyanser

Støynivået i hodet mitt har vært lavere enn noen gang før. De har ikke vært så skrikende nært innpå lenger. Alle tingene i verden, mener jeg. Jeg har ikke måttet bruke det meste av ressuserne mine på å filtrere og sortere alt for mye informasjon. Jeg har oppdaget ting som at det finnes... følelsesmessige nyanser.

Følelsene mine var alt for intense før. For det aller meste gikk de i ett. Når det har kommet en følelse har jeg opplevd det enten som mellomsterk til sterk angst, fysisk mangel av ett eller annet slag, sinne og frustrasjon, eller bare noe numment stresset noe som kjentes som murring et sted bak øynene. Det var hele følelsesregisteret mitt.

For å ta et eksempel pleide jeg å slite med å kjenne forskjell på fornemmelsene av å være sulten, tørst, varm og trøtt (fysisk mangel av ett eller annet slag), så det ble litt tilfeldig om jeg reagerte med å spise, drikke, ta av meg skjorta, eller legge meg nedpå. Og jeg forstod ikke alltid følelsen av metthet, noe som førte til mye forspisning og ofte kvalme, mageknip, og annen klundrete fordøyelse.

For å ta et annet eksempel opplevde jeg nesten alle former for tiltrekning som en slags panikk – en blanding av begeistring, ønske om kontakt, angst for å ta kontakt, og frustrasjon over å ikke få kontakt.

Hvis jeg så et pent ansikt på bussen – den følelsen. Hvis noen lå og solte seg i parken – den følelsen. Hvis jeg ble kjent med noen og fant ut at de var et flott menneske – den følelsen. Hvis jeg var fascinert av noen men det var mest vennskapelig – den følelsen.

Hvis jeg så noen jeg kjente i et plutselig seksuelt lys – den følelsen. Hvis jeg begynte å bli betatt av noen – den følelsen. Hvis jeg fikk en mistanke om at noen var interessert i meg – den følelsen. Det lignet så fælt på angst at jeg ofte reagerte på tiltrekning med å tenke "å nei, ikke nå igjen".

I den seksuelt mer aktive perioden min... må jeg jo åpenbart ha tatt tiltrekningen videre. En gang i blant. Det kostet veldige anstrengelser, angst på forhånd og ofte i etterkant (i blant også under), og ble ofte friksjonsfylt, noen ganger destruktivt, fordi grensesansen min var jo ikke mer på plass. Selv om jeg hadde noen fine opplevelser også... så vil jeg ikke si at seksuallivet mitt fungerte bedre før, på tross av at det var mer av det.

Nå i dag kan jeg se et pent ansikt på bussen og tenke at "huh, det var et pent ansikt", og det er alt. Ingen følelse av at jeg burde ta noen form for kontakt. Tvert i mot vet jeg at bussen ikke noe særlig bra sted å ta kontakt.

Følelsen av at jeg "burde ta kontakt" gjelder ikke bare pene ansikter, forresten, og ikke bare det seksuelle... jeg må ofte bruke viljestyrke for å ikke blande meg i andres samtaler. På kafé for eksempel. Eller på Twitter ikke minst. Det er ikke fordi jeg  ikke skjønner at det er påtrengende – jeg skjønner det jo godt nok til å skrive om det – men jeg føler meg tvunget til det, at situasjonen fører meg dithen, at jeg bare henger på bevegelsen. Det er en av måtene grensesansen min pleide å være feilkoblet på.

Nå som jeg oppfatter flere av nyansene, er det også lettere å korrigere meg selv. Jeg kan kjenne på meg at jeg er betatt av noen, men at jeg egentlig ikke har lyst til å ta det videre, og vite at det kommer til å roe seg etter en stund. Så jeg kan like gjerne glede meg over det underveis. Eller kanskje jeg ønsker å ta det videre... og da står jeg ikke skvist inn mellom de to impulsene – følelsen av at jeg må si noe om det, og følelsen av at det vil være påtrengende av meg, fryktelig påtrengende.

Presset inn mellom to like feilkalibrerte impulser, skjør og rigid fordi jeg mangler nyanser. Ute av stand til å foreta meg noe som helst.

Skriveøvelser og eksponeringsterapi

Med skrivingen har også utviklingen vært den samme. I tenårene gikk det bedre, i tyveårene gikk det verre, en stund sto det helt stille, også kom vi til høsten 2007…

I den perioden det gikk bra skrev jeg som sagt en god del, selv om det var litt lite filtrert, litt lite strukturert, og ikke fungerte i mer enn ganske små doser.

Da det begynte å gå verre var skrivingen et av stedene det viste seg først. Jeg satte meg sjeldnere ned, og når jeg satt jobbet jeg sjelden særlig lenge før jeg ble overvunnet av usikkerhet og frustrasjon, angstnivå såpass høyt at jeg ikke hadde sjans til å produsere ord.

Jeg skrev fremdeles litt… selv i den aller verste perioden fikk jeg til en slags kladd til en roman, selv om den ikke fungerte særlig godt… og i tiden etterpå, hvor jeg studerte, skriblet jeg i blant ned noen ting som et sideprosjekt. Dit var det jeg hadde kommet da mellomperioden tok til.

Den samme dagen jeg sluttet på profesjonsstudiet sa jeg til meg selv at "nå kan jeg gjøre det jeg har lyst til i stedet". Og da var det skrivingen jeg mente. Og noen år senere, da jeg begynte å få overtaket på angsten og de andre følelsene, var skrivingen noe av det første jeg tok tak i.

Det var skrivingen som gjorde at jeg ved siden av terapien jeg gikk i begynte å eksperimentere med eksponeringsøvelser alene.

Jeg husker noen av de tidligste øvelsene... noe av det første jeg presset meg til å gjøre, var oversettelse. På den måten trengte jeg ikke å produsere språk fra ingenting, det var angsten for sterk til. At jeg hadde noe å bruke språksenteret på var nok, og det var ille nok bare det. Femten minutter om dagen. Ikke mer. Uansett hvor bra eller dårlig det gikk, skulle jeg gi meg når de femten minuttene var ute.

Ofte sto det helt stille. Bare angst og frustrasjon og jeg var rasende på meg selv. Men fordi jeg ikke hadde lov til å gi opp i frustrasjon fikk jeg muligheten til å bli kjent med… det jeg har snakket om før… nyansene.

Når man slutter med noe i frustrasjon er man et bestemt punkt på en  følelsesmessig kurve. Det vokser og vokser til det når toppen, og så tar det slutt. Det tar slutt fordi jeg gir opp. Det er deilig å gi opp. Det er befriende å gi opp. Jeg blir også enda mer forbanna på meg selv, men akkurat det øyeblikket hvor jeg gir opp... ah, endelig tar det slutt.

Man lærer seg å lengte etter den lettelsen. På et plan gleder man seg til å gi opp i frustrasjon.

Når man derimot slutter på grunn av en ytre faktor, klokka, det at de femten minuttene er ute, begynner avbruddet å falle på helt forskjellige punkter. Noen ganger er man litt frustrert, noen ganger veldig frustrert. Noen ganger godt i gang, og har lyst til å skrive mer… man får flere og mer varierte erfaringer med avbrudd, det blir ikke lenger forbundet med lettelse i hodet.

Man får også sjansen til å erfare at frustrasjonen går ganske fort over av seg selv. Eller, blir litt lettere, og så kanskje blomstrer den opp igjen, og så letner den… man lærer at det kommer i bølger, men at det finnes noe på andre siden av toppen. Det blir ikke bare verre og verre og verre for alltid.

Angst og andre sterke følelser

Vinteren etterpå lærte jeg meg mye av det samme om angst. I stedet for å prøve å vri tankene vekk begynte jeg å la tankene komme av seg selv. Det opplevdes som selvpining, som om jeg ville meg selv vondt, men jeg klarte å holde ut lenge nok til å lære at etter toppen av kurven… er det et ned igjen på den andre siden. Man føler seg bedre uten å måtte fordrive de skremmende tankene i hodet.

Her må jeg understreke – det var på kroppen at jeg lærte det. Det holder ikke å vite det i teorien, er ikke noe ren viljestyrke kan fikse. For min del tok det kunnskap, planlegging, prøving og feiling, at jeg nesten ikke hadde andre forpliktelser. Det var noe jeg kunne gjøre fordi jeg var heldig og kunne bo hos familie, hadde studier uten noen sluttdato som truet, hadde en psykolog som hjalp meg med å sortere alt rotet.

Og det er kanskje nettopp det jeg har holdt på med i mellomperioden. Brukt minst mulig ressurser på eksterne ting, som jobb, bolig og økonomi; hatt akkurat nok ressurser igjen til å... forandre meg selv? Forandre på grunnleggende ting...

lært meg kognitive, sosiale, emosjonelle og relasjonelle ferdigheter. Lært meg filtrering og sortering, kategorisering av følelser og inntrykk, forskjellen på fornuftige hemninger og angst... lært meg å forholde meg til grenser av alle slag. Lært meg å si stopp, ikke bare til andre, men til meg selv, vel så ofte til meg selv

med alle de tingene jeg nevnte i begynnelsen, skriving, flørting, selvforsørging, som motivatorer, som overordnede mål, litt noe å hente motivasjon fra, litt noe å peile seg inn etter, men også store livsmål i seg selv. Sider av livet som ikke bare ble preget av angst, men også førte til mye angst.

Hvorfor kan jeg si jeg satser på skriving nå?

Når jeg formulerer det sånn, lurer jeg ikke lenger på om de siste åtte årene har stått stille eller ikke. Tvert i mot har de vært innadvendte, men veldig hektiske.

Jeg skjønner også hvordan mellomperioden har vært et bindeledd, ikke et avbrudd, jeg skjønner hva som ligger i at jeg har lært en god del ting på nytt. Før fikk jeg til ting på en spontan og fomlete måte, jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem, men hoppet litt ut i det likevel. Mens nå har jeg jobbet målbevisst med de nødvendige ferdighetene, og har et ganske bevisst forhold til det jeg gjør. Kanskje mer bevisst enn hva mange andre er, fordi jeg har måtte jobbe gjennom det så grundig.

Når jeg tenker meg om har jeg sett den læringskurven i en bok. Læringskurven for å videreutvikle et talent. Man kan være ganske flink til å tegne, synge, spille, men så bestemmer man seg for å utvikle det mer systematisk, og da kommer det ofte en nedgang den første tiden. Man legger av seg de teknikkene man har brukt opp til nå — de har fungert helt fint, men de lar seg ikke utvikle noe særlig videre. Til gjengjeld begynner man med teknikker som fungerer dårligere akkurat nå, men som man kan komme veldig mye lengre med på sikt.

Måtene jeg tenker fremover på, tar vare på meg selv, pleier vennskap, utforsker mulige seksuelle relasjoner, de har blitt mer fleksible, tåler motgang bedre, finner nye veier i stedet for å stoppe opp… de har også blitt mer hensiktsmessige, bruker opp mindre krefter på forvirring og rot.

Jeg begynte hele denne teksten, den jeg har delt i to innlegg, med å skrive litt om planene mine for å skrive. At jeg vil satse ordentlig på skriving når de andre tingene i livet mitt har falt på plass… og mens jeg har jobbet med innlegget har de falt enda mer på plass…

Men som han sa, han som har kjent meg i åtte år: Det samme har jeg påstått gjennom hele mellomperioden, det såkalte kapittel 5. Når ting bare faller på plass skal jeg ta skrivingen mer på alvor. Hvordan kan jeg vite at det ikke har vært utsettelser og unnskyldninger, at de siste åtte årene faktisk har vært et fremskritt for skrivingen?

Fordi skrivingen har gått opp og ned sammen med alt det andre jeg har fortalt om. Og fordi jeg har lært mer bevisste skriveferdigheter, og arbeidsrutiner, på samme måte som jeg har lært meg mer bevisste teknikker for alt det andre.

Jeg skal si det foregår mye omkring meg akkurat nå, men det kommer til å roe seg ned igjen etter en stund, etter at alle omveltningene har blitt til den nye hverdagslivet. Og da kommer kanskje tiden for at jeg virkelig skal satse på å skrive?