Hvori Martin gjør opp regnskap for livet sitt så langt, del 1

"Du har hatt de samme unnskyldningene så lenge jeg har kjent deg..."

 

Utfordringen, for det var en utfordring, kom fra en jeg har kjent i litt over åtte år. Jeg nevnte det vel i forrige innlegg. Det vi hadde snakket om var skrivingen min, som han så og ser potensial i. Jeg hadde fortalt at når jeg var ferdig med arbeidsavklaringen, da kunne jeg endelig satse ordentlig.

 

Det er lettere å satse på noe når man har liv og økonomi på plass, og vet bedre hva man vil ha å forholde seg til. Men det samme har jeg altså sagt omtrent siden den dagen vi ble kjent.

 

For litt over åtte år siden var det et halvår etter at jeg sluttet på profesjonsstudiet i psykologi. Det var den samme våren jeg begynte på arbeidsavklaringspenger. Den samme våren jeg begynte å skrive mer enn jeg hadde gjort, fordi jeg ikke lenger studerte til et yrke som ville tatt for mye tid, nesten alt jeg hadde av overskudd og tid. Den samme våren som... en hel rekke andre ting også.

 

Under en skriveøvelse den samme våren fant jeg på en replikk som fikk de andre til å le høyt. Den lå i munnen på en fiktiv karakter, men handlet jo selvfølgelig om meg selv. "Jeg har kommet til et vendepunkt i livet, og der har jeg egentlig blitt."

 

Og der har jeg egentlig vært, i de litt over åtte årene som har gått.

 

I år har jeg en klarere følelse av at kommet videre fra det vendepunktet, at jeg er ferdig med en slags mellomperiode. At jeg har kommet til et nytt kapittel nå. Jeg kommer til å bruke begge begrepene, selv om jeg ikke er sikker på hva det betyr. Jeg vil veldig gjerne finne ut hva det betyr, men jeg er ikke sikker på hvorfor jeg trenger å finne det ut heller.

 

Kanskje jeg synes jeg trenger å gjøre rede for hva jeg egentlig har holdt på med så hele tiden… i stedet for for eksempel å satse ordentlig på å skrive…

 

Jeg har uansett brukt lang tid, veldig lang tid, på å skrive det innlegget du leser nå. Langt har det også blitt. Jeg vet ikke om jeg synes det er helt ferdig. Men jeg synes nesten jeg er nødt til å gjøre meg ferdig med det, for denne gang… bare mens jeg har skrevet på det har det skjedd så mye nytt…

 

På grunn av lengden deler jeg innlegget i to. I første del skal jeg skrive om hva som har blitt annerledes i år, og hvordan det var i årene før. Vi begynner derfor med en oppsummering av

 

Det sjette kapittelet i livet mitt

hvori Martin bor for seg selv, er noen dager i uka på arbeidsmarkedstiltak, har mer konkrete fremtidsplaner, er mer aktiv sosialt, deltar på arrangementer, blir kjent med folk... gjør fremskritt med nettdating og har blitt flinkere, mye flinkere, til å håndtere følelsene sine; han forstår nyansene i dem dem bedre, de tar ikke så overhånd, og han har blitt flinkere til å forholde seg til grenser

 

De fleste av disse handlingstrekkene kan føres bakover til ting jeg var opptatt av i det forrige kapittelet, det såkalte kapittel 5, så derfor kommer jeg til å skrive litt frem og tilbake — fortid, nåtid, fortid, nåtid og så videre — til jeg kan begynne å gjøre rede for hva disse forskjellene betyr.

 

Hvorfor trenger jeg å gjøre rede for noe som helst? Hvem skriver jeg for? Kanskje bare min egen, estetiske sans…

 

hvis jeg holder meg til bildet av livshistorien min som roman kan kapittel 5, ved første øyekast, se ut som et ikke så veldig bra stykke håndverk. Karakterutviklingen i kapittlene 1 – 4 stopper liksom opp, eller går tilbake, i kapittel 5. Det er helle ikke noe særlig plot. Og så starter det opp igjen i kapittel 6…

 

Det er åtte år av livet mitt. Har jeg bare surret dem bort eller har de en plass? Kanskje ikke så rart at jeg har brukt hele våren på bloggen, og bruker hele dette kjempeinnlegget, til å finne på en form for konklusjon.

 

 

En mer overskuelig fremtid

For litt over åtte år siden søkte jeg NAV om attføring (som ble til arbeidsavklaring, som ble til venteliste, som ble til tiltak). Jeg hadde blitt nødt til å slutte på profesjonsstudiet, og ville prøve å ta en mastergrad i stedet, men den øvre grensa for år på studielån var nesten nådd.

 

Jeg fikk vite at attføring kunne gi en mulighet til å få fullført. I løpet av søknadsprossesen hadde jeg noen samtaler med NAV, og etter hvert begynte jeg å forstå at jeg også ville trenge hjelp inn i arbeidslivet...

 

ville trenge hjelp til å skjønne selve konseptet jobb, og hjelp til å legge opp et arbeidsliv rundt det jeg begynte å skjønne var en litt krevende mental helse, selv om jeg ikke hadde fått noen aspergerdiagnose ennå. Jeg visste bare at jeg hadde masse angst, eller det som opplevdes som angst, slet med temperamentet, følte meg begrenset på mange områder, hadde problemer med å gjennomføre praktiske oppgaver, og problemer med å ta vare på meg selv.

 

I de første seks årene på AAP var jeg student: Først noen år med forelesninger og eksamener, og så en masteroppgave som tok innmari lang tid. De siste to årene har jeg stått på venteliste for tiltak.

 

Gjennom hele perioden var arbeidsmuligheter og fremtidsmuligheter lite avklart. Jeg har bare visst at noe har ligget der fremme og ventet. En prosess jeg skulle gjennom, en avgjørelse en eller annen instans skulle ta, eller kanskje begge deler? Noe jeg ikke har forstått eller visst hvordan kom til å bli…

 

Det frister ikke så veldig å lage store planer når man vet at betingelsene kan forandre seg igjen om noen år. Det frister ikke å legge opp til mer intensiv skriving, for eksempel – innarbeide en dagsrytme med mer enn halvannen times skriving pr. dag. Det tar lang tid å innarbeide en dagsrytme, og koster mye slit, jeg tipper enda mer dersom man er autist. Det er ikke noe jeg har hatt lyst til å gjøre forgjeves.

 

Nå som tiltaket er i gang begynner fremtiden å bli mer overskuelig. Jeg kan forestille meg en fremtidig Martin, slik han ser ut i jobb og i fritid, jeg kan forestille meg hvordan dagsrytmen min kan. Jeg kan begynne å gjøre noe mer enn bare vente.

 

Et mer selvstendig liv

At jeg flyttet for meg selv i fjor sommer er jo en viktig endring... det går ikke helt opp med at "i år er alt forandret", men der har vi vel forskjellen på et liv og en bok. Livet er ikke like spissfindig komponert.

 

Jeg har gjort tidligere forsøk på å flytte hjemme fra også. Jeg gikk på folkehøyskole et år, et år jeg hadde det temmelig rotete i hodet (ikke bare på grunn av folkehøyskolen, det begynte allerede vinteren før), og etter det hadde jeg en leilighet i noen måneder, noe som også var ganske rotete... jeg hadde jo ingen inntekt å betale husleie med… alt dette var rundt årtusenskiftet.

 

En stund senere, som egentlig bare var et halvår, skaffet jeg en studenthybel, men jeg bodde ikke så veldig hjemmefra da heller. For det første var økonomien fortsatt rot. Jeg brukte opp pengene alt for fort, måtte låne av moren min, penger jeg ennå ikke har betalt tilbake. Det var ikke det at jeg festet og drakk så mye en gang, jeg hadde bare ikke noe særlig oversikt.

 

For det andre krevde det mer av meg enn jeg hadde trodd når jeg måtte dele kjøkken og bad og tynne vegger med så mange andre og bare ha noen få kvadratmeter til bøker, filmer, klær, arvemøbler, alt sammen egentlig... en hjemmebase med veldig begrenset kapasitet.

 

Det gikk ikke så lenge før jeg begynte å overnatte en natt eller to hos moren min... og ha noen av bøkene og filmene og klærne der... en gang eller to, og så en uke eller to, og så et år eller to.

 

Med unntak av den aller første tiden vil jeg ikke si at jeg akkurat bodde på studenthybelen. Én jeg snakket med foreslo at jeg kunne se på den som et veldig dyrt lager. Og i 2009 var det slutt – jeg hadde bodd der så lenge jeg hadde lov, og selv om det var trist å flytte, og jeg liker jo ikke forandringer, så gjorde det ikke noe særlig forskjell i livet mitt.

 

Vinter 2009 – sommer 2015 er ikke fullt så mye som åtte år. Men det hører til under den samme perioden. Følger det samme mønsteret med utvikling, og så avbrudd, og så gjenopptagelse: Jeg prøvde å bo for meg selv, og så gjorde jeg det ikke mer, og nå gjør jeg det igjen, men på ordentlig.

 

Angivelig sex...

En periode her på bloggen skrev jeg ikke om annet. At jeg ikke fant noen å ha sex med. At jeg ikke var i stand til å finne noen. Jeg analyserte det opp og ned, stilte mange spørsmål, fikk oversikt over noen nye måter å tenke på. Og presset meg gjennom en del personlige sperrer ved å uttale noen av ønskene mine høyt. Det var skummelt å innrømme at jeg ønsket meg noe som helst!

 

I år har det begynt å skje ting igjen. Faktisk mens jeg har holdt på å skrive dette. Jeg har hatt sex! For første (og andre, tredje og fjerde) gang siden november 2006. Veldig bra sex har det vært også.

 

Så der har vi enda en ting som har stått stille i litt over åtte år. (Nesten ti da, egentlig.)

 

Gjennom hele perioden virket det seksuelle som noe nesten umulig. Gjennom mye av perioden prøvde jeg ikke en gang. Jeg hadde på følelsen av at et eller annet måtte på plass først, et eller annet jeg ikke helt visste hva.

 

Jeg har tatt tak i det ene, og det andre og det tredje, og det har alltid vært noe mer... enda en hindring å komme seg forbi, gjerne enda vanskeligere enn den forrige.

 

Sex med en partner — har jeg forstått — er resultatet av en sammensatt serie av handlinger, og bygger på en innviklet struktur av sosiale, relasjonelle og emosjonelle vaner. Man må komme i kontakt med noen, forholde seg til dem i det minste der og da, håndtere og sortere alle følelsene som dukker opp, både hverandres og ens egne følelser.

 

Selv da jeg hadde partnere i blant var det mye i forholdet mellom oss som var krevende. Jeg slet nesten ut meg selv, gikk mye med angst, for å prøve å holde forpliktelser jeg ikke forsto. Jeg var heller ikke noen særlig god partner for andre. For å si det mildt. Så jeg var i forhold og hadde sex, men ikke under de aller beste omstendigheter.

 

Og hvordan jeg klarte å finne meg partnere... jeg var jo så redd for å uttrykke noen som helst interesse! Så redd for å svare når noen andre viste interesse for meg. De få gangene jeg i det hele tatt brøt gjennom frykten ble jeg utkjørt etterpå, i et tilfelle ble jeg nummen i fingre og ansikt, og svimmel

 

ikke kom jeg meg så veldig mye rundt heller, traff ikke folk, var ikke helt oppmerksom på hvor lite jeg kom meg rundt, gikk for eksempel og lurte på hvorfor jeg aldri opplevde å bli plukket opp på barer uten å huske på at jeg faktisk aldri gikk på barer

 

på tross av det var jeg mer sosialt aktiv før mellomperioden, kapittel 5. Først etter at masteroppgaven begynte å trekke ut, hybelen var forlatt på ordentlig, alle jeg hadde studert med hadde sluttet, ble jeg så tilbaketrukket at jeg nesten aldri møtte nye folk.

 

Tilbaketrekningen var ganske frivillig, eller i det minste velkommen. Jeg visste at jeg trengte tid for meg selv, tid til å komme inn i mer behagelige rytmer... nå går jeg aktivt inn for å komme mer i kontakt med folk igjen, og det betyr også at jeg finner flere mulige partnere, det er den største forandringen.

 

...men vel så mye sosiale evner

Nå følger det en tanke jeg ikke helt klarer å formulere:

 

"Jeg har visst hele tiden at sex ikke har vært det eneste, eller viktigste, jeg har savnet. At arbeidet for å oppnå et sexliv, også har vært med å gi meg et sosialliv. Og at det har vært noe av vitsen hele tiden."

 

Jeg har lært meg nye sosiale vaner – hvordan man treffer folk, starter samtaler, oppdager hvem man har kjemi med, og hvem man vil fortsette kontakten med. Jeg har lært meg nye mellommenneskelige vaner og ferdigheter – hvordan man knytter og opprettholder kontakt uten å virke for uinteressert eller masete, hvordan man kan gjøre i hvert fall små ting for hverandre, be om tjenester, gjøre tjenester, lytte eller gi råd ettersom hva den andre foretrekker. Jeg har lært meg nye emosjonelle ferdigheter – blir ikke satt like mye ut av andres følelser, plukker opp mer av andres følelser, men vel så viktig plukker jeg opp mer av mine egne. Jeg kan regulere meg selv på en helt annen måte, oppsøke ting jeg har behov for (mat, drikke, stimulans), trekke meg tilbake når jeg begynner å bli (mett, utørst, overstimulert), og med andre mennesker klarer jeg å lese og kommunisere om grenser, både andres grenser og mine egne, og det gjør at jeg kan slippe folk mye nærmere uten fare for at noen av oss tråkker over.

 

Hver og en av disse vanene og ferdighetene er nyttige hvis man ønsker bra og regelmessig sex. De er elementer av den strukturen et sexliv bygger på.

 

Hvis man sliter med alle, eller de fleste, av disse vanene og ferdighetene, sånn som jeg har gjort, er det ikke så rart at sexlivet har vært litt tynt... jeg har sett folk lete etter den ene store grunnen til at de ikke får det til med sex, men i mitt tilfelle i hvert fall har det vært mange små grunner. Og det har jeg jo vært klar over.

 

Den samme strukturen er også nyttig hvis man ønsker et bedre sosialliv, flere vennskap, og mer trivsel i sitt eget selskap... kanskje ikke noen universalkur, kanskje ikke tilstrekkelig, kanskje ikke nødvendig en gang, men til god nytte.

 

Den tanken jeg ikke helt klarer å formulere er at jeg tror jeg har oppnådd alt dette fordi jeg har peilet meg inn på sex... at jakten på et sexliv har vært en metode for å finne ut alle de spesifikke tingene jeg trengte å lære, og for å hente frem krefter og motivasjon til å gå gjennom prosessen. At jeg tror man kan bygge opp andre ferdigheter på den samme måten. Finne et høythengende mål som er sterkt nok ønsket, bruke det som ledesnor og drivkraft.

 

Eller kanskje det har vært en unnskyldning jeg har sagt til meg selv, fordi jeg egentlig ikke har hatt "lov" til å ønske meg sex, så da har jeg sagt til meg selv at det egentlig har hjulpet meg til å oppnå andre ting, så da er det lov?

 

Kanskje begge delene stemmer litt? Sosiale, relasjonelle og emosjonelle ferdigheter har en stor verdi i seg selv. Men det har jammen meg god og regelmessig sex også.

 

Skriving

Når det kommer til skriving vet jeg ikke helt hvor jeg har havnet. Produserer jeg skriveøvelser eller skriver jeg på ordentlig? Hva vil det si å skrive på ordentlig? Kanskje grunnen til at jeg ikke har noe bedre ord for det er at det ikke er noen ordentlig forskjell?

 

Jeg skriver ikke noe som blir solgt, eller trykket noe sted. Eller for den saks skyld delt, så langt jeg vet. Det meste jeg skriver publiserer jeg her, og det har gått noen måneder siden sist. Eller på forumer rundt omkring. Det var en erotisk novelle som fungerte ganske bra... har ført til real life ganske fantastisk sex, så det sier vel noe om skriveevnene mine i det minste...

 

det jeg trenger for å komme videre fra forumer og egen blogg er antagelig en avgrenset mengde prosjekter å satse på, nok tid satt av hver dag til å satse, og viljen eller motet til å fortsette å satse når jeg kommer til de vanskelige delene

 

men de siste åtte årene, hva har jeg holdt på med da?

 

Lært meg det meste av det jeg kan nå.

 

Det er rart å si det, for jeg har skrevet mye, mye lengre tid enn det. Siden jeg var 11 omtrent. Jeg har hatt noen bra ting gående. Særlig på videregående skrev jeg ting som virket. Særpregede... og egentlig ganske sære... men de hadde humor og struttet av ideer og kom seg litt rundt i verden.

 

Jeg vant en novellekonkurranse for ungdom. Ble trykket på baksiden av Klassekampen. Skrev en tekst jeg leste opp på et arrangement en gang... og mange år senere ble jeg kontaktet av noen som ennå husket meg, og teksten min, og lurte på om hun kunne få en kopi...

 

Jeg lurer på hvordan jeg klarte alt det, uten alle de tingene jeg har lært meg siden da.

 

Arbeidsdisiplin! Nå har jeg faste skriveøkter, hver eller nesten hver eneste dag. Jeg har knyttet det opp til et belønningssystem, og det gjør at jeg ikke faller ut av rutinen selv om jeg skulle hoppe over en dag. Og når jeg setter meg ned blir jeg sittende til økten er over, og sklir ikke ut i andre ting... sjekker ikke mailen min eller twitter, går ikke og vasker opp i stedet. Til nød går jeg på do.

 

Jeg fortsetter å skrive selv når jeg kommer til de vanskelige delene. Jeg hopper ikke over til et annet prosjekt (og går ikke og vasker opp i stedet). Det er de vanskelige delen, har jeg oppdaget, som inneholder mye av drivkraften min til å skrive. Det er der det formløse, uklare, viktige ligger, som for eksempel hva jeg har holdt på med i de siste åtte årene.

 

Det jeg skrev før var nok mer inspirert enn nå. Til gjengjeld har jeg klart å bli uavhengig av inspirasjon. Det er noe de fleste må lære hvis de skal skrive særlig oftere enn sporadisk.

 

Det andre jeg har lært meg er struktur. Jeg kan sette stikkord på det, som spenningskurve, komposisjon, vendepunkter, komplikasjoner, klimaks, tema, verdensbygging, konflikt, karakter, plot...

 

Konflikt. Karakterer. Plot. Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til noe av det. Jeg skjønte ikke helt hva det dreide seg om.

 

Jeg har lyst til å skylde litt på autismen... når man ser detaljer på bekostning av helhet betyr det at man ser en strøm av replikker og handlinger i stedet for personlighetstrekk. (Det hjelper heller ikke at man sliter med å leve seg inn i andres tanker.) Man ser en strøm av hendelser og scener som liksom bare skjer, mens en forfatter bør lete etter årsak og konsekvens og føye det sammen til et plot.

 

De tekstene jeg skrev før hadde mange ting som liksom bare skjedde. Og veldig mange folk som bare gjorde ting. Jeg skjønte i hvert fall ikke hva de drev med! I ikke alt for lange tekster kan det holde... så lenge det spruter av ideer og inspirasjon... men i lengden gjør det at man mister sammenheng, retning, struktur. (I mine tekster i hvert fall.)

 

Hva har jeg gjort de siste åtte årene? Jeg har lest med mer aktivt blikk (og sett serier og filmer). Lært å kjenne igjen fortellingens spenningskurve, komposisjon, vendepunkter, komplikasjoner, klimaks, tema, verdensbygging, konflikt, karakter, plot. Jeg har erstattet inpsirasjon med struktur.

 

(Dette var del 1 av innlegget, del 2 er klart og kommer ut i løpet av uka.)