Å få til alt på første forsøk

Hva var det jeg skrev her sist?

At jeg skulle prøve å skrive en del på engelsk fremover. Jeg hadde en ny engelsk blogg, og jeg hadde en tanke om å dele opp skrivingen. Det ble litt ensporet her for meg mot slutten. Jeg ville skrive en blogg med ting jeg var interessert i, og endte med å bare skrive om meg selv. Det var nyttig for meg, og sannsynligvis litt til glede for andre, men... det ble litt for ensporet til slutt. Så jeg tenkte å ta med sjelegranskingen over på den engelske, og koble det til noen forumer hvor jeg drev med det samme, og så prøve å finne andre ting å skrive om her.

 

Ingen av delene ble det noe særlig av. Jeg har skrevet andre ting. Øvd meg på å jobbe med mer langvarige prosjekter. Ikke at jeg har blitt ferdig med noe, men jeg har i hvert fall kommet lengre enn før. I tillegg til de forumene... hvor jeg har fått masse innspill, og oppmuntring, og tilhørighet, og funnet svar på en del av tingene jeg gikk og grublet på før. Så det er jo fint.

Jeg har noen tanker om hva jeg vil prøve til neste år. Det kan hende jeg kommer til å tenke høyt om det her. 

Men det jeg vil skrive om akkurat nå er noe jeg nettopp sa på Twitter:

Ok Martin, gjenta etter deg selv: Jeg må ikke være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk.

— Martin BG (@bullgudmundsen) 12. desember 2015

– og jeg fikk masse... likes heter det visst nå, og noen retweets, og noen oppmuntrende kommentarer, og hele tiden tenkte jeg at "men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre".

Og dermed illustrerer jeg akkurat det jeg prøvde å si til meg selv... kanskje jeg ikke får til å uttrykke akkurat det jeg vil si på første forsøk, men jeg er ikke nødt til å få til det hvis jeg skal ha lov til å omgås folk...

Jeg snakket med psykologen min (som man gjør) om det å be folk ut på date, hvorfor det var så vanskelig for meg, all informasjonen jeg følte jeg skyldte vedkommende og hvordan skulle jeg klare å pakke alt det inn i en setning. Og hun skjøt inn: "Det virker som du tror du må få det til på første forsøk?"

Og jeg svarte: "Ja. Hvorfor i all verden tror jeg det?"

Og det minner meg om noe moren min pleier å fortelle, at da jeg var liten prøvde jeg aldri på noe nytt med mindre jeg var sikker på at jeg ville få det til med en gang. Jeg var sen med å begynne å gå, sen med å begynne å snakke, sen med å si bokstaven "rrrrrrr" – jeg gjorde det ikke før jeg endelig følte meg trygg nok til å prøve.

Så det handler ikke direkte om at "samfunnet krever at vi skal være perfekte," for jeg har heldigvis ikke følt noe særlig av det presset selv (jeg er klar over at det gjør meg heldig). Jeg tror ikke en gang det handler om at jeg krever at jeg skal være perfekt, eller at jeg misliker å mislykkes, i og for seg... jeg tror det handler om at jeg misliker å føle meg klossete.

Jeg hater følelsen av å fomle og prøve å få til og rive ned ting og skvette når jeg kommer borti noe jeg ikke hadde tenkt på at var der og føle at jeg holder på å snuble og bruke feil muskler for å rette meg opp så jeg presser på blæra og dermed skvetter på en annen måte. Som er følelsen av å være klossete fysisk.

Eller si noe jeg ikke mente å si eller love noe jeg ikke mente å love eller gi folk forventninger som gjør at de blir skuffet eller kanskje aller verst si noe som får folk til å føle seg presset så jeg krever mer og tar større plass enn jeg har rett til. Som er følelsen av å være klossete språklig og sosialt.

Begge deler har med koordinasjon å gjøre, og jeg kan sikkert føre noe av det tilbake autisme. Og det er en annen, i hvert fall autistisk ting, med å ta ting veldig bokstavelig... jeg sliter med å vite forskjell på tegn og ting. Det folk sier, og det som faktisk er. Sånn som pipebildet til Magritte. Selv om jeg skjønner hvorfor bildet ikke er en pipe, får jeg ikke helt fatt på det med sosiale ting.

Jeg vet ikke hvor godt jeg kan forklare det, for jeg skjønner det ikke. Men for å ta et eksempel: Om noen for noen år siden sa "vi må treffes en gang til uka, jeg ringer deg" ville jeg ha unngått å gjøre andre avtaler den uka, og ventet hele uka på å bli oppringt. Vel, mer eller mindre. Fordi hvis noen sier noe som kanskje skal skje blir det en del av virkeligheten. Ordet fanger.

Og her og nå – så fikk jeg problemer med å skrive forrige avsnitt, fordi det kunne virke som om jeg fortsatt hadde problemer med "en gang til uka," mens det faktisk er noe jeg har blitt flinkere med. Om jeg hadde sagt at det var sånn nå og det ikke var sant ville jeg har uttrykt noe som brøt med virkeligheten, og det ville føles som en fysisk skade. Fordi ordet fanger.
 

Jeg pleier å utrykke meg mer omstendelig enn jeg trenger, fordi jeg er er så innmari redd for å bli misforstått. Er det fordi misforståelse føles som en slags utilsiktet løgn? Og fordi løgn, i sin tur, ikke bare er uærlig, det er også nesten en slags revne i virkeligheten...

Så hva skal jeg da gjøre med all underteksten som er en stor del av all kommunikasjon, og en enda større del av sosial kommunikasjon? For det første sliter jeg litt mer enn andre med undertekst, og for det andre sliter alle andre også med undertekst. Vi misforstår hverandre hele tiden. Det er et under at kommunikasjon i det hele tatt er en ting.

Sammenlign det jeg nettopp sa

jeg er så innmari redd for å bli misforstått

med det tankereferatet jeg gjenga lenger oppe

men hva om folk leser noe annet i det enn det jeg mente, for det kan jo faktisk leses på flere måter, som for eksempel at jeg prøvde å si noe om samfunnets krav og sosiale normer og at det forventes at vi skal være perfekte (for det er en ganske populær ting å snakke om, men det er ikke noe jeg er så opptatt av selv), eller at jeg snakket om å godta mine egne feil (for jeg er litt for opptatt av mine egne feil noen ganger), mens jeg i virkeligheten prøvde å formulere noen tanker som det ligger en del forhistorie bak, men den kjenner ikke folk, så derfor kan de ha trodd at jeg prøvde å si noe om det andre

Å snakke til vanlig er det samme som å koke de 125 ordene ned til 9. Eller skrive. Hvor skal man begynne? Hva skal man kutte ut?  Det er noe av grunnen til at Twitter funker bedre for meg enn blogg – der har jeg lært meg å tenke i riktig format. Det er noe av grunnen til at jeg begynner på så mange innlegg som ikke blir ferdige. Det blir så slitsomt å presse hele rekken av tanker gjennom den lille, smale trakten som er en setning. Det er grunnen til at jeg noen ganger blir stående og åpne og lukke munnen når jeg egentlig har noe viktig jeg vil si. For ordene setter seg fast i trakten, så jeg ikke får ut noe som helst. Det er noe av grunnen til at jeg har en DISCLAIMERGNOM på denne bloggen, han gir en stemme til i hvert fall noen av de forbeholdene jeg ikke klarer å putte inn ellers.

Det er noe av grunnen til at det er så vanskelig for meg å be folk ut. Eller ta opp andre sosiale ting. Diskutere forholdet mellom meg og en annen. "Jeg vil gjerne at du gjør sånn, jeg liker ikke at dette skjer, det gjør meg glad når du sier det og det, har du lyst til å treffes en dag til uka, har du lyst til å være mer enn bare venner..."

Jeg synes jeg må få med meg så mye. Passe på å ikke love for mye. Passe på å ikke kreve for mye. Faen, jeg klarer knapt å få meg til å si navnet på noen, fordi bare det er å ta opp forholdet mellom dem og meg. Jeg klarer knapt å si navnet på fiktive karakterer.

Men fordi jeg ikke vil noen skal misforstå: Jeg har blitt flinkere til mye av dette i det siste. Jeg begynner å lære meg hvordan jeg skal stille spørsmålene, og håpe at forbeholdene heller lar seg oppklare underveis. Om noen dager skal jeg drikke øl med noen jeg har truffet på Tinder.

"Lyst til å treffes?"

"Klart det!"

Egentlig er det ikke så komplisert.

Kommentaren fra psykologen, pluss innspillene fra forumet jeg er på, pluss det at jeg har tenkt så mye på alt sammen, har lissom gitt meg lov til å si at jeg ikke må være sosialt feilfri for å ha lov til å omgås folk. Og at hvis jeg sier noe som ikke er helt korrekt, betyr det ikke at jeg har innført en løgn i verden som kan få romtiden til å revne i sømmene.