I de fleste tilfeller bør både latterliggjøring og hets være ytringer folk står fritt til å komme med. Man kan likevel godt synes det er problematiske ytringer. Særlig når de retter seg mot folk eller grupper, men i noen grad også når det retter seg mot meninger, overbevisninger, og trosforestillinger.
Det er, for å ha nevnt det, en ganske alvorlig bakgrunn for at folk diskuterer dette nå for tiden. Brenning av koranen, opptøyene som kom etterpå, og menneskene som ble drept. Derfor kan man lett komme feil ut hvis man vil komme inn på bokbrenningsdelen av det, den er til sammenligning en bagatell. Det svir litt i halsen bare å nevne det i samme åndedrag som man snakker om mord. På den annen side er det i sånne situasjoner diskusjonen kommer opp. Offentlig bokbrenning vil i det minste etterlate et rom for å diskutere. De morderiske reaksjonene kan man enkelt og ensidig fordømme.
I en lengre diskusjon på twitter, som jeg først blandet meg inn i mot slutten, sa signaturen @abreFloken blant annet at han var opptatt av
”(…) 1) skille person/mening, 2) Lik beh. av alle tankesett.”
(Hele kvirrevitten og litt av sammenhengen rundt er her. Og denne andre kvirrevitten, som jeg ikke har sitert, vil nok utdype sammenhengen enda litt til.)
Begge deler er jeg i utgangspunktet enig i. Jeg lurer likevel på om det kan være litt mer komplisert.
Selv ikke i de mer avbalanserte samtalene, tror jeg sak og person er så adskilt som de kanskje burde være. Standpunkter og overbevisninger kan være nærliggende skillelinjer å trekke opp mellom både grupper og personer. På den måten gjør man meninger til en del av sin identitet. Man kan se eksempler i en god del diskusjoner, på det punktet hvor det slutter å handle om de mest fornuftige argumentene, og begynner å handle om de mest slagkraftige. Det gjelder å sette den andre siden på plass.
Dette vil kunne prege diskusjonene enten man synes at det skal det eller ikke. Men det er beklagelig at det er sånn, og det er verdt innsatsen om man får til å gjøre noe med det. Uenighet er ikke bare helt greit, det er ofte helt nødvendig.
Når argumentene blir mindre saklige, glir saksytringer enda lettere over i det personlige. Noen ganger er det ikke en gang helt urimelig. Latterliggjøring og hets vil for eksempel være rettet mot følelser, og de følelsene er sosiale mer enn de er saklige. Det rammer. Det er meningen at det skal ramme. Og det er ikke alltid så rart hvis man blir litt sur.
I noen situasjoner vil man også observere at noen kan rammes hardere enn andre. Eksisterende forhold kan spille inn: maktforhold, sosial anerkjennelse, historiske omstendigheter, omgangstonen i den senere tid. Én og samme ytring kan ha ganske ulike konsekvenser. Det blir mer uklart hva det vil si at man skal behandle alle likt.
Det er en ubestridelig rettighet å møte meninger med hets. Og det kan noen ganger være vanskelig å komme utenom. Et debattklima hvor man går på tærne for hverandre kan lett bli uheldig. Et debattklima hvor man er redd for sin egen sikkerhet, må betegnes som noe langt verre enn uheldig. Men for mye hets kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg om saken. Det kan ramme folk som ikke nødvendigvis har fortjent det, selv om det er lett å si at de ikke burde la seg berøre. Og det kan ha praktiske konsekvenser ved at det kan spille opp mot allerede eksisterende fordommer.
Jeg prøver personlig å holde meg til at hvis jeg ikke absolutt er nødt, så har jeg ingen gode grunner til å drive noe særlig med hets. Jeg har dessuten nevnt noen grunner til å la det være.
mandag 4. april 2011
Hets mot andres overbevisning
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
At det ikke er særlig smart å markere avsky for islam med å brenne koranen, er vel de fleste enige om. Likeså at det er smakløst og et stykke utenfor den type ytringer som man bør venne seg til som en del av dagliglivet(dette i motsetning til f.eks. karikaturer).
Og selvsagt skal de som misliker slike ytringer kunne gi uttrykk for at de er smakløse, ytterliggående og lite smarte. Kritikk av ytringer er også beskyttet av ytringsfriheten og bør være helt uproblematisk, så lenge man ikke også går inn for sensur. Mer problematisk blir det imidlertid når slik kritikk kommer fra representanter for myndighetene og gis en form som kan oppfattes som forsøk på sensur, slik vi så det i karikaturstriden.
Mitt poeng i denne debatten er for det første at hvorvidt man kritiserer en ytring på denne måten ikke kan komme an på hva slags tankesett ytringene er rettet mot, og hva man måtte mene om det.
For det andre: At det er en vesensforskjell mellom å ytre seg om tankesett og å ytre seg om individer. Det betyr ikke at skillet alltid er skarpt. Men det at ting ikke er enkelt er et argument for å klargjøre og gå opp grensene bedre, ikke for å bedrive selvsensur.
Dessuten: Når det noen ganger er lett å skjønne at folk kan ta kritikk av meninger personlig, er dette gjerne i en setting der kritikken rettes direkte mot den enkelte. I debatter mann mot mann, særlig når temperaturen blir høy, kan det ofte være vanskelig å skille mellom kritikk av personen og det personen står for. Når kritikken (eller hetsen, om du vil) derimot framføres generelt om et tankesett, i offentlige media, gir det liten mening å ta det personlig. At enkelte kulturer sauser sammen ideer og personer også på kollektivt nivå kan ikke brukes som begrunnelse til å behandle folkegrupper forskjellig. Hva som skal tåles i det offentlige rom må være likt for alle.
Til slutt: Hva som er "hets" (til forskjell fra kritikk, satire, personlige oppfatninger, etc) er naturligvis svært svevende og individuelt. Da det å hevde seg hetset i praksis kan brukes til å kontrollere andres ytringer, blir det svært viktig at det ikke er opp til den fornærmede part å definere dette. Det greieste er, synes jeg, at hets-begrepet holdes helt atskilt fra ytringer om ideer og tanker, og forbeholdes nedsettende omtale av personlige egenskaper.
Det kan godt vise seg å være en skjult retorisk strategi når noen definerer i utgangspunktet saksrettet kritikk som – hets, latterliggjøring, jeg vet ikke, jeg finner ikke helt det rette ordet. La meg fortsette å kalle det hets.
Muligheten for at det er oppriktig ment, kan man riktignok ikke se bort fra. At folk faktisk blir såret. Man skal ikke for en hver pris unngå å såre, man skal ikke en gang måtte gå stille i dørene for å unngå det. Det er på den annen side ikke noe man trenger å gå inn for. Å være hyggelige mot hverandre kan ha en verdi i seg selv.
Men i den grad det er snakk om en strategi, er jeg enig i at man bør definere spillereglene. Selv om jeg foreløpig ikke er sikker på hva de skal være. Jeg ser svakheter med flere av holdepunktene du kommer inn på.
Likhet for alle kommer som sagt an på hva som skal være likt. Hvis noe først rammer, kan det ramme ulikt, avhengig både mottager og situasjon. Hadde det vært snakk om personlige egenskaper, ville dette vært ganske tydelig. Roper jeg ”hallå, tjukken” vil det lett være noe annet hvis jeg henvender meg en kamerat og klapper megetsigende på min egen, vel så store mage, enn hvis jeg står i skolegården og roper det i kor med tjue andre. I det siste tilfellet er det direkte guffent å si noe om hva vedkommende pent får tåle. Noen av grunnene til denne forskjellen finnes i saksdiskusjoner også. Maktforholdet mellom partene, for eksempel.
Andre likhetskriterier er det lettere for meg å være enig i. At jeg ikke skal bedømme et utfall ut fra om jeg liker de som blir kritisert, for eksempel. Og at jeg i hvert fall ikke skal bedømme ulikt ut fra det rent saklige innholdet.
Mellom sak og person er som sagt identitet en kompliserende faktor. Kollektiv identitet ikke minst, og det tror jeg stikker dypere enn enkelte kulturers sammensausing. Gruppetilhørighet er grunnleggende for mennesker, og påvirker tenkning på alle områder, også på det som i utgangspunktet skulle være rasjonelt.
Jeg er enig når du sier at man bør gå opp disse grensene klarere. 100% klare tror jeg aldri de kan bli, men de kan bli langt klarere enn i dag. Men det sentrale i det opprinnelige innlegget er nettopp at hets vil forsterke disse grensene. Ting rammer lettere ulikt hvis det er ment å ramme. Identitetsfølelsen kommer lettere til overflaten hvis tonen oppleves som aggressiv.
Et mer overordnet poeng kommer frem hvis man ser mer deskriptivt på det hele. Legger bort det normative, hva som bør defineres som hets, og hvem som skal få komme med definisjonen, og begrenser seg til å spørre hva som faktisk skjer når noen opplever noe som hets.
Svarene på det er mange. En god del av dem bør man ikke bry seg om. Noen kan være verdt å diskutere. Men det som kan sies med størst sikkerhet er at folk slutter å høre etter, og at de neppe kommer med særlig saklige svar tilbake.
Det er mange måter å snakke sammen på, mange måter å diskutere på, mange måter å drive samfunnskritikk på, og de fleste av dem har noe for seg. Ikke minst satire, som til forveksling kan være nokså likt hets. Men i dagens situasjon synes jeg det er underskudd på arenaer der samtaleformen er mer saksorientert, mindre støyende, og hvor man har muligheten til å nå frem med argumenter. Først og fremst er det en slik samtaleform jeg vil ta til orde for. Behovet for den, og forutsetningene for den. Og en av de åpenbare forutsetningene, er at man i det minste ikke provoserer folk med vilje.
Legg inn en kommentar