Vitenskapsmisjon

I hodet mitt er det noen tanker, noen innlegg, som jeg ikke helt får grep om. Det spriker i flere retninger, det har flere temaer, flere konklusjoner, og lar seg ikke helt stappe inn i en enkeltstående tekst; det blir trafikkork når jeg prøver å skrive dem ned. Jeg møter også min egen usikkerhet. Jeg har ikke alle begrepene på plass og stoler ikke alltid på min egen forståelse. Jeg vet sikkert ikke nok om dette, vil sikkert utelate noe viktig, og det jeg kommer frem til har sikkert blitt sagt før og bedre. Vel, det er kanskje ikke uvanlig for en skriveprosess, jeg kan i hvert fall prøve å finne mer ut av det.

Noe felles for de sprikende tankene er at de har noe å gjøre med vitenskap. Vitenskap sånn jeg selv opplever det, vitenskap som oppsamlet kunnskap og pågående foretak. Hva det i bunn og grunn består av. Men det dreier seg kanskje enda mer om at vitenskapelig tenkning ser ut til å bli avvist av så mange, og en mening om at det burde vært gjort noe med – for jeg tror vitenskap er godt, og nyttig, og egentlig ikke så vanskelig – og det munner ut i et ord: Vitenskapsmisjon.

Det er et upresist ord for øyeblikket, og kan høres i overkant religiøst ut for de som ikke liker religion, men jeg snakker om det som misjon fordi det handler om både formidling og overtalelse, og fordi det kan føles som et kall, eller i det minste en slags forpliktelse: Hvis vitenskapelig tenkning er godt og nyttig, synes jeg det er noe man kan gå inn for å spre.

… men her møter jeg motstand i usikkerhet, du ser det på at jeg går over i upersonlig form og uklare formuleringer. For hvilket grunnlag sier jeg dette på? Med hvilken rett uttaler jeg meg om hva andre burde lære? Hvordan vet jeg at det er kunnskapen som mangler? At den skulle være så enkel å lære? Eller i det hele tatt relevant for folk? Og hva er det å lære bort? Vitenskap? Jeg vet ikke riktig hva vitenskap er. Bare at jeg har studert det siden årtusenskiftet, og at det antagelig er en god idé.

Trafikken tetner seg til igjen, men jeg har i hvert fall ordet, og der jeg er i prosessen ser jeg at det kanskje kan virke samlende, og kanskje kan være et villspor. Det får vi se. Og spørsmålene jeg sitter igjen med, er kanskje veiledende heller enn å være i veien. Nettopp det jeg ikke vet, viser hva som må bli sagt.