"Du trenger ikke rope!"

Psykologisk forskning på kommunikasjon er spennende i seg selv, men også verdt å studere nærmere når man er interessert i en av de tingene jeg er interessert i: Hvordan stereotyper som ikke var sanne i utgangspunktet har en tendens til å oppleves sannere etter hvert.

Jeg leser en artikkel kommunikasjonsmodellen som forkortes CAT, dvs ”Communicative Accomodation Theory.” Kommunikativ akkomodering handler om hvordan man innretter seg etter hverandre når man kommuniserer. Det har noe med empati og å forklare underveis å gjøre, men også i hvor stor grad man tilpasser seg hverandres kommunikasjonsstil… etterligner hverandres kroppsspråk, dialekt, talerytme… både på det verbale og det nonverbale.

Dette gjør ikke bare kommunikasjonen enklere, men sier også noe om den sosiale underteksten. Hvis man innretter seg godt etter hverandre, sender man signaler om sosial nærhet og likeverd. Innretter man seg mindre, sender man signaler om avstand og statusforskjeller. Hvis jeg altså bruker noen ord fra din dialekt når vi snakker sammen, viser jeg at vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Bruker jeg min egen dialekt, på sitt mest ekstreme, sier jeg noe om avstand. Men man risikerer også å overdrive, legge seg så tett opptil den andre at det blir påfallende. Dette oppfattes mer ironisk enn noe annet. (Hvis jeg etterligner dialekta di ord for ord, tror du kanskje jeg gjør narr av deg.)

Dette skjer delvis bevisst, i den forstand kognitiv psykologi snakker om ubevissthet – prosesser som altså ikke er direkte skjult for oss, men som foregår såpass i det små at vi ikke legger merke til dem. Vi kan bruke akkomodering (og ikke-akkomodering) bevisst, når vi vil understreke eller nedtone statusforskjeller. Men som regel tenker vi ikke på at det skjer. Vi er ikke klar over at vi gjør det, vi er ikke klar over at vi oppfatter det eller at det påvirker hvordan vi oppfører oss, tenker, og opplever samtalen videre.

En konsekvens av dette, er altså at stereotyper på denne måten kan komme til å bekrefte seg selv. I artikkelen jeg leser nevnes det i forbifarten, men resonnementet er dette: Det man prøver å innrette seg etter er nødvendigvis ikke hvordan de andre er, men hvordan man oppfatter de andre… og det er preget av hvilke stereotyper du har om dem. Hvis du for eksempel snakker med gamle mennesker, og tror at de hører dårligere enn de faktisk gjør, vil du nettopp overakkomodere, og snakke høyere. Du oppnår det motsatte av det du vil, du skaper avstand… og risikerer å få høre: ”Du trenger ikke rope, jeg er ikke døv!”

Vi har mange stereotyper, ikke bare mot eldre, og når vi snakker med mennesker vi ser stereotypt på, er sjansen stor for at vi skaper avstand på denne måten (og andre). Selv om det ikke er det vi prøver. Vi er ikke klar over hva vi gjør – men avstandsfølelsen merker vi oss, og tar med oss videre. Og det må jo være noe med den andre. Der ser vi hvordan de er. For vi har jo gjort så godt vi kunne for å være imøtekommende.



Litteratur:
Giles, H., Willemyns, M., Gallois, C., Anderson, M. C. (2007). Accommodating a New Frontier: The Context of Law Enforcement. In K. Fiedler (Ed.), Social communication (pp. 129-162). New York: Psychology Press.