Om velferdsstaten og skrivekunstens opprinnelse

Jeg unte meg en Platondialog sist lørdag. Eller jeg begynte på en. Det var en av de dagene hvor jeg pleier å lese sakte, fordi tankene kommer i veien – det er den sinnstilstanden hvor det er tankene som legger opp veien for meg. Jeg tenkte jeg skulle unne meg en dialog. De ligger jo der på lesebrettet mitt, Platons samlede verker, jeg har dem jo med overalt, sammen med mange andre samlede verker.

Det tankene først sirklet rundt var det skrevne ordet. Skrivekunstens tidlige dager. Jeg leser om det i en bok om informasjonsvitenskapens historie, skrivekunst er jo den første og også den grunnleggende informasjonsteknologien, som tar språket ut av øyeblikket og synliggjør det for tanken – i følge James Gleick, som skriver boka. I følge ham og hans kilder.

Men jeg har lest meg enda videre, til før kileskriften, det eldste ordentlige skriftsystemet. Jeg har lest meg til tiden da tegningene som skulle minne om husstandens verdier, ble forvandlet til selve symbolet for husstandens verdier. Det var i Mesopotamia ca. 3300 år f.vt., samtidig som ismannen Ötzi fløy rundt med kobberøksa si oppe i alpene. Mesopotamerne drev og tegnet bilder som ikke var bilder. De var ord. Men det fantes neppe noe ord for ord, og i hvert fall ikke noe begrep for begrep.

Jeg er nødt til å nevne: Å begripe var et av yndlingsordene til faren min. Han likte å illustrere den fysiske handlingen i det, hvor man strekker ut hånden etter forståelse.

Den store kløften viser seg først senere, etter tusenvis av år, om man skal tro Gleick: Tiden hvor skriftspråket har satt seg så fast i kulturen at man ikke lenger kunne overse konsekvensene. Det at ord i seg selv kunne være gjenstand for tanke. Man kunne tenke om det å tenke.

Platons dialoger ble nettopp skrevet i en brytningstid som dette. Platon kvier seg for det selv, i munnen til den ikke-skrivende Sokrates, han liker ikke denne skrivekunsten som vil ta fra oss evnen til å huske utenat, som vil gjøre den livgivende samtalen om til død materie. Det er den dialogen jeg har begynt å lese, hvor de kommer inn på disse tingene – Phaedrus.

Så avbryter jeg meg selv. Jeg må bare si noe om at jeg ikke har så god peiling – det kan komme til å bli et fast innslag i tekster som dette, for det er der, som en tvangstanke, og det tetner til alle ordkanaler hvis jeg ikke bare gjør meg ferdig med det. Den disclaimeren, ikke påberope meg større kunnskap enn jeg har: Jeg kjenner ikke særlig godt til Platon fra før, ikke til Sokrates heller, annet enn fra filosofihistorie for begynnere. Men jeg har tittet på noen av dialogene nylig, og de kommuniserer med meg for tiden – jeg sitter igjen med noe som kjennes viktig ut – de snakker til meg fra Platons tid, fra begynnelsen av den moderne tanke – sånn apropos det skrevne.

Men jeg skal forlate det skrevne ordet nå, jeg har jo som sagt ikke kommet så langt i Phaedrus. Jeg skal si noe om kjærlighet. Og om logikk – som vi også har skriftspråket å takke for –

Phaedrus har vært og hørt på en tale, og han vil gjerne ta en diskusjon om den med Sokrates. Han husker den ikke helt utenat, men han har den nå skrevet ned og gjemt under kappen sin. Og talen handler om kjærlighet. Om hvorfor en venn er å foretrekke fremfor en elsker. Han lister opp ganske mange argumenter. En venn kan ikke skuffe deg på samme måten, en venn forblir en venn selv om forelskelsen har gått over. En venn ser tingene som de er, ublindet av lidenskapens tåke. (Kan man si blodtåke?)

Hva Sokrates mener om saken har jeg ikke funnet ut ennå. Det kan hende han er uenig. Det kan hende han vil snakke om noe helt annet enn kjærlighet. Det skrevne ord, for eksempel, jeg vet ikke. Og internett forteller meg at kjærlighet i sokratiske dialoger ofte står som symbol for den mer universelle kjærligheten. Til sannheten og det som er godt.

Men så fant jeg noe der som hørtes kjent ut. På vegne av denne skriftrullen sin sier Phaedrus at hvis man virkelig regner elskere for de viktigste av venner, må man også akseptere at man burde rette sine velgjerninger

ikke mot de mest dydige, men mot de mest trengende, for det er de menneskene som vil kjenne den største lettelse, og derfor vise den største takknemlighet; og når du holder fest skal du ikke invitere din venn, du skal invitere tiggeren og den tomme sjel; for det er de som vil elske deg, og gi deg oppmerksomhet, og vil vise størst glede og størst takknemlighet, og som vil nedkalle velsignelser over deg.

- noe som ikke høres så staselig ut. (Oversettelsen er på sett og vis min, basert på Benjamin Jowetts engelske oversettelse, for det er den jeg har fått tak i til lesebrettet mitt.)

Men du må da være enig i at du ikke skal yte dine tjenester til de som beleirer deg med bønner, men til de som er best egnet til å belønne deg; ikke til den som bare elsker, men til de som fortjener å bli elsket,

sier skriftrullen til Phaedrus.

Jeg leste for noen år siden "Atlas Shrugged" – etter oppfordring fra en venn, faktisk – av forfatter Ayn Rand – fra vår egen tid og ikke ukjent, den store forkjemperen for kapitalisme, egoisme og ikke minst menneskeåndens skaperkraft, hun mente de to første var en forutsetning for det siste. Og jeg tror ikke hun likte Sokrates noe særlig, eller Platon for den saks skyld, men jeg vet at hun satte pris på en av elevene til Platon, Aristoteles, som skrev ganske mye om hvordan man kunne bruke det skrevne ord til å tenke med – han kalte det altså logikk. Logos betyr (omtrent) ord, så det ville blitt ordikk på norsk.

Nå blir det mange av disse ordene her. Jeg tror det er disclaimergnomen igjen, han gjør meg nervøs igjen, da roter det seg ofte til. Han vil jeg skal si: Den boken er det eneste jeg har lest av Rand, alt annet har jeg bare plukket opp. Jeg kan ha misforstått henne, eller hørt eller husket feil. Det er en stor diskusjon om henne der ute, med både saklige og usaklige argumenter. Jeg føler meg liten sammenlignet med den diskusjonen, og hvis du liker henne og syns jeg bare fjoller, eller hvis du hater henne og syns jeg ikke burde ta henne seriøst, så – vel – jeg har ikke meldt meg inn i den store samtalen deres ennå, for øyeblikket bare fomler jeg litt rundt på bloggen min.

Men i utgangspunktet er jeg nok ganske uenig med henne. Eller med verdiene i boka jeg har lest. Synet på egoisme og altruisme, på kunst, og på statlig velferd – som hun virkelig avskyr. Men jeg er ganske enig med henne når hun skriver om intellektuell redelighet. At man skal argumentere grundig for sitt syn, og bøye seg når man møter overlegne argumenter. Eller i hvert fall tenke seg om. Det er derfor jeg fortsetter å fomle med henne, jeg synes jeg bør kunne forsvare min egen mening med argumenter med en viss substans. Om ikke annet er det utfordringen verdt.

Men hun skriver om kjærlighet også, i rent konkret forstand, i romantisk forstand. Det er to kjærlighetshistorier. Den gode, egoistiske heltinnen og hennes elskere, den onde, altruistiske broren hennes og hans unge kone.

Heltinnen legger sin elsk på de som fortjener det. Og hun forlater dem når hun møter noen som fortjener det mer. Hun forlater dem, og de bifaller at hun gjør det, for de har jo samme idealer som henne. Man skal elske den som fortjener det mest.

Om broren egentlig er i stand til å elske er litt vanskelig å si, men han krever i høyeste grad kjærlighet av andre, og den han fanger inn i sin nedrighet er en kvinne som først blir blendet av ham. Når han så har henne på kroken, forlanger han at hun skal elske ham for den han er, ikke fordi han fortjener det. Ayn Rand mener å avkle dette som: Hun skal elske ham for hans svakheter. Hun skal elske høyest det som vekker den største forakt. Dette er selvfølgelig uholdbart, og det går heller ikke så bra med den stakkars damen.

Forfatteren dramatiserer her et argument som springer ut fra en temmelig streng logikk. Og jeg vil stanse opp litt ved denne måten å bruke logikken på – for jeg føler meg på litt sikrere grunn akkurat der, logikken hennes kan jeg finne noen problemer med (tror jeg).

Rand legger vekt på logikken og dens regler, og hun har oppkalt seksjonene i Atlasboka etter dem. Del 3 heter for eksempel at "A er A". Det vil si at en ting er det den er, hverken mer eller mindre; den kan i hvert fall ikke være sin egen motsetning. (Tittelen til del 1 tror jeg kan oversettes med: Ingen påstand kan motsi seg selv.) Og det gjelder selvfølgelig i virkeligheten også. Hvis A er la oss si en påstand om at det regner ute, så er den påstanden enten sann, eller så er den det ikke. Det kan ikke både regne og ikke-regne samtidig.

Så sier du kanskje: "Jo da, det kan regne her, men være klarvær et sted i Peru." Men da er det ikke logikken min du innvender mot, det er presisjonsnivået. Jeg kan si det samme i større detalj: Akkurat her og nå regner det. Og det vil være enten sant eller usant… og du kan fortsette med samme type innvendinger – som hva betyr egentlig "nå", eller for den saks skyld hva det vil si at det regner, og jeg kan svare med ytterligere presisjoner. Vi kan holde på lenge på den måten. Men så godt som hele veien vil vi bare ha diskutert definisjoner.

Vel, så godt som hele veien. Til syvende og sist vil vi møte et paradoks. Enhver tankerekke vil til slutt ende i et paradoks. Det er det de påstår, matematikerne, og når det kommer til logikk kan man gjøre klokt i å høre på matematikerne – men det er nettopp det, at når vi kommer så langt legger vi også all mening bak oss.

Det grunnleggende paradokset er på mange måter som døden, det er endestasjonen, det oppløser all mening, stanser enhver tanke. Det er kanskje dit Sokrates ønsker å komme med sine livgivende samtaler. Men vi må nok stanse før vi kommer så langt, vi som leter etter betingelsene for kjærlighet. (Eller informasjon om hva vi skal gjøre med paraplyen vår – ser man filosofisk på det er det umulig å si om det regner eller ikke, sier du, jo da, men det er jeg som er god og tørr, svarer jeg.)

Det er vanskelig å protestere på logikk. Vått kan ikke være tørt – så lenge vi definerer begrepene våre godt nok, noe som er gjennomgangstema i Atlasboka: Å sjekke definisjonene sine! Så beundring kan ikke være forakt. Frihet kan ikke være tvang, det gode kan ikke være ondt – for å ta noen andre av enten-eller-argumentene. Del 2 i boka har fått tittelen "enten-eller". Det er et annet gjennomgangstema. Påstanden om at det ikke fins absolutter, blir avkledd som tomprat, flere ganger om jeg husker rett.

– men noe galt må det være, for det fins jo ting i verden som er både-og. Man kan, eller opplever i hvert fall at man kan, elske og hate. Og det finnes i hvert fall ting i verden som er et-stykke-på-vei. Det er ikke enten 0 eller 100 grader. I så fall ville ikke vann ha eksistert. (La meg presisere begrepene mine: Vann i flytende form. Når vi ikke kaller det hverken damp eller is.) Og det tror jeg betyr noe viktig om forholdet mellom virkeligheten og logikk.

I begrepenes verden finnes det rene og pene definisjoner av både beundring og forakt, definisjoner som gjør dem uforenelige med hverandre. Selv ikke da er det gitt at ikke-beundring nødvendigvis betyr forakt, selvfølgelig. Beundring kan ha flere motsetninger. Likegyldighet, kanskje, men det passer heller ikke så godt sammen med kjærlighet, men hva med – toleranse? "Å elske noen for den de er" trenger ikke bety at man elsker dem på grunn av dere svakheter. Man kan elske dem på tross av deres svakheter, eller enda bedre, ganske uavhengig av deres svakheter. "Hvis vi ser noe vi liker i hverandre, så la oss dyrke det sammen. Så kan vi ta lett på skjønnhetsfeilene " – en holdning som kanskje ikke funker for alle – men jeg ser ikke strake veien derfra og ut i undergangen.

Og så har vi den rotete verdenen vi kaller virkeligheten, hva nå det måtte bety – men siden "virkeligheten eksisterer" også er noe som blir gjentatt i boka, tar jeg trygt utgangspunkt i at den faktisk gjør det: I virkeligheten ender det rett som det er med at vi blir glad i de små skjønnhetsfeilene, fordi de minner oss om alt vil deler, fordi de representerer den elskedes særegenhet – jeg kom til å tenke på slutten på en kjærlighetsfilm, Da Harry møtte Sally.

I love that you get cold when it's 71 degrees out. I love that it takes you an hour and a half to order a sandwich. I love that you get a little crinkle above your nose when you're looking at me like I'm nuts.

Om det er logisk riktig å si noe sånt? Vel – nå tror leseren kanskje jeg skal sette logikk opp mot virkeligheten, eller logikk opp mot følelser? Men hvorfor skulle jeg det. Følelser er da noe av det mest logiske som foregår oppi hodet vårt. Hvis det-og-det skjer rundt meg, så reagerer jeg sånn og sånn. Mer logisk blir det ikke. Tanken kommer inn og modererer, innfører tvil. Jeg kan tvile på om det er noe å frykte, men jeg kan ikke tvile på at jeg er redd.

Og jeg vil ikke avvise logikk heller, i en liten smule en gang, for det ville ikke bare ha irritert en tilhenger av Rand, det ville også ha irritert meg. Det kan finnes ulogiske ting i verden, men i så fall kan vi ikke vite noe om dem (jf. et tidligere innlegg). Vi kan i hvert fall ikke bruke dem som argumenter for vårt syn.

Nei, hvis en konklusjon er ulogisk, men likevel fremstår som sann, så ligger ikke feilen i logikken som metode. Den ligger et sted i resonnementet. Du sier: "Man kan ikke elske noen for deres svakheter." Jeg svarer: "Men se, der sitter det noen som gjør akkurat det." Logikken kan fortelle oss at en av oss nødvendigvis tar feil, men ikke hvem av oss. Det er ingenting i logikken som tilsier at det må være deg.

Jeg lurer på, tror, men innrømmer at jeg kan være på tynn is: At det i Rands filosofi alltid er begrepene som er sanne – begrepene er helt objektive – er det derfor de kaller det objektivisme? I så fall tilsier faktisk logikken at det er hos meg feilen ligger.

Hvis noe er feil, enten min påstand eller begrepet kjærlighet, og begrepet kjærlighet ikke kan være feil, ja, da må det jo være min påstand som er det. Der tror jeg kanskje problemet ligger. Jeg har ikke lest nok av Rand til å vite hvordan hun begrunner dette (eller om det i det hele tatt er det hun mener), men jeg skjønner i utgangspunktet ikke hvorfor det må være sånn. Hvorfor begrepene må være sanne, eller objektive.

Jeg vet tvert i mot at de ikke er det, filosofi er ikke mitt felt, men psykologi er. Og sansene virker ikke sånn. Hjernen virker ikke sånn. Begrepsdannelse er en psykologisk prosess. Man reagerer på virkeligheten (så de kan for så vidt være sanne), men man manifesterer ikke virkeligheten i sitt eget hode (så de er hverken ikke feilfrie eller uangripelige – og i hvert fall ikke objektive.)

Men hvorfor har jeg skrevet alt dette? Det vet jeg ikke helt. Det har ingen konsekvenser for det jeg egentlig er uenig med forfatteren i: Hvor vidt en som sliter i livet kan ha krav på en viss mengde hjelp fra omgivelsene – eller fra kollektivet, og dermed et annet spørsmål: Hvorvidt det i det hele tatt fins noe annet enn individer her i verden. Det er jeg ikke noe nærmere å finne svar på. Kanskje – pratingen min om logikk kan ende ut i – at hun i hvert fall ikke nødvendigvis har rett? At hun ikke ha overbevist meg, selv om jeg heller ikke argumentene til å overbevise henne.

Så det spørsmålet må jeg bare fortsette å la stå åpent, tror jeg. Så får vi se om Sokrates har noe å si. For Phaedrus argumenterer mot lidenskapelig kjærlighet så det minner veldig om når Rand argumenterer mot å hjelpe de som ikke fortjener det, og Sokrates – har det jo ikke med å ta argumentene for gitt. Hvis han ikke er mer opptatt av det skrevne ord, da. Det får jeg se, når jeg har skrevet ferdig dette. Jeg har ventet med å lese videre til jeg har fått lagt det ut – og det leder kanskje til enda en tanke:

Hvorfor vil jeg ikke lese videre før jeg har publisert dette innlegget? Jo, for da ville jeg ikke ha skrevet sant. Jeg skriver at jeg ikke har lest hva Sokrates har å si, og i skrivende stund er det helt korrekt. Men når du som leser kommer til bloggen, kan det veldig godt hende at det er annerledes. Og likevel er ordene mine sanne. Så skrivekunsten gir ikke bare varighet til ordene, det gir også en tidfestelse, som om man drar det langt nok har en moralsk betydning. Det finnes et før og etter at jeg skriver noe, i motsetning til om jeg sier noe. Da finnes det bare før og nå. Ordene mine blir borte fra verden lenge før virkeligheten kan komme og innhente dem; de kan ikke være sanne og uriktige på en og samme tid.

I tillegg til å fiksere sannhetsverdien, har jeg gjort noe egentlig mer nyttig. Jeg har også fiksert mitt eget tankespinn. For jeg har skrevet gjennom dette tre ganger, og for hver gang har jeg kommet nærmere å finne ut av hva jeg egentlig ønsker meg fra Sokrates: En holdbar definisjon… av begrepet kjærlighet… som ikke gjør det uforenelig med ufortjente gode gjerninger… rett og slett. Ideene mine har blitt frosset fast til dette lille mønsteret av skjermprikker, som ser ut som bokstaver. Det står mye rart her nå, men så mye mer velordnet det likevel er. Ordet kaldt har blitt brukt om tekst, fastfrosset (i motsetning til den livgivende samtalen). Men det frosne vannet står stille så vi kan se på det, fossen ser vi bare som prosess – så på den måten bidrar det skrevne ordet til tanken, vel så mye som omvendt –






En slags litteraturliste til slutt:
Platondialogen jeg nevnte er dialogen Phaedrus, av Platon. Atlasboka er boka Atlas Shrugged, av Ayn Rand. Informasjonboka heter "The Information: A History, a Theory, a Flood," og er skrevet av James Gleick. Lenkene går til kindleutgavene fordi jeg er veldig glad i det lille lesebrettet mitt.

Oi, for et språk

Du og jeg går nedover gata. Jeg får øye på noe interessant. La oss for eksempel si femten fugler som sitter veldig velordnet bortover en ledning.

"Oi," utbryter jeg.

Du ser deg litt om. "Oisann," svarer du.

Vi har vekslet to ord. Ikke noe peking eller annet synlig kroppspråk. Ingen subtile hint, bare det underforståtte "her er det noe å se på". Kanskje litt blikkretning. Men ganske minimalt med informasjon. Og med bare så lite informasjon, har vi likevel klart å gjøre noe mye mer omfattende forståelig for hverandre. Det er en grunn til at jeg liker denne evnen vår til språk.

Dinosaurene på Aker Brygge

Når dinosaurene spankulerer på Aker Brygge, det skjer oftere at jeg kjenner dem igjen, i skikkelsen til en bydue eller en spurv. De viser seg i den vaktsomme halsen, de avslører seg i bakhodets rene kurve. Det er en tilståelse av at de er i feil tid, og attpåtil i feil fauna.

Da grøsser jeg, men ikke på huden; på innsiden. Det grøsser ytterst i tårekanalene, og på hornhinnen, som blir kald, det grøsser i de øvre nakkemusklene og i det indre av øregangen. Det grøsser i selve hjernen. I bakhodet, innbiller jeg meg på et vis.

Det er hveset fra en gammel vind, en hes og utmattet vind. Jeg fornemmer det når den rusker meg i kinnskjegget, og hvisker meg i øret. Det er en vind eldre enn alder, eldre enn år, og dette er ikke billedlig ment. Siden dinosaurenes tid (fugler unntatt) har også årene endret karakter, de var lengre den gang, ikke det samme som i dag.

Min familie pleide å leve i skjul for din familie. Vi pattedyr ville ikke ha noe særlig med dere øgler å gjøre. Men hvem er det som spiser brioche i dag? Og hvem går og hakker etter smulene? – men det er ikke det som får meg til å grøsse. Jeg bryr meg fint lite om hva de der små gnagerne hadde for seg.

Det er tiden, og likeså ubestemmelig som tiden selv – det er tiden som vrir og krøller på seg og stivner til hud, til hud med skjell og hud med fjær. Det er det at du følger med i tiden, ikke som krokodillen, det urtidskrypet. Du følger etter meg nordover, og hører til på disse breddegradene (jeg ser å høre til her som en aktiv handling, noe som genene dine har strukket ut sin innflytelse og tatt). Du synger for meg bak stengene i et bur. Du skuler på meg fra toppen av et tre. Du svermer over meg på flukt fra en jeger – en annen fugl, brutal i følge sin natur. Du hopper rundt på Aker Brygge, du kurrer og piper – men så ser du på meg.

Det er blant oss varmblodige du hører hjemme, ikke blant de kjempeøglene og krokodillene, du ørn og spurv, du svale og struts. Men din herkomst bærer du med deg. Du avslører deg på gangen, på det vaktsomme blikket, og på den rene kurven som føyer halsen din til bakhodet. Du avslører deg som noe veldig gammelt.

Den vitenskapelige debatten er ikke avsluttet ennå, så man vet ikke hvor nært det egentlig er, men du avtegner deg som et forestillingsbilde, og i skikkelsen til en liten due. Jeg ser en av de mindre øglene på jakt etter insekter, gjennom fremmedartet kratt, jeg kveles nesten i den tunge luften, som jeg innbiller meg er fuktig. Jeg er en kikker, en historieovertreder. Ikke i forestillingenes verden lenger. Også rent legemlig overtrer jeg historien. Du er gammel, jeg er ung, og hvis noen har havnet feil fauna her må det være meg.

Å ha det bedre enn Harry Potter

Under morgenkaffen utbrøt en på nabobordet sin irritasjon over Ketil Bjørnstad, som denne gangen skal ha uttalt at "Harry Potter formørker barnas hverdag", eller om det var tilværelse. Jeg har ikke avisinnlegget og gjengir etter hukommelsen.

- så jeg risikerer kanskje å gjøre Ketil Bjørnstad urett, siden han kan ha stått ting i innlegget som setter uttalelsen i et annet lys. Faktisk når jeg googler litt ser jeg at selve innlegget nevner Harry Potter bare i forbifarten (selv om et skremmende bilde av Voldemort blir brukt som illustrasjon) – det er i et svar til Bjørnstad at han blir tillagt den påstanden om å formørke. Det var sikkert det svaret de på kafeen satt og leste. Ikke at jeg er enig med Bjørnstad, jeg er mer enig med svaret, men jeg kan jo ikke akkurat sitere ham på noe motstanderen hans har tillagt ham.

Så da må jeg vel i stedet rope på –

– og nå som jeg hadde det så fredelig her, eneste støyen er bygningsarbeiderne utenfor som skramler rundt med de digre containerne sine, men til sammenligning, å, så fredelig, for nå kommer –

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin! Vet du hva jeg har funnet ut? Du vet de filmene om Harry Potter? De formørker barnas tilværelse.

Akkurat ja, der har vi ham ja. På tide at du stakk hodet opp igjen. For det er tiden for å snakke om brutalitet i media, er det ikke, Sturla? Akkurat som vi må snakke om frimurerlosjens skumlerier, og om likheten mellom massemordere og seriøse politiske partier. Alt dette må vi snakke om når vi først har fått sjansen, når vi er konfrontert med en hendelse så grusom at den har plass til de fleste av våre forutgående antipatier.

Og i media finner vi både lidelse og brutalitet, det er mørke saker. Og Harry Potter-bøkene er kanskje ekstra lunefulle, fordi de starter så koselig, men så begynner folk å dø. (Vel, koselig og koselig, de starter med et dobbeltmord, men det blir ikke direkte skildret før mye senere.) Barna blir narret inn i en fiksjonsverden hvor folk etter hvert begynner å lide og dø.

Men for en del barn er kanskje ikke dette så nytt… Det er jo barn som har verre ting enn foreldreløshet og hanskes med. Og som egentlig har tyngre ansvar som de må aksle enn kampen mot en guffen superskurk – i det minste ut fra en subjektiv opplevelse –

Det er vel heller ikke alle som har ressursene til Harry Potter, store ressurser kan de nok ha, men det er ganske få som er genier som ham, enten det gjelder hjerterom eller talent.

Jeg tenker at det er en del ren og meningstom brutalitet i media, og så er det ting som er brutalt meningsfulle, man bør i det minste ha øye for denne ganske store forskjellen.

Og den ideen om den lyse barndommen, hvor sola skinner og ingen skygger truer (noe som ikke er smør på flesk, men strengt tatt en motsigelse, for det er vel de sterkeste lyskildene som kaster de mest fremtredende skyggene), hvor ingen kinofilmer formørker – så er den heldigvis sann for de fleste av oss, i hvert fall her til lands. Man har sine tøffe tak, alle har sine tøffe tak, men ikke så man må misunne Harry Potter. Å være særingen i klassen som nesten daglig leverer raseriutbrudd til de andres forargelse og underholdning, for eksempel, er nok ingenting mot å få alle man er glad i revet bort av Mørkets fyrste. Barndommen er helt grei i de fleste tilfeller.

Men jeg vet ikke om den er så skjermet i utgangspunktet? De som har en helt grei barndom vet godt at det finnes folk som har det vondt, bekymrer seg for det helt av seg selv, bekymrer seg kanskje ekstra for barn som har det vondt, verre enn Harry Potter. Er barndommen faktisk, og bør den være, kan den i det hele tatt være, en bekymringsfri tid på jord?

Nå har det vært så mye å bekymre seg for de siste ukene at jeg gjør lurt i å hoppe ned fra talerstolen litt. Å ta vare på barna etter udåden på Utøya har vært en hovedoppgave for mange. Det har blitt sagt mye godt om det. Gode råd, og gode beretninger. Selvfølgelig skal ikke barn måtte ta all lidelse og elendighet innover seg. Selvfølgelig har de mindre vern mot verden på egen hånd. Og selvfølgelig skal man få ha noen illusjoner som barn.

Det er… jeg skrur meg kanskje opp på min egen tankeverden, kan miste gangsyn… men det med positivitet og illusjoner, galopperende optimisme, man vil ha sin vidunderlige nye verden, sin beste av mulige verdener, og kan man ikke få det får man hvert fall kreve at omgivelsene er med på å late som – som jeg har vært opptatt av i de siste årene – skjønnmaling. Skjønnmaling i kontrast til det fæle, skjønnmaling som ringeakt for det fæle og for de som må oppleve det… Barna som har det verre enn Harry Potter…

Kanskje er det ikke noen motsetning. Rådene jeg snakket om har jo mye gått på at man nettopp ikke skal skjønnmale. Man skal skjerme og beskytte, men det er noe annet. Regulere informasjonsstrømmen. Slå av TVen så lenge blodet flommer. Det er noe annet. Det er noe annet enn å ikke lage film av Harry Potter også. Rådene har gått på at man skal snakke med barna, trøste, men også lytte til dem, lage sammenhenger for dem. Kanskje nettopp det skjoldet man mangler som barn, nok erfaring til å lage sammenhenger for ting. Og det synes jeg er ganske forenelig med fortellinger som er vonde, men også meningsfulle. For de av oss som har hatt en ålreit barndom er saken ikke den at vi har sluppet smerte. Men vi hadde noen varme og myke fang vi kunne krype opp i etterpå.

Blodspruten i en del underholdningsgreier skiller seg som sagt ganske vesentlig fra Lord Voldemorts grusomhet i Harry Potter, og jeg skal ikke gå inn på hvor skillet går, for det kan være subtilt og det kan være subjektivt. Og jeg skal ikke gå i gang med noen sensurdebatt heller. Jeg skal avslutte med å si noe om de fortellingene jeg i hvert fall ikke synes man skal reise fanen mot.

Ondskapen i gode barnefortellinger – vi har snakket om Harry Potter, men det blir kanskje lettere å svelge hvis jeg nevner forfattere som Roald Dahl, Astrid Lindgren? Den gjør noe annet og mye mer enn å fenge, den utfordrer, den utfordrer barn til å ta stilling, til å ta stand, til om jeg tør si det, elske. Både barna som har det bedre enn i bøkene, og de barna som dessverre har det verre. Det er det vi alle blir drevet til i gode fortellinger, vi blir tvunget med i karakterenes valg. Skal jeg bruke et ord om det må det være ikke formørkelse. Det må tvert i mot være opplysning, i sin beste, mest moralske forstand.

.

Den koselige lille hytta i sanddynene på sørvestkysten av Sverige har ikke strøm eller vann, men den har verden innenfor veggene. Og da jeg våknet i dag tidlig satt mamma alt på nettet, og fortalte at dødstallene på Utøya var steget fra ti bekreftet, men sannsynligvis mer, til forferdelige åtti ungdommer som var på sommerferie. Jeg hadde lagt meg med en slags ro, en vilje til å holde jævelskapen i verden på avstand, men roen ble brutt av kvalme – det er som det skal være, og nå har jeg mest lyst til å grave meg ned i sanden – det er som det skal være.

– og dette dramatiske høydepunktet i min personlige opplevelse, langt langt borte fra Utøya, betyr så jævlig lite når jeg leser bloggen til folk som var der – takk for at dere forteller – jeg sitter bare her trygg og god og kvalm på tv-rommet til en campingplass og prøver å finne ut hva jeg tenker – og min personlige opplevelse – vel, det kan jeg si – jeg har jo litt del i det, gjennom gruppefølelse. Mitt land, min by. Det var naboene mine som hørte drønnet, en i gården ringte i dag og lurte på om noen av vinduene hadde gått. – og gjennom allmennmenneskelig empati, som jeg deler med statsministere og presidenter overalt, men også for eksempel med Neil Gaiman , som på en eller annen måte betyr enda mer.

Jeg sa noe om å forstå det på twitter i dag.
“Jeg har ikke lyst til å prøve å forstå, jeg vet ikke om det lar seg gjøre heller, det hører hjemme i et univers der ting ikke er forståelig.”
Jeg kunne like gjerne ha sagt det motsatte. Det er fullt forståelig, alt for forståelig, det er menneskelig, men det er fullstendig uforståelig også.

Det er uforståelig fordi det ikke hører hjemme i verden. Men det er i verden. (Og det har skjedd før. Og det vil skje igjen.)

Det er uforståelig fordi det ligger en hendelseskjede bak – hvorfor akkurat ham, hvorfor ikke hvem som helst av oss? Det er for mange svar på det spørsmålet til at det får plass i en tanke. Det er egentlig sånn med alle enkelthendelser. (Men 1. det er ikke alle enkelthendelser som vi har det samme behovet for å forstå, og 2. når det skjer noe ekstremt, er det også flere ting som ligger bak, fordi det skal mer til for at noe ekstremt skal skje.)

De har pekt på faktorer. Hvem var han, hva stod han for, hva har han gitt uttrykk for offentlig? De har kalt ham kristenkonservativ, innvandringsfiendtlig, islamkritisk, nasjonalist, noe som høres ut som gode forklaringsmodeller, man vet jo hvordan de er – det hørtes også ut som gode forklaringsmodeller at det kunne være en islamist, med mørk hud og pussig aksent (man vet jo hvordan de er), som trakk en eller annen uforståelig linje mellom Afghanistan og norske politiske ungdommer. Det var det jeg trodde. Selvfølgelig er det det, trodde jeg. Og jeg er egentlig ganske avbalansert av meg.

Jeg gjør et lite tankesprang her, for jeg har i løpet av det siste døgnet tenkt ganske mye av det som er feil å tenke. Jeg tenkte det som stod over, at det måtte ha vært noe islamisme (men til mitt forsvar tenkte jeg ikke et øyeblikk på å legge skylda på religionen deres), jeg tenkte groteske vitser, jeg tenkte på å si noe klokt på twitter så folk skulle synes at jeg var klok, og da jeg stod opp i dag tidlig tenkte jeg noen korte sekunder på dødsstraff. Jeg har tenkt mye av det som er feil å tenke, noen av tingene blir man sosialt straffet for å tenke – men er det så rart at man tenker veldig mye rart, når det er noe som er så uforståelig? Adrenalinet spruter, tankene raser, og man har ingenting å gripe ordentlig tak i – så jeg ville ventet litt, jeg, før jeg kjeftet på noen for å ha sagt kjipe ting, vente til adrenalinet har brent seg ut, både hos dem, og meg.

Men tilbake til det uforståelige. Kan man forklare det med religion, fordi han var kristen, hvis han nå var det? Jeg kan ikke skjønne hvordan. Hvor mange religiøse mennesker er det i verden, hvor mange av dem blir mordere? Selv om religion skulle være et element, i hans personlige historie, den som ikke får plass i en tanke – må religion ha minimalt med forklaringskraft når man skal prøve å forstå, prøve å se det om har skjedd mot alt det man ellers vet om verden.

Kan det forklares med ideologi? Nei. Mange mennesker har en ideologi, osv. Kan det forklares med hverdagsrasisme? Nei. Samme hvor mye jeg skulle hatt noe på hverdagsrasistene, så er det for mange av dem, osv. Mange som sleiver med kjeften, så godt som ingen av dem myrder ungdommer. Danner det et bakteppe? Nja, kanskje. Men det danner i så fall et bakteppe for veldig mange, og så godt som ingen av dem osv.

Kan det forklares med ytterliggående holdninger, totalitære tanker, osv? Man begynner kanskje å nærme seg. Systematisk jævelskap, strategisk jævelskap, folkemord, politisk forfølgelse, kan forklares av sånne ting. Det kan kanskje også terror som fenomen. Men denne enkeltstående hendelsen, noen enkeltstående hendelse – nei ingenting er nok til å forklare det, det er alt for mange forklaringer, fler enn det får plass til i en tanke.

En annen måte å se det på er at det er alt for mange forklaringer som har noe for seg – alt. Alt, denne morderen var, alt, det han stod for, alle, som backet ham opp, alle, som evt. var sammen om selve terrordåden – det er så mange mulige forklaringer at det blir som et blankt lerret for nesten alle antipatier, nesten alt i samfunnet man er mot til vanlig, ja, det er de som legger skylda på innvandrerne også (hva nå de måtte ha med saken å gjøre), det er de som legger skylda på det politisk korrekte samfunnet, og alt kan antagelig begrunnet, og ingenting er nok til å forklare.

For det er uforståelig, og helt forståelig, det er umenneskelig – og det er kanskje allmennmenneskelig, eller kanskje er det bare jeg som er ute med mine egne antipatier på det der blanke lerretet? Det er et ord fra psykologien, dehumanisering, det er lettere å skade de vi ikke ser ansiktet på. Men det er verre, det er lettere å skade de vi ser bort fra ansiktet på. Det er to øyne, en nese, og en munn, men det er ikke helt et menneske. Jeg tror det også går inn i begrepet. Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, og ikke stå inne for at det jeg rasket sammen fra hukommelsen stemmer, annet enn én ting:

Da jeg først leste om Milgrameksperimentene i grunnfagsboka mi – om hva vi kan få oss til å gjøre mot hverandre – la jeg også merke til hvor få som i en separat undersøkelse erklærte at de kunne ha gått så langt som de over femti prosentene hos Milgram. Jeg la merke til det spriket. Mellom hvor mange som trodde de ville gjort det, og hvor mange som faktisk gjorde det, så stort sprik at jeg bare kom til én konklusjon: Vi er i stand til så mye mer enn vi aner. Det allmennmenneskelige. Viljen til å skade andre – kanskje ikke allmennmenneskelig i seg selv. Men at vi undervurderer viljen vår til det – veldig veldig utbredt.

Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, dette her er mer personlige refleksjoner: Jeg leste gjennom Hammurabis lover her om dagen. I sin tid var de en nyvinning for rettstanken. I våre dager virker det litt drøyt at hvis en mann bygger et hus, og det er en feil på det huset så det raser sammen, og mannen som bor i huset mister sin sønn, da skal sønnen til han som bygde det også dø. Det kan virke som forskjellige tider og forskjellige kulturer har forskjellige terskler for å ta menneskeliv. Men jeg har inntrykk av at terskelen går et sted for de aller aller fleste av oss.

– men det finnes flere kategorier over hvem og hva man kan skade. Og jeg innbiller meg: Det er mennesker (eller personer, borgere,) og dem skader man ikke. Det er ikke-mennesker (dyr, og hvem som helst som man ikke inkluderer i menneskeheten, det kan være alle utenfor gruppa eller nasjonen eller osv.), som man godt kan skade, hvis man absolutt er nødt. Og så er det fienden. Fienden er ikke et dyr. Man gjør ting mot fienden som man ikke ville gjort mot et dyr. Fienden er noe mindre enn et menneske, og det å skade ham eller henne er faktisk en god gjerning. (Og hvis fienden er en indre fiende og ikke en ytre har jeg følelsen av at det er en desto bedre gjerning, men det er basert på veldig løse observasjoner, og akkurat nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal tenke, jeg går ikke tankene mine så godt etter i sømmene.)

Jeg snakket om empati i begynnelsen, og dette er empati snudd på hodet. Nettopp. Antipati. Jeg snakket om gruppetilhørighet, og dette er gruppetilhørighet på sitt verste. (Gruppetilhørighet på sitt beste har vi sett mange eksempler på i dag.)

Og det er allmennmenneskelig. Og vi undervurderer hvor mye vi har av det i oss.

Ville jeg trodd at jeg i fem sekunder skulle ønske meg dødsstraff?

Kanskje maler jeg bare på det samme lerretet? Men jeg lurer på om ikke fiendebilder i sin alminnelighet er en fellesfaktor for alle de andre forklaringene som har blitt trukket frem. Nettopp fordi de er så forbanna allmennmenneskelige. Men har alle som har fiendebilder da egentlig skylden? Nei, også fiendebildene må forsterkes av mange mange andre forhold, forsterket hinsides fatteevne. Hver gang noe som det her skjer.

Så det er uforståelig og skal være uforståelig. For vi kan ikke sette fingeren på en eneste årsak, uten å ta litt skyld av skuldrene til den faktiske gjerningsmannen. Og det er forståelig, og det skal være forståelig, for som jeg sa – jeg vil ikke leve i en verden hvor det kan være forståelig – men jeg lever i en verden hvor det skjer. Det skal være forståelig, for vi må ikke distansere oss helt for det, det må være langt langt unna hverdagen, men ikke så langt at vi slutter å tenke over implikasjonene av våre egne fiendebilder.

Si, hvis jeg hadde ønsket meg dødsstraff i for eksempel fem timer i stedet for fem sekunder, hvis jeg hadde pekt fingeren mot en eller annen gruppe mer enn bare i mine egne tanker, da ville jeg selvfølgelig ikke vært farlig for noen i verden. Men jeg ville følt meg bitte litte mindre akkurat nå. Og jeg vet ikke, jeg sitter her i en koselig liten hytte i Sverige på trygg avstand fra hele landet og aner ikke hva jeg skal tenke. Jeg har litt lyst til å føle meg større, jeg har lyst til å være stor sammen med andre.

Dessertrisotto med ingefærøl og mango

1,5 liter ingefærøl
2 mangoer
2 grønne epler
Jordbær
2 dl. risottoris
Litt olje
2 ss smør eller margarin

1. Skyll epler og mango godt, skrell dem, og ta vare på skallet. Kast mangostein og eplekjerner. Skjær fruktkjøttet, sammen med jordbærene, i passe store biter, som du setter til side.

2. Fres fruktskallet en liten stund i en stor kjele. Hell over ingefærøl og kok opp. Ta bort skummet på toppen når det koker, og fra tid til annen underveis. La det trekke i ca. 1 time

3. Når timen har gått, siler du ingefærølet, og kaster fruktskallet. Sett ingefærølet tilbake på plata, og hold det varmt. (Eller ta deg en pause og kok det opp igjen senere.)

4. Smelt smør eller margarin i en annen kjele. Ha i risen, og rør rundt til riskornene har blitt varme. Spe i med 1-2 øser ingefærøl, og rør rundt til væsken er absorbert. Gjenta med ikke for mye væske av gangen, til risen er passe myk (det bør være etter ca 8 dl. ingefærøl). Blir det for lite væske, kan du spe i med kokende vann.

5. Ta kjelen av platen, og la risen kjøle seg ned. Bland inn fruktbitene, og sett det i kjøleskapet. Serveres kaldt.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Og vi finner på så mye bullshitt for å late som at det ikke er sånn. Det fordunkler vi smerten med, og utvanner livet. Hverken smerten eller døden blir borte, men så har vi rotet bort den mulige meningen i det også.

Det er det som er problemet med “tenk positivt”. Ikke at Barbara Ehrenreich fikk noen dårlige og mildt sagt usmakelige råd da hun var syk, selv om det var ille nok, ikke at kriger har blitt startet og store ting kjørt i grøfta fordi negative stemmer ble hysjet ned eller frosset ut, ikke all den ringeakt den positive personlighet viser for all den rent faktiske lidelse – for jeg sier ikke her, dropp det positie, elsk det negative, jeg snakker hverken om nihilisme eller negasjon, man taper like mye på å avsverge det gode i livet i stedet.

Og det er masse ting i verden som bare er feil. Som er vondt, og fælt, og feil. Og som man viser en nesten unevnelig ringeakt for hvis man disiplinerer seg til å se på det som skjønnhetspletter i den beste av mulige verdener, og hvis vi bare tenker konstruktivt i stedet for å klage så kan vi skylle det bort med et smil og litt gode gjerninger.

Men den mest grunnleggende perversiteten å bannlyse tanken på det negative er at det negative vil fortsette å spille en rolle i livet ditt, og kanskje til og med en viktig rolle. Du blir ikke kvitt det. Du gjør det bare så dunkelt at det ikke en gang har kraft til å gi mening til det korte livet du nå en gang har. Du lar det vonde i livet råtne på rot. Kanskje merker du det ikke – det funker for deg – det driter jeg i – eller kanskje synes du at det fortsatt er noe som er galt? Du innbiller deg kanskje at du ikke har tenkt positivt nok? Hvis du bare utøver litt mer selvdisiplin, tenker du, kanskje.

Vekk med de negative tankene. Rens livet ditt for negative mennesker. Gi til en god sak, rop høyt om det som engasjerer deg, ta sjanser, angre ingenting, hopp i strikk, dra på ferie til ukomfortable steder med mennesker som er så snille og positive av seg at de oppfører seg autentisk noen dager bare for din skyld. Bullshitt! Om hundre år er du like dau som en dvask og halvråtten sild, og hvis noen binder en strikk til foten din og dytter deg utfor en klippe da, ja, da løsner resten av deg ved fotleddet og du blir en dvask liten pytt på bunnen av stupet.

Men kanskje er det også mening i bullshitt.

Vi skal alle dø, livet er fullt av smerte, og vi finner på noe utrolig masse bullshitt å fylle det med. Så egentlig burde all bullshiten møtes med samme åpne favn, den også, som smerten og døden. Man blir ikke kvitt det bare ved å stå opp med feil fot en dag, rekke tunge til verden og vise fingeren til menneskene, så man tror at man har skjønt noe særlig mer.

Så der går jeg jammen i grøfta jeg også, med denne hverken positive eller negative livsfilosofien jeg prøver å sette ord på, hvor man skal omfavne ting og rase mot dem og alt sammen gir mening – for jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene, og man kan for faen ikke omfavne alt, det blir jo som å omfavne ingenting, og ingenting er jo nettopp det tomme og dvaske som både smerten og døden tross alt er mye bedre enn.

Så jeg bullshiter ikke noe særlig mindre selv. Ikke hør på meg egentlig. Bare slutt å tenke positivt hele tiden, vær så snill, men ikke hør på meg noe mer enn det. Ikke ennå i hvert fall. Men når da? Er det sjansespillet verdt å vente på at jeg skal lete videre, lete, lete, lete! Kanskje dør jeg først. Jeg har toppen en femti-seksti år på meg. Og hva faen gjør vel det?