Kreativ på do

Det begynner å bli vanskelig å vite hvor man skal gå på do når man er ute og spiser. Eller rettere sagt, ikke om det er i blomsterpotta eller bak døren ute ved garderoben, men om det er damer eller herrer man har kommer til. Skiltene viser ikke lenger stiliserte figurer i skjørt eller bukse, og de færreste bruker noe så simpelt som det latinske alfabetet, nei, det skal være en opplevelse å tømme blæra i våre dager, og det skal begynne alt før du har fått opp smekken.

Et bilde av et menneske, det ser for så vidt ut som en mann, men du må se på damen på døra ved siden av for å være sikker på at det har noe med kjønn å gjøre, noe med do å gjøre, at du ikke ender opp i bøttekottet, som ærlig talt ikke egner seg noe særlig bedre enn det blomsterpotta ville ha gjort. Og det er bare den kjedelige sorten. På de virkelig moderne stedene må du løse en liten gåte. To dører, to klesplagg… Litt hjernetrim på fredagskvelden. Aha, det ene er en flosshatt. Hva det andre er vet da pokker, jeg har et mer presserende ærend.

Det ser ut til å bli stadig mer populært for alle som vil uttrykke spisestedets egenart.

Litt som jeg synes at ulike geografiske steder burde uttrykke sin egenart: “Farlig sving”-skiltene langs veien for eksempel. Er stedet kjent for sin flotte natur, burde man bruke prangende nasjonalmalerier som på en eller annen måte hadde en sving i seg, er det beryktet for hjemmebrenning burde det være en vitsetegning av noen som prøvde å sjangle hjem – ikke å forveksle med “kjør forsiktig, fylliker i veien”. Og apropos: “Barn leker” blir for enkelt. Nei, sett heller opp en rebus i tre deler: En baby, forsiden på et bestemt pornoblad, og det matematiske tegnet =. (Eller kanskje bare bokstaven R. Men da er vi tilbake til det latinske alfabetet igjen.) Da skal de få noe å tenke på.

Takk og lov at jeg ikke kjører. Det hender imidlertid at jeg tisser, så det med doskiltene ligger meg tettere innpå livet.

Jeg er en av de som sliter litt med sosiale koder. Det er derfor jeg blir stående og lure og gjette gåter, litt som bilistene ville blitt nødt til hvis de kom til et sted der skiltene ikke var standardiserte. – med litt mindre alvorlige konsekvenser for min del, men for de av oss som sliter med sosiale koder kan det være ille nok om vi ender opp på damedo – Men så gjør det ikke så fryktelig mye, det tar meg noen sekunder kanskje, det blir bare en av de små humpene i hverdagen.

Apropos, noen burde ta et av skiltene for fartshumper og bytte det ut med et fotografi av kvinnebryster. Det ville gjort kjøringen mer spennende, ville det ikke? I hvert fall mer original.

Og det er det med originalitet, at jeg får følelsen av at man skal være kreativ, original, uttrykke egenart – men det er omtrent like originalt som en fantasybok der det er alvene som har skjegg, en vampyrroman der vampyrene er ofre for rasisme, eller er vegetarianere med høy seksualmoral, eller en ny vits om engleskolen til prinsessa – alle skal være med, alle skal si sin mening, på sin egen måte –

Det er jo egentlig en helt vanlig greie. Originalitet er det knapt nok med uansett, det blir neppe noe verre med en farsott eller to. Tilhørighet er egentlig ganske ålreit, ære være oss mennesker som søker det.

Men jeg vet ikke, jeg føler meg litt surmaga i dag. Eller noe med magen i hvert fall. Det er kanskje derfor jeg er så ivrig på å få vite hvilken forbanna dør jeg skal gå inn.