Trivialiteter

Stort sett hver dag skriver jeg femten minutters nonsens. Noen ganger gir det en slags mening. Som i dag.

Nå må vi mumle mer. Det er nemlig tid for avgang. De regjeringstro drøvlekjeftene hører alt vi sier. Men de er av den oppfatning at mummel bare er mummel. Det må vi utnytte. Det gir oss anledning til å snakke om meningsløse og uproduktive ting. Normalt ville slike ting blitt tatt opp i neste Storting. Det er derfor vi ikke vil at drøvlekjeftene skal høre oss. De påfølgende Stortingshøringene blir så langtekkelige. Jeg mener, hvem bryr seg egentlig om trivialitetsnivået i den allmenne befolkningen? Hvorfor må alt prat være så vesentlig? Hæ? Hæ? Kan du svare meg på det?

Det er ikke det at jeg ikke har noe vesentlig å snakke om. Jeg er av yrke filosof, og mitt spesialområde er betydningen av luktesansen for vår opplevelse av den menneskelige tilstand. Med en sånn jobb får man med seg det essensielle. Særlig når man er ut i felten. Der får man lukte på – ja, nemlig, du gjettet det – essenser.

Da kan jeg fortelle deg en ting. Luktesansen har en del å si for opplevelsen av den menneskelige tilstand. Den forteller oss for eksempel at vi ikke er på bunnen av havet. På bunnen av havet er ikke lukt slik vi forsår det den viktigste sansen. Skulle man luktet noe der ville det vært en spesiell form for smak. For når vi drikker vann, eller vin, tror vi det er smake vi gjør. Med mindre vi er vinkjennere. Da vet vi at det er luktesansen som har mest å si. Det er derfor vinkjennere fra hele landet står linet opp utenfor kontoret mitt. Jeg intervjuer dem om deres forhold til luktesansen. Og om deres opplevelse av hva det vil si å være menneske. Så sorterer jeg svarene deres i ti gjensidig overlappende kategorier. De kategoriene setter jeg deretter inn i en korrelasjonsmatrise. Jeg får ikke så mye ut av det, men det er heller ikke hensikten. Det er ikke til mitt eget prosjekt. Det er forberedelse til å bli intervjuet av min kollega nede i gangen, som også er filosof, og som har som sitt spesialområde betydningen av matematikk for opplevelsen av den menneskelige tilstand.

Men når jeg sitter på toget vil jeg helst slippe å tenke på disse tingene. Det er kjedelig og banalt – ja, det er faktisk det som er kjedelig og banalt – sett opp mot hva fritiden har å by på. Fritiden har selvfølgelig sine bølgedaler. Det er mange timer tilbrakt med fjernsynsprogrammer jeg ikke har særlig lyst til å se på. Det er all tiden som går med til å varme mat fra bokser, fordi man ironisk nok ikke tar seg tid til å lage den selv. Det er alle timene jeg sover uten å drømme noe spennende – men så er det også det at jeg rett som det er får en spennende drøm, eller overraskelsesbesøk av en god venn, som gjerne vil dele en flaske vin og sine egne forskningsresultater – og det er det jeg mumler om på toget. Hva vi pratet om, og hva vi gjorde etterpå. Det er mye av det som neppe ville egnet seg som stoff i en særlig interessant bok – det vi gjorde, var å se på hverandre løse kryssord, men det er likevel noe mer essensielt over det… noe mer essensielt enn de duftprøvene jeg får meg forelagt når jeg ute i felten.

Og det er mitt bidrag til den pågående Stortingsdebatten om at det foregår så mye trivielt i befolkningen, og at noe av det mest spennende er teknikkene folk bruker for å unngå drøvlekjeftenes oppmerksomhet – nemlig at det burde trykkes opp flere kryssord. Og ikke bare kryssord, men også andre ting man kan drive med i stillhet, i selskap med en god og småfull venn, som ikke lenger bryr seg om sine egne forskningsresultater, eller dine små kjærlighetshistorier, som aldri ender i noe fruktbart – en venn som liker å løse kryssord. Og en gang i blant kan han til og med titte opp fra kryssordet og spørre om et ord på femten bokstaver. Det kan ikke drøvlekjeftene svare på om de så måtte være aldri så mye essensielle.