Jeg har vel alt for lenge vært frem og tilbake på hvor mye natur jeg egentlig tror mennesker har. Sånn siden vi kan utvikle oss på så mange forskjellige måter, og til og med kan lage teknologi som på dramatiske måter forandrer på forholdet mellom oss og verden... man kan nesten si at det ligger i menneskets natur å forandre sin egen natur... Og så kan man jo spørre seg videre om natur er en normativ greie. Dvs, er det slik at det naturlige nødvendigvis er godt, det unaturlige nødvendigvis dårlig? (Nei.)
Vet ikke jeg, men jeg snublet nå over begrepet i denne kommentartråddebatten, som jeg har stukket snuten min oppi (er det naturlig for mennesket å ha snuter?). Jeg prøver meg på en påstand:
Menneskets natur (i den grad vi har noen) er de egenskapene som er de mest sannsynlige uttrykkene for godt utbredte gener.
Mange ting hos mennesker er dermed ikke en del av menneskenaturen... og de tingene som er det kan forandre seg med tid og stunder, enten ved at genene i seg selv blir annerledes, eller ved at betingelsene for at de uttrykker seg, blir det. Hvordan de har blitt en del av menneskenaturen (f eks at de har blitt skapt sånn, utviklet seg naturlig, en eller annen blanding) er i forhold til denne definisjonen et åpent spørsmål, så lenge man er med på forutsetningen om at gener eksisterer. Og dersom det skulle vise seg at en viss følelse for moral er tilstede hos ganske mange mennesker, må moral - uansett hvor det ellers måtte komme fra - kunne sies å være en del av denne menneskenaturen.
lørdag 30. august 2008
Menneskets natur
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Mellom det naturlige og det unaturlige kan man sondere seg frem i generelle mennesklige egenskaper. Både det unaturlige og naturlige i menneskets natur er to ytterpunkter som begge burde være faste nettop fordi de er en forutsetning for hverandres eksistens. Menneskets natur må ligge imellom disse to. Det er altså en variabel som påvirkes i mye større grad av eksterne faktorer enn interne. De interne legger grunnlaget for ting som oppfattelsen, forståelsen og handling men trenger nettop ekstern påvirkning for å kunne gjøre seg gjeldende. Menneskets natur blir altså egentlig ett resultat av ytre påvirkning i stor grad. Spørsmålet som da melder seg er hvorvidt vi selv er bevisste i hva slags påvirkningen menneskets natur har på individer rundt dem selv.
Jeg tror jeg kan ha blandet begreper her. Når jeg tenker meg om prøver jeg ikke å si så mye hva som er naturlig for mennesket, men hva som er vanlig for mennesket, hva man kan regne med når man står overfor en organisme med oppreist gange, lite pels, stor hjerne, og alt det der.
Jeg tror som sagt ikke at natur har normative implikasjoner, og dermed heller ikke at ting, i og for seg, er naturlig og unaturlig for mennesker.
(Jeg tror at ting kan være rett og galt for mennesker å gjøre, og at det forsåvidt har noe med menneskenaturen å gjøre, men på en annen måte; jeg tror at standardene for rett og galt er en del av den, ikke at de er en konsekvens av den. Hvis nå det var forståelig.)
Når det gjelder forholdet mellom indre og ytre påvirkning er individet, gjennom sitt utviklingsløp, et resultat av begge deler, og vekselvirkningene mellom dem er innfløkte. Og for å komme tilbake til menneskets natur (slik jeg mener begrepet her) dreier det seg da om de tingene som sannsynligvis blir resultatet, når du putter et relativt gjennomsnittlig individ, i et relativt representativt miljø. Hvis noe slikt eksisterer.
Menneskets natur defineres i så fall ikke av ytterpunktene på en linje. Dersom linjen i det hele tatt eksisterer, er det tvert i mot den, og dens ytterpunkter, som defineres av menneskenaturen, og menneskenaturen er et spørsmål om vanlighet. Eller noe.
Legg inn en kommentar