Å ha det bedre enn Harry Potter

Under morgenkaffen utbrøt en på nabobordet sin irritasjon over Ketil Bjørnstad, som denne gangen skal ha uttalt at "Harry Potter formørker barnas hverdag", eller om det var tilværelse. Jeg har ikke avisinnlegget og gjengir etter hukommelsen.

- så jeg risikerer kanskje å gjøre Ketil Bjørnstad urett, siden han kan ha stått ting i innlegget som setter uttalelsen i et annet lys. Faktisk når jeg googler litt ser jeg at selve innlegget nevner Harry Potter bare i forbifarten (selv om et skremmende bilde av Voldemort blir brukt som illustrasjon) – det er i et svar til Bjørnstad at han blir tillagt den påstanden om å formørke. Det var sikkert det svaret de på kafeen satt og leste. Ikke at jeg er enig med Bjørnstad, jeg er mer enig med svaret, men jeg kan jo ikke akkurat sitere ham på noe motstanderen hans har tillagt ham.

Så da må jeg vel i stedet rope på –

– og nå som jeg hadde det så fredelig her, eneste støyen er bygningsarbeiderne utenfor som skramler rundt med de digre containerne sine, men til sammenligning, å, så fredelig, for nå kommer –

STURLA STRÅMANN: Martin, Martin! Vet du hva jeg har funnet ut? Du vet de filmene om Harry Potter? De formørker barnas tilværelse.

Akkurat ja, der har vi ham ja. På tide at du stakk hodet opp igjen. For det er tiden for å snakke om brutalitet i media, er det ikke, Sturla? Akkurat som vi må snakke om frimurerlosjens skumlerier, og om likheten mellom massemordere og seriøse politiske partier. Alt dette må vi snakke om når vi først har fått sjansen, når vi er konfrontert med en hendelse så grusom at den har plass til de fleste av våre forutgående antipatier.

Og i media finner vi både lidelse og brutalitet, det er mørke saker. Og Harry Potter-bøkene er kanskje ekstra lunefulle, fordi de starter så koselig, men så begynner folk å dø. (Vel, koselig og koselig, de starter med et dobbeltmord, men det blir ikke direkte skildret før mye senere.) Barna blir narret inn i en fiksjonsverden hvor folk etter hvert begynner å lide og dø.

Men for en del barn er kanskje ikke dette så nytt… Det er jo barn som har verre ting enn foreldreløshet og hanskes med. Og som egentlig har tyngre ansvar som de må aksle enn kampen mot en guffen superskurk – i det minste ut fra en subjektiv opplevelse –

Det er vel heller ikke alle som har ressursene til Harry Potter, store ressurser kan de nok ha, men det er ganske få som er genier som ham, enten det gjelder hjerterom eller talent.

Jeg tenker at det er en del ren og meningstom brutalitet i media, og så er det ting som er brutalt meningsfulle, man bør i det minste ha øye for denne ganske store forskjellen.

Og den ideen om den lyse barndommen, hvor sola skinner og ingen skygger truer (noe som ikke er smør på flesk, men strengt tatt en motsigelse, for det er vel de sterkeste lyskildene som kaster de mest fremtredende skyggene), hvor ingen kinofilmer formørker – så er den heldigvis sann for de fleste av oss, i hvert fall her til lands. Man har sine tøffe tak, alle har sine tøffe tak, men ikke så man må misunne Harry Potter. Å være særingen i klassen som nesten daglig leverer raseriutbrudd til de andres forargelse og underholdning, for eksempel, er nok ingenting mot å få alle man er glad i revet bort av Mørkets fyrste. Barndommen er helt grei i de fleste tilfeller.

Men jeg vet ikke om den er så skjermet i utgangspunktet? De som har en helt grei barndom vet godt at det finnes folk som har det vondt, bekymrer seg for det helt av seg selv, bekymrer seg kanskje ekstra for barn som har det vondt, verre enn Harry Potter. Er barndommen faktisk, og bør den være, kan den i det hele tatt være, en bekymringsfri tid på jord?

Nå har det vært så mye å bekymre seg for de siste ukene at jeg gjør lurt i å hoppe ned fra talerstolen litt. Å ta vare på barna etter udåden på Utøya har vært en hovedoppgave for mange. Det har blitt sagt mye godt om det. Gode råd, og gode beretninger. Selvfølgelig skal ikke barn måtte ta all lidelse og elendighet innover seg. Selvfølgelig har de mindre vern mot verden på egen hånd. Og selvfølgelig skal man få ha noen illusjoner som barn.

Det er… jeg skrur meg kanskje opp på min egen tankeverden, kan miste gangsyn… men det med positivitet og illusjoner, galopperende optimisme, man vil ha sin vidunderlige nye verden, sin beste av mulige verdener, og kan man ikke få det får man hvert fall kreve at omgivelsene er med på å late som – som jeg har vært opptatt av i de siste årene – skjønnmaling. Skjønnmaling i kontrast til det fæle, skjønnmaling som ringeakt for det fæle og for de som må oppleve det… Barna som har det verre enn Harry Potter…

Kanskje er det ikke noen motsetning. Rådene jeg snakket om har jo mye gått på at man nettopp ikke skal skjønnmale. Man skal skjerme og beskytte, men det er noe annet. Regulere informasjonsstrømmen. Slå av TVen så lenge blodet flommer. Det er noe annet. Det er noe annet enn å ikke lage film av Harry Potter også. Rådene har gått på at man skal snakke med barna, trøste, men også lytte til dem, lage sammenhenger for dem. Kanskje nettopp det skjoldet man mangler som barn, nok erfaring til å lage sammenhenger for ting. Og det synes jeg er ganske forenelig med fortellinger som er vonde, men også meningsfulle. For de av oss som har hatt en ålreit barndom er saken ikke den at vi har sluppet smerte. Men vi hadde noen varme og myke fang vi kunne krype opp i etterpå.

Blodspruten i en del underholdningsgreier skiller seg som sagt ganske vesentlig fra Lord Voldemorts grusomhet i Harry Potter, og jeg skal ikke gå inn på hvor skillet går, for det kan være subtilt og det kan være subjektivt. Og jeg skal ikke gå i gang med noen sensurdebatt heller. Jeg skal avslutte med å si noe om de fortellingene jeg i hvert fall ikke synes man skal reise fanen mot.

Ondskapen i gode barnefortellinger – vi har snakket om Harry Potter, men det blir kanskje lettere å svelge hvis jeg nevner forfattere som Roald Dahl, Astrid Lindgren? Den gjør noe annet og mye mer enn å fenge, den utfordrer, den utfordrer barn til å ta stilling, til å ta stand, til om jeg tør si det, elske. Både barna som har det bedre enn i bøkene, og de barna som dessverre har det verre. Det er det vi alle blir drevet til i gode fortellinger, vi blir tvunget med i karakterenes valg. Skal jeg bruke et ord om det må det være ikke formørkelse. Det må tvert i mot være opplysning, i sin beste, mest moralske forstand.