Dinosaurene på Aker Brygge

Når dinosaurene spankulerer på Aker Brygge, det skjer oftere at jeg kjenner dem igjen, i skikkelsen til en bydue eller en spurv. De viser seg i den vaktsomme halsen, de avslører seg i bakhodets rene kurve. Det er en tilståelse av at de er i feil tid, og attpåtil i feil fauna.

Da grøsser jeg, men ikke på huden; på innsiden. Det grøsser ytterst i tårekanalene, og på hornhinnen, som blir kald, det grøsser i de øvre nakkemusklene og i det indre av øregangen. Det grøsser i selve hjernen. I bakhodet, innbiller jeg meg på et vis.

Det er hveset fra en gammel vind, en hes og utmattet vind. Jeg fornemmer det når den rusker meg i kinnskjegget, og hvisker meg i øret. Det er en vind eldre enn alder, eldre enn år, og dette er ikke billedlig ment. Siden dinosaurenes tid (fugler unntatt) har også årene endret karakter, de var lengre den gang, ikke det samme som i dag.

Min familie pleide å leve i skjul for din familie. Vi pattedyr ville ikke ha noe særlig med dere øgler å gjøre. Men hvem er det som spiser brioche i dag? Og hvem går og hakker etter smulene? – men det er ikke det som får meg til å grøsse. Jeg bryr meg fint lite om hva de der små gnagerne hadde for seg.

Det er tiden, og likeså ubestemmelig som tiden selv – det er tiden som vrir og krøller på seg og stivner til hud, til hud med skjell og hud med fjær. Det er det at du følger med i tiden, ikke som krokodillen, det urtidskrypet. Du følger etter meg nordover, og hører til på disse breddegradene (jeg ser å høre til her som en aktiv handling, noe som genene dine har strukket ut sin innflytelse og tatt). Du synger for meg bak stengene i et bur. Du skuler på meg fra toppen av et tre. Du svermer over meg på flukt fra en jeger – en annen fugl, brutal i følge sin natur. Du hopper rundt på Aker Brygge, du kurrer og piper – men så ser du på meg.

Det er blant oss varmblodige du hører hjemme, ikke blant de kjempeøglene og krokodillene, du ørn og spurv, du svale og struts. Men din herkomst bærer du med deg. Du avslører deg på gangen, på det vaktsomme blikket, og på den rene kurven som føyer halsen din til bakhodet. Du avslører deg som noe veldig gammelt.

Den vitenskapelige debatten er ikke avsluttet ennå, så man vet ikke hvor nært det egentlig er, men du avtegner deg som et forestillingsbilde, og i skikkelsen til en liten due. Jeg ser en av de mindre øglene på jakt etter insekter, gjennom fremmedartet kratt, jeg kveles nesten i den tunge luften, som jeg innbiller meg er fuktig. Jeg er en kikker, en historieovertreder. Ikke i forestillingenes verden lenger. Også rent legemlig overtrer jeg historien. Du er gammel, jeg er ung, og hvis noen har havnet feil fauna her må det være meg.