.

Den koselige lille hytta i sanddynene på sørvestkysten av Sverige har ikke strøm eller vann, men den har verden innenfor veggene. Og da jeg våknet i dag tidlig satt mamma alt på nettet, og fortalte at dødstallene på Utøya var steget fra ti bekreftet, men sannsynligvis mer, til forferdelige åtti ungdommer som var på sommerferie. Jeg hadde lagt meg med en slags ro, en vilje til å holde jævelskapen i verden på avstand, men roen ble brutt av kvalme – det er som det skal være, og nå har jeg mest lyst til å grave meg ned i sanden – det er som det skal være.

– og dette dramatiske høydepunktet i min personlige opplevelse, langt langt borte fra Utøya, betyr så jævlig lite når jeg leser bloggen til folk som var der – takk for at dere forteller – jeg sitter bare her trygg og god og kvalm på tv-rommet til en campingplass og prøver å finne ut hva jeg tenker – og min personlige opplevelse – vel, det kan jeg si – jeg har jo litt del i det, gjennom gruppefølelse. Mitt land, min by. Det var naboene mine som hørte drønnet, en i gården ringte i dag og lurte på om noen av vinduene hadde gått. – og gjennom allmennmenneskelig empati, som jeg deler med statsministere og presidenter overalt, men også for eksempel med Neil Gaiman , som på en eller annen måte betyr enda mer.

Jeg sa noe om å forstå det på twitter i dag.
“Jeg har ikke lyst til å prøve å forstå, jeg vet ikke om det lar seg gjøre heller, det hører hjemme i et univers der ting ikke er forståelig.”
Jeg kunne like gjerne ha sagt det motsatte. Det er fullt forståelig, alt for forståelig, det er menneskelig, men det er fullstendig uforståelig også.

Det er uforståelig fordi det ikke hører hjemme i verden. Men det er i verden. (Og det har skjedd før. Og det vil skje igjen.)

Det er uforståelig fordi det ligger en hendelseskjede bak – hvorfor akkurat ham, hvorfor ikke hvem som helst av oss? Det er for mange svar på det spørsmålet til at det får plass i en tanke. Det er egentlig sånn med alle enkelthendelser. (Men 1. det er ikke alle enkelthendelser som vi har det samme behovet for å forstå, og 2. når det skjer noe ekstremt, er det også flere ting som ligger bak, fordi det skal mer til for at noe ekstremt skal skje.)

De har pekt på faktorer. Hvem var han, hva stod han for, hva har han gitt uttrykk for offentlig? De har kalt ham kristenkonservativ, innvandringsfiendtlig, islamkritisk, nasjonalist, noe som høres ut som gode forklaringsmodeller, man vet jo hvordan de er – det hørtes også ut som gode forklaringsmodeller at det kunne være en islamist, med mørk hud og pussig aksent (man vet jo hvordan de er), som trakk en eller annen uforståelig linje mellom Afghanistan og norske politiske ungdommer. Det var det jeg trodde. Selvfølgelig er det det, trodde jeg. Og jeg er egentlig ganske avbalansert av meg.

Jeg gjør et lite tankesprang her, for jeg har i løpet av det siste døgnet tenkt ganske mye av det som er feil å tenke. Jeg tenkte det som stod over, at det måtte ha vært noe islamisme (men til mitt forsvar tenkte jeg ikke et øyeblikk på å legge skylda på religionen deres), jeg tenkte groteske vitser, jeg tenkte på å si noe klokt på twitter så folk skulle synes at jeg var klok, og da jeg stod opp i dag tidlig tenkte jeg noen korte sekunder på dødsstraff. Jeg har tenkt mye av det som er feil å tenke, noen av tingene blir man sosialt straffet for å tenke – men er det så rart at man tenker veldig mye rart, når det er noe som er så uforståelig? Adrenalinet spruter, tankene raser, og man har ingenting å gripe ordentlig tak i – så jeg ville ventet litt, jeg, før jeg kjeftet på noen for å ha sagt kjipe ting, vente til adrenalinet har brent seg ut, både hos dem, og meg.

Men tilbake til det uforståelige. Kan man forklare det med religion, fordi han var kristen, hvis han nå var det? Jeg kan ikke skjønne hvordan. Hvor mange religiøse mennesker er det i verden, hvor mange av dem blir mordere? Selv om religion skulle være et element, i hans personlige historie, den som ikke får plass i en tanke – må religion ha minimalt med forklaringskraft når man skal prøve å forstå, prøve å se det om har skjedd mot alt det man ellers vet om verden.

Kan det forklares med ideologi? Nei. Mange mennesker har en ideologi, osv. Kan det forklares med hverdagsrasisme? Nei. Samme hvor mye jeg skulle hatt noe på hverdagsrasistene, så er det for mange av dem, osv. Mange som sleiver med kjeften, så godt som ingen av dem myrder ungdommer. Danner det et bakteppe? Nja, kanskje. Men det danner i så fall et bakteppe for veldig mange, og så godt som ingen av dem osv.

Kan det forklares med ytterliggående holdninger, totalitære tanker, osv? Man begynner kanskje å nærme seg. Systematisk jævelskap, strategisk jævelskap, folkemord, politisk forfølgelse, kan forklares av sånne ting. Det kan kanskje også terror som fenomen. Men denne enkeltstående hendelsen, noen enkeltstående hendelse – nei ingenting er nok til å forklare det, det er alt for mange forklaringer, fler enn det får plass til i en tanke.

En annen måte å se det på er at det er alt for mange forklaringer som har noe for seg – alt. Alt, denne morderen var, alt, det han stod for, alle, som backet ham opp, alle, som evt. var sammen om selve terrordåden – det er så mange mulige forklaringer at det blir som et blankt lerret for nesten alle antipatier, nesten alt i samfunnet man er mot til vanlig, ja, det er de som legger skylda på innvandrerne også (hva nå de måtte ha med saken å gjøre), det er de som legger skylda på det politisk korrekte samfunnet, og alt kan antagelig begrunnet, og ingenting er nok til å forklare.

For det er uforståelig, og helt forståelig, det er umenneskelig – og det er kanskje allmennmenneskelig, eller kanskje er det bare jeg som er ute med mine egne antipatier på det der blanke lerretet? Det er et ord fra psykologien, dehumanisering, det er lettere å skade de vi ikke ser ansiktet på. Men det er verre, det er lettere å skade de vi ser bort fra ansiktet på. Det er to øyne, en nese, og en munn, men det er ikke helt et menneske. Jeg tror det også går inn i begrepet. Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, og ikke stå inne for at det jeg rasket sammen fra hukommelsen stemmer, annet enn én ting:

Da jeg først leste om Milgrameksperimentene i grunnfagsboka mi – om hva vi kan få oss til å gjøre mot hverandre – la jeg også merke til hvor få som i en separat undersøkelse erklærte at de kunne ha gått så langt som de over femti prosentene hos Milgram. Jeg la merke til det spriket. Mellom hvor mange som trodde de ville gjort det, og hvor mange som faktisk gjorde det, så stort sprik at jeg bare kom til én konklusjon: Vi er i stand til så mye mer enn vi aner. Det allmennmenneskelige. Viljen til å skade andre – kanskje ikke allmennmenneskelig i seg selv. Men at vi undervurderer viljen vår til det – veldig veldig utbredt.

Men jeg skal ikke påberope meg noen psykologisk autoritet, dette her er mer personlige refleksjoner: Jeg leste gjennom Hammurabis lover her om dagen. I sin tid var de en nyvinning for rettstanken. I våre dager virker det litt drøyt at hvis en mann bygger et hus, og det er en feil på det huset så det raser sammen, og mannen som bor i huset mister sin sønn, da skal sønnen til han som bygde det også dø. Det kan virke som forskjellige tider og forskjellige kulturer har forskjellige terskler for å ta menneskeliv. Men jeg har inntrykk av at terskelen går et sted for de aller aller fleste av oss.

– men det finnes flere kategorier over hvem og hva man kan skade. Og jeg innbiller meg: Det er mennesker (eller personer, borgere,) og dem skader man ikke. Det er ikke-mennesker (dyr, og hvem som helst som man ikke inkluderer i menneskeheten, det kan være alle utenfor gruppa eller nasjonen eller osv.), som man godt kan skade, hvis man absolutt er nødt. Og så er det fienden. Fienden er ikke et dyr. Man gjør ting mot fienden som man ikke ville gjort mot et dyr. Fienden er noe mindre enn et menneske, og det å skade ham eller henne er faktisk en god gjerning. (Og hvis fienden er en indre fiende og ikke en ytre har jeg følelsen av at det er en desto bedre gjerning, men det er basert på veldig løse observasjoner, og akkurat nå prøver jeg å finne ut hva jeg skal tenke, jeg går ikke tankene mine så godt etter i sømmene.)

Jeg snakket om empati i begynnelsen, og dette er empati snudd på hodet. Nettopp. Antipati. Jeg snakket om gruppetilhørighet, og dette er gruppetilhørighet på sitt verste. (Gruppetilhørighet på sitt beste har vi sett mange eksempler på i dag.)

Og det er allmennmenneskelig. Og vi undervurderer hvor mye vi har av det i oss.

Ville jeg trodd at jeg i fem sekunder skulle ønske meg dødsstraff?

Kanskje maler jeg bare på det samme lerretet? Men jeg lurer på om ikke fiendebilder i sin alminnelighet er en fellesfaktor for alle de andre forklaringene som har blitt trukket frem. Nettopp fordi de er så forbanna allmennmenneskelige. Men har alle som har fiendebilder da egentlig skylden? Nei, også fiendebildene må forsterkes av mange mange andre forhold, forsterket hinsides fatteevne. Hver gang noe som det her skjer.

Så det er uforståelig og skal være uforståelig. For vi kan ikke sette fingeren på en eneste årsak, uten å ta litt skyld av skuldrene til den faktiske gjerningsmannen. Og det er forståelig, og det skal være forståelig, for som jeg sa – jeg vil ikke leve i en verden hvor det kan være forståelig – men jeg lever i en verden hvor det skjer. Det skal være forståelig, for vi må ikke distansere oss helt for det, det må være langt langt unna hverdagen, men ikke så langt at vi slutter å tenke over implikasjonene av våre egne fiendebilder.

Si, hvis jeg hadde ønsket meg dødsstraff i for eksempel fem timer i stedet for fem sekunder, hvis jeg hadde pekt fingeren mot en eller annen gruppe mer enn bare i mine egne tanker, da ville jeg selvfølgelig ikke vært farlig for noen i verden. Men jeg ville følt meg bitte litte mindre akkurat nå. Og jeg vet ikke, jeg sitter her i en koselig liten hytte i Sverige på trygg avstand fra hele landet og aner ikke hva jeg skal tenke. Jeg har litt lyst til å føle meg større, jeg har lyst til å være stor sammen med andre.