Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Vi skal alle dø, og livet er fullt av smerte.

Og vi finner på så mye bullshitt for å late som at det ikke er sånn. Det fordunkler vi smerten med, og utvanner livet. Hverken smerten eller døden blir borte, men så har vi rotet bort den mulige meningen i det også.

Det er det som er problemet med “tenk positivt”. Ikke at Barbara Ehrenreich fikk noen dårlige og mildt sagt usmakelige råd da hun var syk, selv om det var ille nok, ikke at kriger har blitt startet og store ting kjørt i grøfta fordi negative stemmer ble hysjet ned eller frosset ut, ikke all den ringeakt den positive personlighet viser for all den rent faktiske lidelse – for jeg sier ikke her, dropp det positie, elsk det negative, jeg snakker hverken om nihilisme eller negasjon, man taper like mye på å avsverge det gode i livet i stedet.

Og det er masse ting i verden som bare er feil. Som er vondt, og fælt, og feil. Og som man viser en nesten unevnelig ringeakt for hvis man disiplinerer seg til å se på det som skjønnhetspletter i den beste av mulige verdener, og hvis vi bare tenker konstruktivt i stedet for å klage så kan vi skylle det bort med et smil og litt gode gjerninger.

Men den mest grunnleggende perversiteten å bannlyse tanken på det negative er at det negative vil fortsette å spille en rolle i livet ditt, og kanskje til og med en viktig rolle. Du blir ikke kvitt det. Du gjør det bare så dunkelt at det ikke en gang har kraft til å gi mening til det korte livet du nå en gang har. Du lar det vonde i livet råtne på rot. Kanskje merker du det ikke – det funker for deg – det driter jeg i – eller kanskje synes du at det fortsatt er noe som er galt? Du innbiller deg kanskje at du ikke har tenkt positivt nok? Hvis du bare utøver litt mer selvdisiplin, tenker du, kanskje.

Vekk med de negative tankene. Rens livet ditt for negative mennesker. Gi til en god sak, rop høyt om det som engasjerer deg, ta sjanser, angre ingenting, hopp i strikk, dra på ferie til ukomfortable steder med mennesker som er så snille og positive av seg at de oppfører seg autentisk noen dager bare for din skyld. Bullshitt! Om hundre år er du like dau som en dvask og halvråtten sild, og hvis noen binder en strikk til foten din og dytter deg utfor en klippe da, ja, da løsner resten av deg ved fotleddet og du blir en dvask liten pytt på bunnen av stupet.

Men kanskje er det også mening i bullshitt.

Vi skal alle dø, livet er fullt av smerte, og vi finner på noe utrolig masse bullshitt å fylle det med. Så egentlig burde all bullshiten møtes med samme åpne favn, den også, som smerten og døden. Man blir ikke kvitt det bare ved å stå opp med feil fot en dag, rekke tunge til verden og vise fingeren til menneskene, så man tror at man har skjønt noe særlig mer.

Så der går jeg jammen i grøfta jeg også, med denne hverken positive eller negative livsfilosofien jeg prøver å sette ord på, hvor man skal omfavne ting og rase mot dem og alt sammen gir mening – for jeg vet ikke hvor jeg skal sette grensene, og man kan for faen ikke omfavne alt, det blir jo som å omfavne ingenting, og ingenting er jo nettopp det tomme og dvaske som både smerten og døden tross alt er mye bedre enn.

Så jeg bullshiter ikke noe særlig mindre selv. Ikke hør på meg egentlig. Bare slutt å tenke positivt hele tiden, vær så snill, men ikke hør på meg noe mer enn det. Ikke ennå i hvert fall. Men når da? Er det sjansespillet verdt å vente på at jeg skal lete videre, lete, lete, lete! Kanskje dør jeg først. Jeg har toppen en femti-seksti år på meg. Og hva faen gjør vel det?