Martin stikker en blyant i rompa

En gang da jeg var liten hadde vi en flue i leiligheten vår. I begynnelsen syntes jeg den var plagsom med den surringen sin, men etter som dagene gikk ble jeg vant til den. Etter hvert lot jeg den sitte på hånden min og jeg matet den med sukker. Det var egentlig litt koselig å ha den der mens mamma var på jobb. Men fluer lever ikke noe særlig lenge, og en dag lå den på ryggen i vinduskarmen og surret ikke mer.

Jeg var enda mindre på denne tiden enn i den forrige historien fra da jeg var liten. Dette var mens jeg ennå gikk på barneskolen, i en klasse som sett med de fleste øyne var ganske rølpete – vi hadde skiftet lærer veldig ofte, hadde blitt splittet opp og satt sammen på nytt på et tidspunkt, og det var nok noen av ungene der som hadde sitt eget å slite med. Jeg hadde en slags rolle i denne klassen, og en slags tilhørighet, men det var konflikter også, sær og hissig som jeg var, uregjerlige som de andre var.

En stund etter at fluen min døde, kom det en annen flue inn i klasserommet, og jeg ble veldig begeistret. Jeg skulle fange den og ta den med hjem, og så ville jeg ha et husdyr igjen. Jeg prøvde å dra med meg hele klassen på dette. Nei, ikke slå den i hjel, hjelp meg å finne noe jeg kan ha den i. Det gikk flere timer og friminutter med dette. Til slutt fant jeg ut en plan, noe med å bruke en tom kartong etter skolemelken. Men akkurat da… var det noen som drepte flua til Martin. Jeg ble skikkelig forbanna, og ganske fortvilet, og jeg tror hverken de andre skjønte seg noe særlig på meg, eller jeg på dem, akkurat da.

En annen gang oppdaget jeg at det var ganske interessant om jeg prøve å lirke en blyant inn mellom stolsetet og baken min. Hvis jeg siktet den inn riktig fikk jeg den akkurat til å følge rompesprekken min, som riktignok ikke var så fremtredende siden jeg hadde buksene på, men kanskje var det nettopp det som var utfordringen? Jeg husker ikke helt. Jeg husker at jeg likte følelsen, men ikke på en seksuell måte, bare rent taktilt. Det var noe tilfredsstillende riktig med måten den passet inn på. Jeg satt oppslukt av den blyanten ganske lenge.

Men dette var også i klasserommet, og resten av dagen var det “Martin stikker en blyant i rompa si”. Jeg ble sinna, de andre lo, og så var det “Martin stikker en blyant i rompa si” en gang til. Jeg fikk dem ikke til å stoppe bare fordi jeg ble sint.

Jeg skjønte ikke helt hva som var så galt med å leke med den blyanten, bare at nå hadde de funnet på enda en ting å gjøre narr av meg for. Og hva var det de snakket om, jeg hadde ikke stukket den i rompa i det hele tatt. Jeg hadde ikke en gang tenkt på at det var akkurat rompa mi, det var bare et sted hvor det var interessant å ha den. Men selvfølgelig er det ikke så vanlig å utforske kroppen sin når man sitter med gruppearbeid på skolen, jeg har begynt å skjønne det etter hvert.

Jeg fikk en Aspergerdiagnose for noen uker siden, etter å ha gått med mistanken i noen år. Det er alle tingene med meg som jeg bare halvveis har vært oppmerksom på. Det er det hissige temperamentet, uroen når ting ikke går som planlagt, den motoriske småklossetheten og den eksentriske tankegangen, det er de sosiale ferdighetene og de små avvikene. Det er de påfallende motsetningene i personligheten min. Som at jeg er like pr-kåt som jeg er folkesky, som at jeg er språkmektig, men sliter med å kommunisere, at jeg er ressurssterk, men ikke klarer meg ordentlig i voksenlivet. Med en diagnose omkring seg henger det mye bedre sammen.

Jeg føler sterkt for å si at det bygger på et diagnostisk intervju, ikke en nevropsykologisk utredning, som ville gitt sikrere konklusjoner. Jeg føler symptomatisk nok sterkt for å si det fordi jeg synes det er tryggere når jeg tar forbehold. Det har med identitet å gjøre. Jeg vil ikke gjøre uberettiget krav på noen tilhørighet, om det nå er for at rett skal være rett, eller for at jeg har bommet på kodene ofte nok til å lære at tilhørighet ofte går sammen med det motsatte. Det nesten motsatte da, ikke akkurat avvisning heller, men en uklar følelse av å ha trengt seg inn på feil sted. Ikke akkurat utfrysning, men heller ikke å være ordentlig velkommen.

Har andre Aspergere vært gjennom strengere tester, tenker jeg, en overgangsrite jeg ikke skal komme her og påberope meg? Kanskje jeg skulle vente med å slå det ordentlig fast til jeg har kommet meg til en nevropsykolog? Kanskje det kan være helt andre grunner til at jeg opplever noen av de så Aspergertypiske tingene.

Men det er i hvert fall den lille gutten på begynnelsen av nittitallet. Han som vil ha husfluer med seg hjem og gjør rare ting med blyanter. Han stikker dem ikke akkurat inn i rompa, bare inn mellom rompa og setet, og han kan ikke skjønne hvorfor de sier at han stikker en blyant i rompa, for det er jo feil. Og han kan ikke skjønne hvorfor de ikke vil hjelpe ham med flueprosjektene. Så det er det, med de sosiale normene og hele den kollisjonen.

Det aller mest talende er likevel fascinasjonen min. At jeg kunne bli så oppslukt av taktiliteten i en blyant. Av repetisjonen, av presisjonen som måtte til for å finne det akkurat riktige sporet mellom buksa mi og skolepulten.

Det er den intense fascinasjonen. Det er den som er topografien i Martins verden, teksturen i de spesielle replikkene mine. Vridningen i verdensbildet mitt, i Martins verden.

Jeg tenker først og fremst med varme på den lille gutten, når jeg ser bøyd omkring seg selv med blyanten innunder rompa. Jeg ser for meg at han har de krokete bevegelsene, som pappaen min hadde og som jeg har arvet. (Det hender ennå man sier hans navn når det er meg man snakker til.)

Ja, jeg liker ham faktisk, sånn som han holder på. Jeg kunne hatt lyst til å rufse ham i håret. Men da ville nærheten gjort oss begge utilpass – heller en blyant i rompa enn en vennlig gest, vel, det var den gang, i dag ville jeg vel spent meg, men tatt det i mot med et smil. Jeg har bedre selvkontroll i dag, og en levemåte jeg kan forstå meg på, jeg har venner som jeg ikke slipper alt for nær, og jeg prøver å finne glede i alt det som blir for mye for meg.

Og jeg bruker fortsatt blyanten til rare ting. Mer verbalt nå enn taktilt, og tastatur mer enn blyant og papir. Men jeg tror det er mye av det samme. Mye av den samme fascinasjonen.