Jeg vil heller skrive om sex enn om politikk. Vel så innviklet, men ikke like flaut.
Fordi jeg har lært meg det, å si høyt at
jeg liker sex. Å si? Før klarte jeg så vidt å tenke det. At jeg har lyst på det
og av og til savner det. Det kan jeg krysse av som "oppnådd i 2013", mye
ved hjelp av innlegg i denne bloggen. Så unngår jeg visst ikke helt at det blir
en blogg for dagbokskriving og terapi.
Så nå vet jeg at jeg gjerne vil ha sex,
og jeg er litt bedre i stand til å uttrykke det, men "sex" er egentlig
ikke så presist… Jeg mener, jo, hvis jeg spurte en bestemt person "skal vi
ha sex," og den personen svarte" ja", da ville vi nok klart å
finne ut resten også. Men hvis jeg stilte meg opp med et skilt hvor jeg spurte
"er det noen som vil ha sex med meg," så ville jeg nok fått både få
og ikke alltid så relevante svar. Svar fra ikke nødvendigvis de jeg var
interessert i selv.
Med mindre jeg hadde gjort det på et
særlig egnet sted ville jeg også fått en del misfornøyde blikk… og fortjent
det, synes jeg egentlig…
Men det holder altså ikke å vite at jeg
vil. Akkurat hva jeg vil vet jeg ennå ikke nok om.
Jeg har problemer med å skrive en
profiltekst for nettsjekking. Jeg har en profil, jeg har hatt en stund, men
teksten der, den er – har fått kommentarer om at den er – litt svevende. Folk
får et inntrykk av hva slags person jeg er, men ikke av hva jeg leter etter, om
kanskje jeg kan være noe for dem. Det blir litt den digitale versjonen av en
sånn plakat: "Hei, jeg er hyggelig altså, er det noen som vil ha sex med
meg?"
Forsøk på å skrive noe nytt stopper bare
opp. Jeg kommer ikke mer enn et par
setninger i vei. Og jeg har jo snakket mye om at det betyr – ett eller annet –
når skrivingen stopper på et bestemt sted. Det betyr at det er noe som er enten
ukjent for meg, eller skummelt. Enten vet jeg ikke helt hva jeg vil, eller så
har jeg fortsatt litt problemer med å uttrykke det, til og med for meg selv.
I mange tekster venter jeg nettopp på
det punktet, når jeg ikke lenger vet hvor jeg skal videre. Så gjør jeg selve
letingen og oppdagelsen til et tema. Men jeg vet ikke om den teknikken passer
helt i en profiltekst…
For det første bygger teknikken på
blottstilling. Jeg skriver at jeg ikke helt vet, jeg viser sårbarhet og
uvisshet, og blottstilling kan være bra!
Det kan vise en slags trygghet, at jeg tør å snakke om dette, det kan gi mottageren
en slags trygghet, hun vet alt noe om meg, så kanskje det er lettere å vise
svakhet tilbake. Og blottstilling kan være sexy, på riktig måte; blottstilling
kan være sjarmerende, på riktig måte.
Det kan også ende opp som sutrete,
kjedelig, til og med avskrekkende… viser jeg at jeg er for usikker, blir det
opp til andre å ta vare på meg. Være forsiktige
rundt meg. Jeg kan fremstå som krevende og lite raus som elsker.
Hvor ligger egentlig forskjellen mellom sjarmerende
og avskrekkende uvisshet?
I selvtilliten, vil jeg tro. I
modenheten. Hva man tar ansvar for selv, mot hvor mye man venter seg å bli tatt
vare på av andre. Man kan være sårbar fordi man har tryggheten til det, eller
man kan bruke sårbarheten til å beskytte seg bak.
Det er det ene problemet, det andre er å
vite hvor jeg skal begynne. Hva skal jeg si om meg selv… hvor mye skal jeg si
om meg selv?
Jeg skriver om meg selv på så
omstendelige måter. Når jeg snakker også egentlig. Når jeg står i butikken kan
jeg ta meg i å forklare hva jeg skal med det jeg kjøper. Hvorfor jeg har bruk
for det. Gjerne med detaljer fra eget liv, fra barndom eller psykologiske
krinkelkroker. I skranker på venterom og sånn er jeg så omstendelig at jeg
knapt kommer inn på det jeg skal, før de avbryter og begynner å komme med egne
forslag. Og det forvirrer meg jo enda mer…
Hvordan skal jeg beskrive ett
personlighetstrekk uten å komme inn på fire andre? Hvordan kan jeg skrive noe
positivt uten forbehold, eller noe negativt uten forklaring og analyse? På den måten skriver jeg meg utover og videre utover
i periferien… det er sånn det blir svevende.
Det blir kanskje forsterket av autismen,
den motviljen mot å utelate – noe, som kan være viktig. Noe som kan være sant.
Som om jeg skjuler noe om meg selv, eller gjør meg til. Sånn har det kanskje
litt felles med det jeg skrev om politikk, hvor jeg også var redd for å gi et
galt inntrykk av meg selv. Kanskje det fremdeles har noe å gjøre med
undertekster? I sex og sjekking er det jo enda mer undertekst enn i politikk.
Jeg turte jo nesten ikke å lage meg et
profilnavn, i tilfelle det skulle vise seg å være kode for noen seksuell
praksis. Og så kom noen til å tro at jeg var interessert i sånt, og så forvente
det av meg, og så ville jeg ha lurt dem.
Kanskje det er noe av det skumle også
med å formulere rett ut hva jeg vil… at det kan inneholde undertekster og
skjulte koder og at noen kan forvente for mye… som om det skulle være så
farlig, det er jo bare å oppklare det i så fall.
At det skal være så vanskelig å skrive
en liten profil. Profilen er riktignok førsteinntrykket, men den er ikke det
endelige ordet. I verste fall kan jeg gå glipp av kontakt med noen jeg egentlig
ville likt å høre fra.
Men det handler vel ikke bare om en
profiltekst, det handler også om hvordan jeg vil være. Jeg vil gjerne være
sårbar, men ikke krevende, eller lite raus. Jeg trenger ikke å kjenne mine egne
ønsker i detalj, men jeg må være i stand til å kjenne på dem. Jeg må ha nok
vilje til å ta beslutninger, til å oppsøke det jeg kan stå for, si nei til det
jeg ikke vil være med på, til å ta to skritt tilbake hvis jeg skulle ta ett
skritt for langt.
Klarer jeg ikke å være tydelig i
profilen, er jeg kanskje ikke noe tydelig ansikt til ansikt heller. Det var vel
nettopp det jeg kom frem til i fjor. Hvis jeg ikke har peiling på hva jeg vil,
da er det heller ikke noe særlig lett å handle. Jeg fikk jo ned noen
konklusjoner, i en punktliste, det innlegget skulle jeg kanskje lese igjen…
Der står det hva som tiltaler meg med erotikken.
Kanskje jeg vil flere forskjellige ting
også… et elskerforhold som varer en stund, men også innslag av tilfeldige og
der-og-da-ige, og kanskje noen som vil hjelpe en uerfaren fyr litt på vei… men nå
begynner jeg nesten å skrive profilteksten min, det bør jeg kanskje heller
spare.
For det å skrive teksten henger likevel sammen
med å finne ut av innholdet – denne gangen også – med å tvinge frem det som er
ukjent eller skummelt, med å kunne uttrykke hva jeg ønsker meg, i det minste
for meg selv. Enten det passer til profilsjangeren eller ikke, kommer leting og
oppdagelse til å bli et tema. Og det er kanskje ikke så veldig på siden heller?
Jeg kommer jo dit fordi jeg leter etter noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar