Evnen til å tenke abstrakt

Det blir visst litt aspergerprat her enda en gang, for jeg begynte å lure på hva som ligger i abstrakt tenkning. Jeg skal visstnok ha problemer med noen former for abstrakt tenkning, men jeg vet også om former for det som jeg behersker, noen av dem behersker jeg ganske godt.

Hvis jeg forstår, da, hva som egentlig ligger i det.

Jeg leste om generiske utsagn i dag tidlig, i forbindelse med noe språkpsykologi. Det er utsagn som handler om hele kategorier, i motsetning til ett eller flere bestemte eksemplarer. Når jeg sier "katter fanger mus" snakker jeg ikke om katten Mons som ligger i hjørnet. Jeg snakker ikke en gang om alle katter i verden, stilt opp på rekke og rad (ja, lissom, forteller folk som vet noe om katter meg). Det jeg beskriver er kategorien "katt". Katter fanger mus sånn i sin alminnelighet.

Det høres ut som det handler om noe abstrakt, var poenget, og så vidt jeg vet så behersker jeg det. Men tanken satte meg på at det kanskje fantes ulike former for abstrakt tenkning, og jeg fikk lyst til å lage en liste. Den ble en lengre liste enn jeg hadde ventet, og jeg tror ikke jeg har fått med alt heller.

• Generiske utsagn (som allerede beskrevet)
• Systemer (sammenheng mellom ting, særlig årsak og virkning tror jeg)
• Begreper som ikke viser til noe materielt (frihet, likhet, brorskap)
• Utsagn med overført betydning, og de finnes det flere sorter av. Jeg behersker noen av dem bedre enn andre. DISCLAIMERGNOMEN min vil ha meg til å innrømme at jeg ikke har noen lærebok foran meg, så jeg treffer kanskje ikke begrepene. Poenget er mer forskjellene mellom dem, sånn som de ser ut innefra hodet mitt.
• Sammenligning: Dine tårer er som en elv
• Metafor: Dine tårer er en elv
• Analogi: Sammenligning av årsaks- og virkningsforhold: Dine tårer endrer formen på de følelsesmessige reaksjonene mine slik en elv endrer formen i et landskap. (Med en metafor kunne jeg sagt: Dine tårer endrer mitt indre landskap)
• Når det ligger mer i et utsagn enn den bokstavelige betydningen av ordene. Ikke abstrakt i seg selv, men i hvert fall noe som skiller seg fra det konkrete.
• Implisitte betydninger i et budskap. (Du kommer hjem og jeg sier "ikke se under senga, det ligger ikke noen knust vase der altså". Underforstått gjør det kanskje nettopp det.)
• Kroppsspråk. (som endrer konteksten for det som blir sagt med ord, og dermed hvordan det skal tolkes)
• Ulike grader av ironi og selvreferanse. (noe det kan bli mange sånne russiske dukker av, en mening inni en annen inni en tredje)

Tilbake til meg selv vet jeg at noen av disse tingene behersker jeg, jeg behersker dem til og med godt. Å tenke på systemer for eksempel. Det er jeg flink til, og det er også noe typisk autistisk å være flink til. Analogier… jeg har lett for å komme på analogier, men ikke så lett for å forstå analogiene til andre. Andre har ikke så lett for å forstå mine når jeg tenker meg om. Men analogier er jo en form for systemer. Metaforer, det vet jeg sannelig ikke. Litteratur og skriving står jo høyt oppe på lista over ting jeg bryr meg ekstra om, jeg kan ha plukket opp en del gjennom årene.

På den andre side, kroppspråk… heh, vel. Der er det mye jeg ikke får med meg. Ironi og selvreferanse så kommer det an på hvor mange grader. Når noen tuller kan jeg plukke det opp, når noen tuller om at de tuller, når noen tuller om at de tuller om at de tuller, så HVAFFORNO? Det tror jeg kanskje du ville sagt også (enten du nå selv er autist eller ikke), men hodet mitt går nok tidligere i spinn.

I tillegg til dette kan hende

• at det finnes former for abstraksjon som jeg slettes ikke forstår, som jeg ikke vet om en gang, som ville gått meg like hus forbi som hvis en flaggermus skulle forklart meg om ekkolokalisering. (Se, en analogi.) Hvis abstraksjon egentlig skulle bety noe jeg ikke vet om, kan jeg selvfølgelig ikke få det med det på lista.

Da jeg for en fem års tid siden begynte i terapi var det opprinnelig for å få utredet dette noe i meg som gjorde meg annerledes. Jeg begynte å forstå at når jeg slet med så mye forskjellig som jeg gjorde, lå det kanskje noe dypere bak enn emosjonelle problemer, problemer med å gjennomføre ting og litt dårlige erfaringer med det å forholde meg til andre; kanskje alle disse tingene hadde én felles årsak.

Det gikk likevel lenge før jeg til slutt ble diagnostisert med asperger. Jeg hadde foreslått det noen ganger selv, men fordi jeg hadde særlige styrker innenfor visse former for abstrakt tenkning tok vi ikke opp den tråden. Da jeg endelig fikk diagnosen var det fordi psykologen hadde vært på et kurs og lært mer om autismespekterforstyrrelser, og kommet til at det egentlig passet ganske bra likevel.

Etter det gikk det enda en stund før jeg begynte å føle meg sikker selv. Jeg måtte innom de bloggende og twitrende autistene på nettet før jeg fant ut at et eget lag med systemer, småpussige analogier og sånn faktisk var ganske vanlig.

Autismespekterforstyrrelser kjennetegnes av en såkalt ujevn evneprofil. En god del vanlige evner blir ikke så veldig påvirket. Noen utvikler seg senere enn normalt, eller svakere enn normalt, noen utvikler seg i litt andre. Enkelte evner utvikler seg under spesielt gode kår. Akkurat hvilke evner varierer så vidt jeg skjønner fra person til person.

Kortversjonen av hva asperger (og autisme generelt) vil si, har derfor en tendens til å føre litt på villspor. Man venter seg svakheter og styrker ved aspergere som ikke stemmer helt med virkeligheten, eller man legger ikke merke til en mulig aspergersituasjon fordi den ikke stemmer helt med kortversjonen.

Den såkalte mangelen på empati, for eksempel. Vi sliter kanskje med å forstå oss på andres følelser, men vi har ingen spesielle mangler når det kommer til å føle med dem. Mange forteller at de tvert i mot blir overveldet og hjelpeløse når de er vitne til at noen har det vondt.

– og det er kan hende på samme måten med abstrakt tenkning. Det er kan hende en litt misforstått beskrivelse, som har ført til at jeg har blitt både overvurdert og undervurdert. Gjerne av de samme folka i de samme situasjonene. Hvis mer av allmenheten – hvis vi selv –etter hvert får kjennskap til langversjonen vil flere sånne som meg kunne finne ut av ting tidligere.

Men nå skal det sies at jeg vel alltid kanskje foretrekker langversjonen. Et litt autistisk trekk, kanskje, men jeg deler det vel med alle – både nevrosånne og nevroslike – som vet ganske mye om en ting, og gjerne vil ha frem nyansene. Forskere når de er oppgitt over journalister for eksempel. Det er så mange viktige nyanser, og kortversjonene blir rett og slett litt for abstrakte.