Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates

Jeg skulle ønske jeg var mer som Sokrates. Sokrates hadde mye å lære bort – mye mer enn meg – men han hadde så mye å lære også. Han forstod mer enn deg, men han sidestilte seg med deg, genuint. Så lenge du gikk inn genuint inn i samtalen med ham, da. Skråsikkerhet både så han ned på og slo han ned på. Han visste, sa han, det mange andre ikke hadde fått med seg. At han egentlig ikke visste noe som helst. At han måtte spørre og undre og tvile og ikke minst snakke for å komme noen vei.

Det handler om å sette deg selv på spill. Sette det du tror på på spill. Hvis du gjør det, hvis du virkelig får det til så vil du bli overrasket over hvor mye felles grunn du vil finne. Overrasket over hvem som nikker og sier, “ja, det var noen interessante perspektiver du kom med”.

Jeg hadde slitsom twitterdag i går, mest personlig, følelsesmessig. Jeg kastet meg inn i en mangeveis diskusjon om betydningen av statistikk. Sammenhengen mellom overfallsvoldtekt og utseende. Og så har jeg fått det for meg at jeg forstår noe om statistikk, som vil gjøre en del av de diskusjonene unødvendige – spiller ingen rolle hva jeg tror jeg vet. Eller joo! Det spiller en kjemperolle. Men jeg forstår det ikke ordentlig.

Så det er kanskje ikke rart jeg sliter med å nå gjennom med det. I en mangeveis diskusjon. Med mange deltagere. Som ikke alltid hører hverandre fordi twitter er twitter. Og som har veldig få tegn til rådighet. Og fordi twitter er twitter blir det enda færre tegn til rådighet når det er mange som diskuterer, for da går tegnene med til å inkludere alle sammen.

Utover natten lå jeg våken en stund – det er tiden på året til å ligge våken utover natten – jeg grublet over hvorfor det gikk så inn på meg, hvorfor jeg tar på meg dette enorme ansvaret, for å få folk til å tenke riktig. Som om jeg visste hvordan man skulle tenke riktig. Som om det stod på meg hvordan fremtiden skulle bli. Det har blitt sagt at jeg har et messiaskompleks – og ja – jeg har blant annet innstiftet kultdyrkelse av meg selv i min ungdom, for moro skyld selvsagt. Men de holder på fortsatt.

Da glipper Sokratesambisjonene mine. Noen ganger skal man tenke seg selv stor, det kan bli en selvoppfyllende tanke. Tro at man kan forandre verden, det der. Men noen ganger bør man tenke seg selv litt mindre. Tro at man er en del av verden, det der. Vi er i samme båt. Vi skjønner ikke så mye noen av oss. Vi kommer lengre hvis vi senker skuldrene og bare bringer det vi har om bord og setter seg selv litt mer på spill - og med vi mener jeg ikke minst jeg