Om hvem man vil ha som leser

Kjære leser. Vil jeg at du skal fortsette å lese bloggen min? Tja. Det kommer an på om du får noe ut av det eller ikke.

Jeg plukker opp – det er disclaimergnomen som kommer her, vil jeg skal si: Jeg har ikke orientert meg så godt i debatten. Men en forfatter har sagt hvem han ikke vil bli lest av, og noen i den gruppen har svart med å si: Greit nok, da får du ikke meg som leser, hverken du eller andre i den samme demografiske gruppen.

Og – jeg skjønner det ikke helt, å proklamere at du ikke vil lese en forfatter, hvis han har sagt at han ikke vil ha deg som leser. Selve utspillet er det nå så som så med – om man ser logisk på det – for hvis forfatteren faktisk helst vil slippe deg som leser, så er dere jo skjønt enige, hvorfor gå ut og uttale seg om det, og hvis forfatteren ikke mente det akkurat sånn, du har du lagt ord i munnen på ham eller henne, og ord man legger i munnen på andre synes jeg nesten man får ta ansvar for selv.

– men så kan det jo hende jeg legger ord i munnen på deg – hvis du identifiserer deg med dette standpunktet, sånn akkurat nå, jeg har ikke tilgang til selve sitatstedet dessverre. Jeg setter som alltid pris på å bli korrigert, hvis det skulle være noen grunn til det.

Men når det er sagt – det jeg egentlig ikke skjønner, er den antagelsen som ligger under, (det jeg muligens misforstår som) “så kan du ha det så godt” – hvem kan ha det så godt? Hvis noen slutter å lese – for å vende tilbake til – bloggen min fordi jeg har sagt noe som fornærmer dem så burde ikke det berøre meg noe særlig. Vel, det berører meg hvis jeg fornærmer noen, det vil jeg helst ikke gjøre. Men det berører meg ikke, burde i hvert fall ikke berøre meg, at jeg da ikke lenger har vedkommende som leser –

– for jeg synes ikke man skal lese for å gjøre skribenten en tjeneste. Jeg synes man skal lese det man synes er verdt å lese, ut fra hva slags preferanser man så måtte ha – estetisk nytelse, intellektuell utfordring, behagelig avkobling, seksuell opphisselse, det får nå være så som så. Man kan selvfølgelig tenke annerledes, uten at jeg kan gjøre en døyt for å hindre det, men min holdning til å lese er i hvert fall dette. Dermed er det min holdning til å skrive også.

Så kjære leser – hvis du følger med på denne bloggen fordi du liker meg og vil gjøre meg en tjeneste, så for all del fortsett med det, men jeg forplikter meg ikke til å gjøre noen tjeneste til gjengjeld. Det er vel det jeg vil frem til. Jeg forplikter meg ikke til å skrive det du vil lese, jeg forplikter meg ikke til å vise deg noen større respekt enn alle andre jeg møter, eller de som bare dumper innom her (fordi de for eksempel googler etter stoff om å putte ting i rumpa) – altså, den respekten jeg i utgangspunktet prøver å vise alle.

Det er én gjentjeneste jeg gjør deg, og det er å skrive; tida du bruker på å lese, betaler jeg tilbake med å skrive så godt jeg kan. Hverken mer eller mindre. Får du nok igjen for det? Det må være opp til deg å bestemme. Vil du absolutt gjøre meg en tjeneste tilbake: Si noe om teksten, eller om skriveferdighetene, eller noe som i det hele tatt berører meg som skribent – da vil jeg skylde deg en ekstra gjentjeneste også: Jeg vil forsøke å lytte med størst mulig alvor. Eller gå i dialog med meg gjennom med teksten, da vil jeg forsøke å svare deg.

– og dette gjelder ikke bare blogger, men også bøker, ikke bare det skrevne ord, men også det tegnede ord, det fremførte ord, og det som er fremført uten ord for den saks skyld, altså, fjernsynsprogrammer, sceneoppsetninger, gatemusikanter –

– og det gjelder først og fremst for lesere, eller tilskuere, jeg vil ikke legge meg så mye opp i valgene deres, på tross av alt jeg har sagt. Aller mest gjelder det hvis du selv er en som skriver, tegner, fremfører osv. Du som vil ha meg som leser. Vær så snill å ikke skriv som om du skylder meg noe for at jeg setter av tid til deg, jeg kan fint ta ansvar for min egen tid, mange takk. Skriv heller noe du mener vil være verdt å lese. Den lille tjenesten vil jeg be deg om.