Han foretrekker å lytte

Han elsker språk han ikke forstår. Det er lyden av det han elsker. Så lenge han ikke skjønner ordene, kommer selve stemmen så mye klarere frem. Han liker kvinnestemmer og barnestemmer, han nyter stemmen til gamle mennesker og blir over seg av en klar mannsrøst; han skjelner de ulike stemmene fra hverandre når han står i et folksomt rom, har han på radioen slår han takten med pekefingeren mot høyttalermembranen. Men han må flytte mye rundt på seg, for snart så begynner han å lære de vanligste ordene. Det er språkinstinktet som slår inn. Det er menneskenes smålig produserte mening som trenger seg på. Derfor kan han nesten ikke høre stemmene lenger. Det er ikke så rart. Hvor ofte pleier kanskje du å se på armaturen i stedet for på tv-skjermen? Meningen trenger seg på, vi kan ikke hjelpe for det, vi lærer å lytte til meningen foran alt annet – til klamme og klossete menneskers små og halvprivate ytringer, rett fra den grå gugga de har oppi huet sitt. Heller ville han ha stukket hånda ned i underbuksene deres, om han måtte velge mellom det og å på høre alle meningene deres. Det ville være på samme måten, men i det minste kunne han vaske hendene etterpå. Om det så skulle være en ekstra varm og trykkende dag som gjør at de svetter enda mer nedentil, og om det var menn eller kvinner ville hatt lite å si, han tenner ikke seksuelt på noen av delene.