Wheel of Time nr. 12, The Gathering Storm, ble sluppet i dag, og jeg var og kjøpte den. Det er fire år siden forrige bok. Robert Jordan har gått bort i mellomtiden. Den unge fantasyforfatteren Brandon Sanderson har fått i oppgave å fullføre serien over tre bøker, på grunnlag av et halvskrevet manus og en god del etterlatte notater, mange av dem diktert fra sykesengen.
Jeg tror jeg er glad for valget av forfatter. Jeg har nettopp gjort meg ferdig med debutboka hans, og den var, på mange måter, ikke så verst. Litt for flink, kanskje, teknisk sett, og slutten fungerte(som i mange andre bøker) ikke helt; den var hektisk, oppstykket, og hadde litt for mye lysglimt og effekter. Men historien hadde mange spennende vendinger, og personene i den var fine, akkurat passe avmålt beskrevet. Og når man skal skjøte sitt eget arbeid inn i et univers som er så godt etablert, med lesere som antagelig har både store og spesifikke forventninger, er det kanskje likevel ikke noen ulempe å være teknisk dyktig.
Forholdet mitt til Wheel of Time har vært vekslende gjennom årene. Da jeg leste de første syv bøkene ble jeg fenget, på den spesielle måten man gjerne blir fenget på i den alderen. Senere trakk serien ut, og det gjorde også tålmodigheten til mange av leserne. Jeg begynte etter hvert å bli enig med dem. Bøkene føltes stillestående. Mye av handlingen besto i at hovedpersonene gikk frem og tilbake og snakket med folk. Mange ting man ventet på, så aldri ut til å skje. Da jeg tidligere i år begynte å lese serien på nytt igjen, så jeg også en del svakheter som jeg ikke hadde lagt merke til før, og tenkte litt på det som noe å få overstått. Men i løpet av året har også nye styrker ved serien kommet til syne for meg, og alt i alt, vel, så er den ikke så verst. Og jeg er fortsatt glad i den, man utvikler jo et forhold til sånne ting etterhvert.
The Gathering Storm kan gå mange veier. Det er en mulighet for at jeg blir skuffet, og i hvert fall en mulighet for at sjokket over å se noe jeg kjenner så godt i en så forskjellig drakt vil gi meg et førsteinntrykk av å være skuffet, for det er en annen drakt. Sanderson sier selv at han følger sin egen stil, ikke Jordans, riktignok tilpasset historiens krav, og blant annet språklig ser man godt forskjellen allerede på første side (jeg har smuglest). Men jeg kan også bli positivt overrasket, akkurat som jeg har blitt av å lese de senere bøkene om igjen, og jeg er uansett glad for at serien blir videreført og etter hvert avsluttet. Både fordi jeg gjerne vil vite hvordan det går, og fordi det var forfatterens eget ønske.
Som Sanderson sier i forordet, er The Gathering Storm ikke først og fremst hans bok, men Robert Jordans. Den er både bok og minnesmerke. Og Jordans ”om forfatteren”-tekst bakerst i boka har blitt passende skrevet om, (jeg har smuglest på den også,) fra hans opprinnelige erklæring om at han aktet å skrive videre til ”de satte spikeren i kista hans,” til en stadfestelse av at det nettopp var dette han gjorde.
tirsdag 27. oktober 2009
The Gathering Storm
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Jeg har det mye på samme måte med bøkene som det du beskriver.
Det er rart å lese en annen forfatter skrive fortsettelsen. Jeg måtte stadig minne meg sjøl om at "nei, denne mannen trenger ikke la være å bruke kursivering som understrekingsform bare fordi Robert Jordan ikke gjorde det."
Blei du ferdig?
Jeg holder på med den fortsatt. (Leser litt andre ting også. Også var det noe med en masteroppgave.) Det begynner å stramme seg til og bli ganske spennende etterhvert. Karakterene blir også mindre trygge og koselige å forholde seg til, en positiv utvikling som begynte med siste bøkene Jordan skrev, men som Sanderson har klart å plukke opp.
Jeg tenker mindre over ny forfatter enn jeg trodde jeg ville (sånn bortsett fra den rent vemodige tanken at han som egentlig skulle tatt oss med hit er død). Jeg har lagt merke til det med kursivene, og på den tematiske siden ser jeg ideer som går igjen fra Elantris (han problematiserer for eksempel det med å dele ut mat til folk på en måte Jordan ikke gjorde). Og jeg merker noe mer ubestemmelig, at setningene er kortere, og detaljene færre. Men jeg hadde aldri så sterkt inntrykk av stilen til Jordan i utgangspunktet, så det blir ikke så forstyrrende for meg.
Men det hender selvfølgelig at når tingene skjer, lurer jeg på om det var sånn Robert Jordan tenkte seg det... og det er på en måte litt hyggelig å tenke på at i det minste de store linjene i plotet kommer fra ham selv.
Ja... jeg tror mye av det lå klart fra hans side, men hvor mye og hvilke ting veit vi jo ikke.
Jeg skjønner hva du mener med kortere, og ikke bare setningene. Jeg vil tippe at Failes lille stunt i begynnelsen der ville vært lengre om Jordan hadde skrivi det sjøl.
Tro om ikke jeg må lese noe av Sanderson? Da vil jeg sikkert se enda flere ting. Jeg tenkte for eksempel ikke over det med maten. Jaja, et prosjekt for en annen dag!
Nå er jeg ferdig med den, og ganske fornøyd. Forfatteren håndterte ganske store omveltninger uten alt for mye støy, og det var hyggelig å se at i hvert fall noen ting gikk litt bra for folka.
Jeg tror Sanderson kan anbefales. Jeg likte Elantris, som sagt, bortsett fra den rotete slutten, det er mange spennende ideer i det, og han behersker håndverket.
Legg inn en kommentar