Når jeg diskuterer vitenskap og sånn hender det[1] folk forteller meg hvorfor man i virkeligheten ikke kan vite noe om noen objektiv sannhet. Som om det var det som var utgangspunkt for den forståelsen jeg har av vitenskap. Men det er det jo ikke. Jeg vet godt at den eneste måten man kan underbygge en antagelse om verden, er ved hjelp av påstander som i seg selv er antagelser. Og så videre.
Så alt det jeg tror på, bygger på gjetninger, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men jeg kan prøve å finne frem til noen av de mest fundamentale gjetningene.
Noen av mine mest fundamentale gjetninger, egentlig ganske radikale greier, er:
1. Når man sier en ting to ganger, har man snakket om noe av det samme.
2. Når to personer sier en ting to ganger, har de snakket om noe av det samme.
Og dette er, og det mener jeg faktisk, påstander jeg ikke kan bevise, og som egentlig er litt mystiske for meg også. Jeg forstår ikke alt hva de innebærer, for eksempel hva det betyr å snakke "om" noe.
Men hvis disse to tingene stemmer, er det med ett mye annet som også må være sant. Litt som når man finner et avgjørende tall i sudoku, og plutselig kan fylle ut halve resten av brettet.
1) Tilfeldigvis fikk jeg inspirasjonen til å skrive dette etter en samtale med en som ikke trodde at jeg prøvde å si noe om noen objektiv sannhet, så innledningen er kanskje malplassert.
fredag 14. mars 2008
To av mine fundamentale gjetninger
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Tror du mao. at subjektivitet kan finnes å være objektiv? Med det mener jeg at vi deler vår måte å forenkle og fortolke den ytre virkelighet, og at vi i disse 'fabrikerte kunnskapene' kan finne felles forståelse: Vitenskap.
OpenID blir forvirret av min redirect fra wordpress. Skuffende.
Tror du mao. at subjektivitet kan finnes å være objektiv? Med det mener jeg at vi deler vår måte å forenkle og fortolke den ytre virkelighet, og at vi i disse 'fabrikerte kunnskapene' kan finne felles forståelse: Vitenskap.
Ja.
(Jeg aner virkelig ikke hva som skjer, men jeg prøver igjen. Kan du slette alt som skar/skjærer seg?)
Er du i tillegg enig i at den tilgrunnliggende 'epistemologiske grammatikk' må kunne gis uttrykk for som regler og modeller -- på en slik måte at menneskesinnet kan tenkes å være analogt til en maskin (dog uten maskinens krav om logisk utvetydighet i alle dommer)?
I et slikt perspektiv blir matematikk ett språk for å modellere, og symbolikk et annet, kanskje komplimenterende. Begge har sine svakheter og styrker når det kommer til å modellere virkeligheten. Videre kan ansikter forstås som et eget program som kjøres, dyp innlevelse blir omtrent som å starte opp en virtuell maskin. Musikk kan tenkes som løse biter kode som leker sin vei rundt i hjernen, hvor våre mange forskjellige systemer er klar til å fange bitene opp og fortolke dem (til følelser eller bilder, eller hva vi skulle ønske å trene hjernen opp til å kunne, jamfør min siste post).
Enda videre, religion blir mulig å rettferdiggjøre selv for et skeptisk sinn, iom. at vitenskapene, selv om disse i bunn og grunn er bygget på forenklinger, er for vanskelige til å være anvendbare i det daglige: Religioner har en plass i selv våre liv, som et sett av anvendbare (og disposable) forenklinger som kan hjelpe oss å orientere oss -- om ikke på andre måter, så i hvert fall følelsesmessig. Med andre ord: Jeg kan akseptere religion når dette er å forstå som teorier og billeder man lager seg for å gjøre et hjem av verden. -- Forstå meg rett: Kristendom osv. ligner ikke det jeg tenker meg her -- mer i retning noe new age-aktig eller det jeg tenker er religionen i dens opprinnelige form (her har jeg skrevet litt mer om dette).
Hva tenker du?
Epistemologisk grammatikk har jeg bare en sånn halvveis formening om hva betyr. (Jeg leker med filosofi, men psykologi er egentlig faget.)
Forholdet mellom matematikk og symbolikk (hvis jeg forstår symbolikk riktig) er noe av det jeg er interessert i for øyeblikket. Han jeg sa jeg snakket med i hovedposten mente at "språk ikke kan reduseres til statistikk," jeg mener det kan det. Nærmere bestemt mener jeg at et begrep som brukes en del har tendenser til å kategorisere informasjon (observasjoner, sansninger) på bestemte måter, og at begreper dermed er statistiske kategorier. Men for all del, mer komplekse, mye løsere definert, osv. enn eksplisitt formulerte statistiske kategorier.
Alle modeller blir i så fall matematiske, men språket... symbolene... er redskaper vi bruker for å danne oss en viss oversikt. Med den prisen at vi mister en del informasjon underveis.
Det er mulig musikk er en kommunikasjonsform med mindre informasjonstap. (Det er visstnok grunner til å tro at musikk representerer en evolusjonsmessig eldre versjon av språk, som vårt menneskespråk har utviklet seg utenpå. Rotter forstår setningsmelodi.)
Mytene, det overnaturlige, som hjelpemidler for å orientere verden, ja hvorfor ikke? For å føle seg hjemme i verden... da lurer jeg på, hvorfor har vi nå noe behov for å føle oss hjemme i verden i utgangspunktet? (Selv tenker jeg at forestillingen om en besjelet verden har noe å gjøre med behovet for å skjønne intensjonene bak de tingene vi opplever, noe som er livsnødvendig i møte med andre mennesker og feilplassert, men kanskje egentlig ikke noe stort problem, i møte med resten av naturen.)
Vel, mulig jeg snakker litt forbi deg på noe her, men tanker er det nå uansett.
Utfordringen som muligens må besvares er hvordan vi, ved å starte utelukkende med oss selv, og utelukke alt annet enn rent naturlige forklaringer, kan ende med at det finnes noe objektivt.
Selv om dette selvsagt kun er subjektivt tilgjengelig.
Er ganske usikker på om det er mulig, selv om vi ikke kan leve på andre måter. Og det forteller meg at det nok er mulig, med et annet utgangspunt.
Men det er kanskje subjektivt.
Objektivt sett, Bjørn Are, er det definitivt subjektivt.
Det er nå bare din mening.
Bjørn Are: Så lenge begrepene våre har visse fellestrekk hver gang vi bruker dem (som jeg så vilt og hemningsløst gjetter), betyr det at ett eller annet forårsaker en sammenheng mellom dem. Om dette ett eller annet er den objektive verden, høyere makter, en ond demon, eller min ville fantasi er i akkurat denne sammenhengen ikke så viktig. Jeg kan bruke begepene mine til å operere på verden som om den hadde en egen eksistens, og den måten kan jeg godt finne meg i å leve på.
Legg inn en kommentar