Vestalinnen som elsket meg

Hva var det nå som egentlig skjedde da republikken Roma ble keiserdømme? Jeg har sett miniserien Empire, og der får vi svar. Det var nemlig slik at idealisten og demokraten Julius Caesar mente at Roma tilhørte folket, ikke det onde korrupte senatet – så derfor gjorde han seg selv til enehersker. Det likte ikke den onde korrupte senatoren Cassius, som samlet sammen en konspirasjon og fikk ham drept. Han døde i armene på livvakten sin (en frigitt gladiator som de onde korrupte historikerne har glemt å nevne). Hans siste ord: Beskytt min arving, Octavius.

Livvakten blir unge Octavius mentor, beskytter, og farsfigur, og sammen legger de ut på mange eventyr for å vinne tilbake Caesars trone(!).Men Octavius er plaget av tvil. Hvordan skal han, en festglad tenåring, kunne lede et verdensrike? Er det ikke ironisk – den eneste i Roma som ikke vil ha makt, og så får han en slik arv over skuldrene. De havner etter hvert i gladiatorleiren Arkham, hvor de må holde en lav profil. Etter å ha startet et opprør der drar de på besøk hos Caesars venn, Antonius. Der blir Octavius beruset av all glamouren og sender livvakten fra seg. Også når han trenger ham som mest, da. Den drittsekken Antonius forgifter ham, og etterlater ham som død. Ja ja, sånn går det når man tror man er noe.

Men han er ikke død. Han blir reddet av unge Agrippa og en vestalinne som er forelsket i ham. Nå er han enda mer plaget av tvil enn før. Men så blir vestalinnen bortført, og han må bli keiser for å redde henne. Da drar han til Gallia, for å besøke sin gode venn Cicero. På veien møter han Caesars tapte legion, en litt Robin Hood-aktig gjeng av desertører som gjemmer seg i skogen. De slår seg sammen med ham og hjelper ham å overvinne Antonius’ her. Og vips så er han keiser.

Selv sitter jeg og småriver meg i håret. Jeg vet jo at det ikke var sånn det gikk for seg. Jeg har jo sett Rome.

Ehm…

Man kan kanskje ikke bruke én fiksjon som standard for en annen, sånn egentlig.

Jeg har dessverre ikke lest noen mer faglig korrekte Augustusbiografier. (Noen anbefalninger?) Og pinlig historisk korrekthet er ikke det aller viktigste. Det gjør ikke så mye at guttens mor blir presentert som Caesars søster, ikke niese. Det gjør ikke så mye at Antonius blir overvunnet i feil slag, og at mye av mellomspillet blir droppet. Alt dette gjør ting enklere. Og i en action-serie kan plotet godt være litt enkelt. Det kan i og for også seg være greit at Caesar og hans prosjekt ikke blir så veldig utforsket eller problematisert. Det gjør ikke en gang så veldig mye at Octavius besøker sin gode venn og støttespiller Cicero, som han i virkeligheten lot myrde. Og jeg blåser virkelig en lang fanfare i om legionærene hadde feil farge (eller whatever) på uniformene sine. De kunne gått med påfuglfjær på hodet uten at jeg brød meg.

Men jeg kan sammenligne Empire-greia med Rome som fiksjon. Og da sitter jeg likevel igjen med lite til overs for Empire. For Rome (som jeg elsker) har også sprita opp historien en del (blant annet, etter hva jeg har lest, i fremstillingen av Atia). Man har forenklet handlingen, hoppet over noen år, forsterket noen temaer og tatt fokus fra andre, osv. Det fungerer bra for meg, irriterer sikkert noen. Men det Empire-folka har byttet ut den egentlige historien med er… kjedelig!

Den unge prinsen som må gjennom så mange strabaser for å vinne tilbake sin rettmessige trone. Den rettferdige herskeren, plaget av tvil. Beruset av makt og glamour støter han fra seg sine sanne venner. Slaveopprør i gladiatorleiren. Forbudt kjærlighet. Rettferdighetens seier. Alt dette er gamle historier. Som i Empire bare repeteres. Ikke på noen måte utforskes.

Som eventyrserie og bakgrunn for kule scener er den helt grei. Og hadde den vært presentert som fantasy (gjerne med noen drager og trollmenn) kunne jeg sett på med en viss interesse. Det jeg lurer på er hvorfor hovedpersonene heter Caesar, Antonius, Brutus, Octavius. Det blir liksom så tilfeldig. Den samme historien hadde fungert like godt – og vært (marginalt) bedre – uten.