onsdag 25. mai 2011

Byggeplassen

Nå skal de bygge hus tvers over gata for oss. Det har noen ganske drastiske konsekvenser for utsikten. Det har vært en parkeringsplass der siden vi flyttet inn. I sjuogtjue år, siden jeg var en femåring som syntes at tekst-tv var fascinerende. Rundt plassen har det vært et gjerde, på innsiden en grønn lagerbygning med noen litt spesielle takvinduer. Jeg pleide å fantasere om dem ved kjøkkenbordet. Kjøkkenet vårt var større den gangen, før ombygningen, mens vi ennå måtte ut på gangen for å gå på do. Leiligheten vår er bygget om, vi har do inne, et mindre kjøkken der rommet mitt pleide å være, og soverom der kjøkkenet pleide å være. Lagerbygningen har vært mange ting siden den gang, bedriftslokaler, festlokaler, og nå er den tom. Men det er trærne jeg vil savne mest. De har stått der og luktet syriner i så mange år, og så er det det store treet på hjørnet, som jeg la spesielt merke til en dag for noen år siden, og som jeg skrev en liten tekst om den gang. I går ble det sagd ned

Jeg dro for gardinene mens de holdt på. Jeg ville ikke se på da det gikk over ende. Men da jeg dro dem fra igjen var det egentlig litt spennende. Plassen hadde åpnet seg noe veldig. Et mellomstadium. Et svært kort mellomstadium. Snart kommer heisekraner og bygningsarbeidere, stillaser, vegger, vinduer, og tak, og krangling, driting, puling, sløving i bare undertøyet – alt det klamme personlige man bare gjør innenfor de kubikkmetrene man anser som sine egne. Kanskje noe av det skjer akkurat der den stillferdige fuglen en gang satt i en tretopp.

Fra mitt eget vindu får jeg se at det vokser frem, skjelett, kjøtt, hud, og klær. Er ikke et nakent hus egentlig et like stort privilegium å få se som en naken kvinne? (Du kan godt bytte ut med mann, hvis du er blant de eksklusivt androfile av mine lesere, eller velge selv dersom begge deler skulle tiltale deg.) Klær skjuler en hemmelighet – gjør ikke beboere det samme? Gjør ikke gulvbelegg og tapet, møbler og veggdekorasjoner? Forskjellen måtte være at huset før det blir bebodd har en mangel på mening man ikke vil finne i menneskekroppen. Men jeg gleder meg til å få hele prosessen så tett innpå livet.

Egentlig er jeg ikke noe glad i forandring. Jeg mener, virkelig ikke. Jeg skyr det nærmest i klinisk grad. Men leve med det er jeg nødt til. Tilværelsen er i forandring – kroppen er i forandring – selve ideen liv er hverken mer eller mindre enn materie som forandrer seg –

Jeg må leve med det, og jeg har min tankekraft til å oppleve det annerledes. Det er et spørsmål om øvelse. Byggeplanene over gata er egentlig en fin anledning til å få seg litt øvelse i det.

Det fungerer å se tingene mer utenfra, og meg selv som en del av det som forandrer seg. Utsikten forandrer seg, kroppen min forandrer seg, Melkeveien og resten av universet forandrer seg også, hver ting i sin skala, hver ting på sitt vis. Og når jeg tenker på det sånn kan jeg noen ganger høre det knake i cellene mine. De deler og utfolder seg som en løpsk orkidé.

Jeg får en billedlig følelse av det også. Jeg ser meg selv som en klump av ulike livsepoker, på bakken utenfor vinduet mellom gravemaskiner og opprevne røtter, hvor nåtiden hele tiden bobler ut av meg innenfra og legger seg utenpå min form, på den måten stearin kan renne ned over lysestaken og størkne i lag som bevitner det gamle og det nye samtidig – som en anemone kanskje, i livet, hva nå fangarmene måtte symbolisere – men det mentale billedspråket mitt er ikke det avgjørende.

Det avgjørende er at jeg har fått små smilerynker rundt øynene, jeg har fått grå hårstrå i hodebunnen, og jeg har sett min egen far slutte å leve, og det er en livskraft å finne i alle disse forandringene. 40- 50- 60- og 70- årskroppen knaker på innsiden av meg. Jeg vokser i tid på samme måte som det gamle bjerketreet vokser i høyde, helt til jeg faller overende. Og huset vokser frem fra leirgrunnen og opp til sitt eget tak på samme måte som jorden går rundt solen, helt til noen finner på noe nytt å bygge.