Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene, om Thomas Olsen Myrbråten og fremveksten av hans verdensteori, og stikker innom Jernia på vei hjem, og ser geometriske former i hyllene i stedet for nyttegjenstander, former jeg kunne tenke meg å omgi meg med på grunn av deres rent språklige egenskaper –
– eller mer generelt, når jeg i det hele tatt stanser opp i lesingen av en forfatter som Thure Erik Lund for å tenke: Ja, men det er jo sånn det er –
– er det da jeg bør ta en pause, gå meg en tur, spise meg et knekkebrød, og prøve å roe ned knotten igjen?
Eller i hvert fall komme meg noe lynkjapt vekk fra Jernia?
Eller bør jeg tvert i mot intensivere lesingen og ta i mot det som kommer til meg, fordi det faktisk er sånn det er?
tirsdag 12. juli 2011
Når jeg har sittet med morgenkaffen og lest i Myrbråtenfortellingene -
kl. 14:07
Etiketter: 0 - 200 ord, litteratur
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
jeg lurte på om du
kanskjemuligens
har lyst til å høre et dikt
av gro
som jeg tror du vil like,
du også
ja?
nja?
njei?
nei?
smil fra
emilie
Det høres jo spennende ut det, da, få høre.
hihi
ja, for det
ER
egentlig
super-batman--spennende
og faktisk
akkurat
Slik
absolutt
ALT
ER
her kommer diktet av gro (og tusen takk som ville høre):
Jeg ser på menneskene
gå langs veien, vente på bussen, sykle.
Barna leker i gresset,
løper etter hverandre.
Mennesker gjør seg best på avstand.
Jeg peker på dem.
Se! Der er de!
Som en flokk rådyr på et jorde.
En avstand på to hundre meter er fint.
Da kan jeg ta meg selv i å tenke
at de er fine akkurat slik,
at jeg er glad i dem,
at jeg elsker dem helt grenseløst.
Legg inn en kommentar