Trivialiteter

Stort sett hver dag skriver jeg femten minutters nonsens. Noen ganger gir det en slags mening. Som i dag.

Nå må vi mumle mer. Det er nemlig tid for avgang. De regjeringstro drøvlekjeftene hører alt vi sier. Men de er av den oppfatning at mummel bare er mummel. Det må vi utnytte. Det gir oss anledning til å snakke om meningsløse og uproduktive ting. Normalt ville slike ting blitt tatt opp i neste Storting. Det er derfor vi ikke vil at drøvlekjeftene skal høre oss. De påfølgende Stortingshøringene blir så langtekkelige. Jeg mener, hvem bryr seg egentlig om trivialitetsnivået i den allmenne befolkningen? Hvorfor må alt prat være så vesentlig? Hæ? Hæ? Kan du svare meg på det?

Det er ikke det at jeg ikke har noe vesentlig å snakke om. Jeg er av yrke filosof, og mitt spesialområde er betydningen av luktesansen for vår opplevelse av den menneskelige tilstand. Med en sånn jobb får man med seg det essensielle. Særlig når man er ut i felten. Der får man lukte på – ja, nemlig, du gjettet det – essenser.

Da kan jeg fortelle deg en ting. Luktesansen har en del å si for opplevelsen av den menneskelige tilstand. Den forteller oss for eksempel at vi ikke er på bunnen av havet. På bunnen av havet er ikke lukt slik vi forsår det den viktigste sansen. Skulle man luktet noe der ville det vært en spesiell form for smak. For når vi drikker vann, eller vin, tror vi det er smake vi gjør. Med mindre vi er vinkjennere. Da vet vi at det er luktesansen som har mest å si. Det er derfor vinkjennere fra hele landet står linet opp utenfor kontoret mitt. Jeg intervjuer dem om deres forhold til luktesansen. Og om deres opplevelse av hva det vil si å være menneske. Så sorterer jeg svarene deres i ti gjensidig overlappende kategorier. De kategoriene setter jeg deretter inn i en korrelasjonsmatrise. Jeg får ikke så mye ut av det, men det er heller ikke hensikten. Det er ikke til mitt eget prosjekt. Det er forberedelse til å bli intervjuet av min kollega nede i gangen, som også er filosof, og som har som sitt spesialområde betydningen av matematikk for opplevelsen av den menneskelige tilstand.

Men når jeg sitter på toget vil jeg helst slippe å tenke på disse tingene. Det er kjedelig og banalt – ja, det er faktisk det som er kjedelig og banalt – sett opp mot hva fritiden har å by på. Fritiden har selvfølgelig sine bølgedaler. Det er mange timer tilbrakt med fjernsynsprogrammer jeg ikke har særlig lyst til å se på. Det er all tiden som går med til å varme mat fra bokser, fordi man ironisk nok ikke tar seg tid til å lage den selv. Det er alle timene jeg sover uten å drømme noe spennende – men så er det også det at jeg rett som det er får en spennende drøm, eller overraskelsesbesøk av en god venn, som gjerne vil dele en flaske vin og sine egne forskningsresultater – og det er det jeg mumler om på toget. Hva vi pratet om, og hva vi gjorde etterpå. Det er mye av det som neppe ville egnet seg som stoff i en særlig interessant bok – det vi gjorde, var å se på hverandre løse kryssord, men det er likevel noe mer essensielt over det… noe mer essensielt enn de duftprøvene jeg får meg forelagt når jeg ute i felten.

Og det er mitt bidrag til den pågående Stortingsdebatten om at det foregår så mye trivielt i befolkningen, og at noe av det mest spennende er teknikkene folk bruker for å unngå drøvlekjeftenes oppmerksomhet – nemlig at det burde trykkes opp flere kryssord. Og ikke bare kryssord, men også andre ting man kan drive med i stillhet, i selskap med en god og småfull venn, som ikke lenger bryr seg om sine egne forskningsresultater, eller dine små kjærlighetshistorier, som aldri ender i noe fruktbart – en venn som liker å løse kryssord. Og en gang i blant kan han til og med titte opp fra kryssordet og spørre om et ord på femten bokstaver. Det kan ikke drøvlekjeftene svare på om de så måtte være aldri så mye essensielle.

Hvor var der og da?

På verdt å vite 15. oktober (som man kan lete frem podkasten til her, eller på en enklere måte hvis man er mer kyndig) fikk jeg høre at dinosaurene kan ha stammet fra dagens Polen. Der har de nemlig funnet 250 millioner år gamle fotspor, etter et dyr som de muligens tror kan være dinosaurenes stamfar. Det eventuelle slektskapet har man anelse om på grunn av anatomiske detaljer som dinosaurforskere har god greie på. Men hvordan vet man at de levde i Polen? For 250 millioner år siden regner man med at verden så litt ut som dette. Dagens kontinenter, eller det som skulle bli dem, er tegnet inn på kartet, men det står ikke hva som danner kontinuitet mellom den gang og nå.

Det er ikke helt noe jeg vet mye om, dette, jeg er vel egentlig på tynn is (eller jordskorpe). Jeg vil tippe det kan ha med forflytning å gjøre. At fotsporstedet er akkurat den biten av Jorden som har flyttet seg til der Polen er i dag. Men akkurat hva slags forflytning? Gravde man opp en den biten av Polen og flyttet den til USA, for eksempel, ville ikke dinosaurene med ett stamme fra Central Park. Hadde man derimot med en superbulldoser skjøvet hele Europa rundt omkring i Atlanteren, ville både funnstedet og Polen fulgt med. Et sted mellom disse fantasiene må det være en antydning om hvor mye land man må flytte, for at et noen centimeter stort fotspor kan sies å høre til der.

Noen lignende forutsetninger må til for at et menneske skal kunne være det samme, fra en dag, eller et år, til et annet. Jeg er utvilsomt den samme som lille Martingutt, 10 år, og det ville vært skremmende for meg om jeg ikke var det, men jeg vet ikke fullt ut hvorfor. Kroppen er forandret, cellene stort sett byttet ut, og det tar man som en selvfølge, men heller ikke tankene, erfaringsgrunnlaget, og referansepunktene kan egentlig sies å være det samme. Jeg vet vi har rent ytre trekk felles. Familie. Navn. Personnummer. Men hvis mammaen min hadde adoptert en annen gutt, brutt seg inn på folkeregisteret, og overført identiteten min til ham, ville det likevel vært jeg som (innelåst i kjelleren og på en nitrist diett) var meg. At jeg er jeg, er så konstant at det til og med løser problemet med sted. Om jeg drar verden rundt eller helt til månen: Hvor er du? Jeg er her.

I spørsmålet om hvordan man så utvetydig kan være den samme, finner noen argumenter for at de har en sjel. Andre finne bare noe å undre seg over. Science fiction-forfattere finner inspirasjon – China Miéville kommer for eksempel inn på det i Kraken, hvor teleportasjon skal vise seg å ha urovekkende konsekvenser, og Richard Morgan gjør det til et sentralt tema i Altered Carbon, som jeg nettopp har lest, og i oppfølgere, som jeg ikke har lest.

I spørsmålet om hvordan steder forflytter seg, er jeg mindre sikker på hva man finner. Det kan være lokalpatriotisk interessant, kanskje? Jeg tror ikke det er skrevet mye science fiction om det, det måtte være om man problematiserte det i tidsreisefortellinger. (Det blir ofte ikke problematisert i tidsreisefortellinger.) Men det vekker altså min personlige nysgjerrighet, og kan kanskje si meg noe om kontinuitet som sådan. Er det noen som vet mer enn meg om verden for lenge siden? Som så å si kan… sette meg på sporet?

Som alle andre

Dagbladet forteller at Lady Gaga prøvde å komme først i køen på et utested i helgen. Hun fikk nei, ble sur, og gikk. Og alt det synes jeg egentlig er greit. Greit at hun forventet et ubetydelig privilegium, greit at hun ikke fikk det, og greit at hun ble sur. Det er faktisk greit – å være sur.

En observasjon bør likevel vise at kjendisrollen og det sosiale spillet har enkelte nyanser, og at privilegier noen ganger kan være noe man lærer å forvente: Vi får lese at hun måtte finne seg i å bli behandlet som alle andre, men har bare ved å lese det demonstrert det motsatte. Likhetssamfunn eller ikke, køkultur eller ikke – når alle andre sniker blir det sjelden regnet som førstesidestoff, og like sjelden synset over av mer enn de ti-tjue som var til stede.

Latskap

På forsiden av gårsdagens VG sier Kari Jaquesson at ”feite er late – ikke syke”. På innsiden av dagens VG kan det hende hun sier noe mer nyansert. Men jeg synes uansett det er en overraskende uttalelse fra en slankeekspert. Hvis overvekt skyldes latskap, er det overflødig med slankeråd. Råd er en tilførsel av kunnskap, ikke en tilførsel av vilje. Så hun legger kanskje noe annet i latskap, enn at man bare ikke gidder…

Selv skal jeg ikke spekulere i om overvekt skyldes latskap, kunnskapsmangel, psyke, genetikk, eller noe helt annet. Litt fordi jeg ikke har satt meg inn i litteraturen. Mest fordi jeg mistenker at det kan ha mange forskjellige slags årsaker, inkludert alle jeg var inne på. Jeg tror det er et område hvor forenklinger lett blir for enkle. Jeg er mer interessert i latskap generelt.

Problemet mitt med latskap er man for lett kan forveksle det med andre grunner – når det er saker folk ønsker å gjøre, og kanskje til og med er motivert for å gjøre, men som de av en eller annen grunn ikke klarer. Det kan være avmaktsfølelse eller utrygghet, det kan være at man ikke ordentlig har lært hvordan, det kan være andre grunner, og de synes ikke nødvendigvis på utsiden.

Man kan jo (som min venn Sturla Stråmann formulerer det, mens han ligger i sofaen og gjør iherdige situps) lure litt på nå dette egentlig er så interessant. "Folk får ta ansvar for eget liv. Man kan ikke bare forstå alt ihjel heller."

Det er jeg ikke bare uenig i. Alt har strengt sine grunner, og mange av dem kan man gjøre noe med. Heller ikke er det nødvendigvis galt å oppfordre folk til hardere innsats. Noen ganger er det meningsløst, fordi det ikke er innsatsen det skorter på. Noen ganger kan det (nettopp av den grunn) være provoserende, andre ganger skape enda mer avmakt. På den annen side kan man også utrette det motsatte: Med litt finfølelse, kan en oppfordring om å ta tak i ting nettopp være det som styrker innsatsviljen. ”Kom igjen, dette klarer du,” er liksom noe annet enn ”døh, skjerp deg’a, alle klarer vel det”.

Forståelse leder ofte også til løsninger. Hvis mangelen på tiltak skyldes at man er redd, kan man gripe det an på en tryggere måte. Skyldes det at man ikke vet hvordan, kan man få en antydning om hva man trenger å lære. Da kan for eksempel helseråd komme til nytte.

Latskap er et innviklet begrep, men likevel er det lett å ty til. Trekker man inn flere forklaringer blir det mer krevende. Utbyttet blir til gjengjeld større. Det tar både tid og tankevirksomhet, men såpass synes jeg egentlig man får gidde.